I 1975 ble det som ble kalt spesialskoleloven innlemmet i den generelle grunnskoleloven. Det førte til at grunnskolen ble regulert av samme lov og kommunene ble ansvarlig for all grunnskoleopplæring. Spesialskolene ble ikke med dette nedlagt, for kommunene kjøpte ofte plasser fra disse skolene og noen spesialskoler ble overført til kommuner. I løpet av 1980-tallet oppstod det en økende politisk misnøye med at mange barn med særskilte behov ble sendt til spesialskoler og ble undervist utenfor sitt nærmiljø. Dette medførte at en i 1980-årene innførte ”nærskoleprinsippet” i grunnskoleloven som ga alle barn rett til å gå på den grunnskolen som de soknet til. Foreldre hadde fremdeles mulighet til å søke om et annet skoletilbud eller akseptere at kommunene ga et tilbud ved en annen skole. Poenget var at dersom barnet ikke skulle gå i nærskolen så var det foreldrene som skulle ta avgjørelsen og kommunen skulle ikke kunne diktere hvor barnet skulle gå. I 1992 ble den siste statlige spesialskolen lagt ned, foruten spesialskoler for tegnspråk. I dag regner vi med at det er rundt 0,6 prosent av barna i grunnskolen som går i egne klasser eller skoler for spesialundervisning. Dette er ofte egne kommunale spesialskoler eller forsterkede klasser eller grupper i vanlige skoler. Slike skoler og klasser finner vi helst i folketette og sentralt plasserte kommuner, mens det er sjeldent at barn i mindre kommuner går på spesialskoler eller spesialklasser. Dette betyr ikke nødvendigvis at en er mer "inkluderende" i små kommuner enn i store. I mindre kommuner er det ikke et befolkningsgrunnlag som gjør det effektivt å drive slike skoler og klasser – det vil si at det rett og slett er for få med særskilte behov til å lage et spesialisert tilbud.

Selv om alle barn har rett til å gå på nærskolen de sokner til så viser tall fra prosjektet ”Å vokse opp med funksjonshemming” at det er rundt over 45 prosent av barn med utviklingshemming som går i spesialskoler eller i spesialklasser. Andelen er nærmere 75 prosent når det gjelder barn med multifunksjonshemming. For de barna med utviklingshemming som går i vanlig skole viser tallene at nesten 50 prosent er mindre enn halvparten av tiden sammen med en vanlig klasse eller gruppe i slutten av barnetrinnet. Tilsvarende andel er nærmere 90 prosent for barn med multifunksjonshemming. Etter hvert som barna begynner på ungdomstrinnet ser det ut til at enda færre barn med utviklingshemming deltar sammen med jevnaldrende uten funksjonsnedsettelse i klasserommet.

Tøssebro, J., Engan, E., & Ytterhus, B. (2006). Har vi en inkluderende skole?. I J.Tøssebro & B. Ytterhus (Red.), Funksjonshemmete barn i skole og familie: inkluderingsideal og hverdagspraksis. (s. 75-101). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Wendelborg, C. (2006). Full deltakelse for alle? Delrapport opplæring og utdanning. I Full deltakelse for alle. Utviklingstrekk 2001-2006. Del 2 (s. 178-242). Oslo: Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne.

Ytterhus, B. & Tøssebro, J. (2005). En skole for alle? En studie av organiseringen av opplæringa til barn med generelle lærevansker eller utviklingshemming i norsk grunnskole. Trondheim: NTNU, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap.

Tall fra prosjektet "Å vokse opp med funksjonshemming" ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap. Norges Teknisk og Naturvitenskaplig universitet.