Rundt regnet halvparten av alle voksne utviklingshemmede deltar i et dagsentertilbud, og dette tallet har vært relativt konstant i perioden etter ansvarsreformen. De kommunale dagsentrene består delvis av gruppespesifikke tilbud, orientert mot bestemte diagnosegrupper, og delvis av gruppeoverskridende tiltak og ordninger. Sett under ett, utgjør slike ordninger et relativt bredt spekter av ulike tiltak og aktiviteter.

Innhold og faglig profil i disse tilbudene varierer. En evaluering av de kommunale og statlige arbeidstilbud og dagtilbud for yrkeshemmede ga en fyldig oversikt over disse ordningene (Ståle Seierstad m.fl. 1998). Evalueringen viste at nesten alle typer av kommunale dagsentra legger vekt på ferdighetstrening og sosialt samvær. Ulike former for husflid, håndverk og kunstnerisk virksomhet preger aktiviteten i disse tilbudene. Over halvparten av dagsentrene med utviklingshemmede som hovedmålgruppe drev ulike former for salgsproduksjon. I de dagtilbudene som hadde blandede brukergrupper, hadde nesten alle en eller annen form for salgsproduksjon. Evalueringen viser også at sammensetningen av personalet varierer. I de gruppespesifikke tilbudene består personalet hovedsakelig av en blanding av personer med helse- og sosialfaglig bakgrunn og yrkesfaglig bakgrunn. De gruppespesifikke sentrene har vanligvis en hovedvekt av personell med sosial- og helsefaglig bakgrunn.

Olsen (2003) viser i sin undersøkelse at det å være deltaker i et kommunalt dagtilbud ikke er utelukkende positivt for alle. Noen deltakere gir også uttrykk for at det oppleves som skamfullt å ikke ha en ”ordentlig jobb”. Yurkovich og Smyer (2003) viser til at gode relasjoner, holdninger blant personalet, følelser av sosial tilhørighet og funksjonelle aktiviteter er betydningsfulle variabler i dagsentertilbudenes indre liv og virksomhet for brukerne.

Marit Sundet (1997) peker på hvordan holdninger blant personalet i boligen er viktig for å forstå utformingen av dagtilbudene. En uklar ansvarsfordeling mellom stat og kommune på dette området førte til at personalet i boligen brukte mye tid og krefter på å finne ut hva som var "meningsfull aktivitet" for den enkelte.

Historien til mange dagsentra, arbeidsstuer og aktivitetstilbud for utviklingshemmede går mye lenger tilbake enn ansvarsreformen. En artikkel av Unni Hegdal og Kirsten Thorsen (2007), viser hvordan omorganiseringen av de kommunale dagsentrene i Oslo også medførte at innholdet i tilbudene ble endret. Gjennom historiens løp har man bygd opp et differensiert og organisert tilbud. Økt vektlegging av desentralisering og overføring av ansvaret til bydelene medførte i praksis en forringelse av det allerede eksisterende dagtilbudet til denne gruppen. Å utvikle gode arbeids- og aktivitetstilbud krever planlegging, nettverksbygging og kompetanseutvikling. Det tar tid å skape fagmiljøer som er attraktive for kompetente fagpersoner, og Hegdal og Thorsen argumenterer for at dette har vært en undervurdert side ved mange av dagtilbudene.

Enkelte studier har sett nærmere på sammenheng med de velferdspolitiske målsettingene og den konkrete utformingen av de kommunale dagtilbudene. Anita Engeset (2006) har studert hverdagen i et kommunalt dagtilbud, og spesielt fokusert på hvordan personalet omsetter de nasjonale målsettingen over i praktiske tiltak og ordninger i hverdagen. Engeset er spesielt opptatt av samspillet mellom brukerne og personalet. Temaene blir drøftet med utgangspunkt i konkrete eksempler og hendelser. Særlig relevante spørsmål i denne studien er kategorisering av deltakerne og dilemmaer personalet står oppe i, for eksempel med hensyn til deltakerne selvbestemmelse. Engeset viser hvordan dette kommer til uttrykk gjennom deltakernes noe tvetydige roller som henholdsvis "arbeidstaker" og "klient". Fokuset skifter mellom personalets perspektiv og deltakerne perspektiv.

Saxon (2000) beskriver dagsentrene i København hvor en driver utviklingsarbeid ut i fra brukernes egne forutsetninger, og legger vekt på prinsipper som toleranse, åpenhet og fokus på brukernes friske sider. Hun rapporterer at dette konseptet synes å ha en gunstig innvirkning på brukeren, og at ved oppfinnsomhet kan en få utviklet brukernes tro på at de selv kan noe.

Lennart Sauer (2004) har studert den svenske teatergruppen Ållateatern. Ållateatern bryter på mange måter med tradisjonelle former for dagaktivitet for utviklingshemmede. Det spesielle med denne teatergruppen, sier Sauer, er at den drives først og fremst på bakgrunn av kunstneriske idealer. Det er med andre ord selve oppsetningene og de kunstneriske ambisjonene som står i fokus for det som foregår. Primært er det altså ikke en form for omsorg/dagaktivitet der teater kun er redusert til et virkemiddel. På scenen er alle er skuespillere, og relasjonen mellom personale og omsorgsmottaker er underordnet. Gruppen har blant annet satt opp operaen Carmen og vist denne forestillingen, ikke bare i Sverige, men også Sevilla i Spania. Gruppen har fått mye omtale og medieoppmerksomhet for sine produksjoner. Sauer viser blant annet hvordan teateret er preget av normer knyttet både til omsorgen for utviklingshemmede og til normer knyttet til teateret som kunstform. Sauer peker også på hvordan teateret som kunstnerisk uttrykk også har et frigjørende potensial, i form av å sette kritisk søkelys på samfunnsforhold. Teateret kan på denne måten bidra til å stille spørsmål ved samfunnsforhold som til vanlig tas for gitt. På bakgrunn av dette diskuterer Sauer idealene om normalisering som ligger til grunn for omsorgen, og hvordan Ållateateren gjennom sin virksomhet bidrar til å utfordre de skarpe skillene mellom kunstnerisk praksis og omsorgspraksis.

Jens Ineland (2007) har gjort en sammenlignende studie av to teater for utviklingshemmede i Sverige. Det ene teateret er Ållateatern (som også er omtalt ovenfor) og det andre teateret er Rebellerna. Administrativt sett, er begge teatrene drevet som kommunale dagtilbud for utviklingshemmede, men det er også store forskjeller mellom dem i måten de jobber på. Ineland viser hvordan disse teatrene opererer i spenningsfeltet mellom to helt ulike forventingssett, henholdsvis til kunst og terapi/trening. På disse to områdene er det helt ulike regler med hensyn til hva som gir legitimitet og anerkjennelse. Begge teatrene er basert på å delvis distansere seg fra de tradisjonell dagtilbudene, og det har vokst frem en selvforståelse begge steder om at det man gjør er noe helt annet enn vanlig dagtilbud til utviklingshemmede. Ineland mener det spesielle med disse dagtilbudene nettopp er at de utnytter dette spillerommet. Han omtaler dette som at de er moralske entreprenører (nyskapere), på den måten at de klarer å utvikle en ny form for dagtilbud som oppfattes som meningsfulle, selv om de til en viss grad også er omstridt. Ineland tar opp spørsmålet om hvorvidt disse teatrene kan ses som uttrykk for feiring av forskjellighet("celebration of difference"). Han sier at dette ikke er et spesielt fremtredende trekk ved noen av de to teatrene. Aktivitetene kan heller betegnes som en understreking av normaliseringsideologien i omsorgen for utviklingshemmede.

Litteratur

Engeset, Anita (2006). Hverdagen i kommunale dagtilbud. En studie av hverdagen til personer med utviklingshemming ved et kommunalt dagtilbud, sett opp imot politiske og ideologiske målsettinger om deltagelse i arbeidslivet. Masteroppgave i helsevitenskap, NTNU.

Hegdal, Unni og Kirsten Thorsen (2007). "Om betydningen av arbeid, dagsenter- og aktivitetstilbud for mennesker med utviklingshemning". SOR-rapport, nr 1, s 4-13.

Ineland, Jens (2007) Mellan konst och terapi. Om teater för personer med utvecklingsstörning. Institutionen för socialt arbete, Umeå universitet. Dr.avhandling.

Ineland, Jens og Lennart Sauer (2007). Institutional environments and sub-cultural belonging: theatre and intellectual disabilites. Scandinavian Journal of Disability Research. Umeå universitet, Samhällsvetenskapliga fakulteten, Institutionen för socialt arbete

Olsen, Terje (2003). -Litt av en jobb! En studie av tilrettelagt arbeid for personer med utviklingshemming. NF-rapport 12/03. Bodø: Nordlandsforskning.

Sauer, Lennart (2004). Teater och utvecklingsstörning. En studie av Ållateatern. Umeå Universitetet. Dr.avhandling.

Saxon, G. (2000). En bärende relation. Praktisk psykiatri innom kommunens verksamheter för stöd, service och sysselsätting. Finland: Natur och Kultur, Bookwell.

Seierstad, Ståle, Ann Kristin Eide, Kari Marie Helle og Angelika Schafft (1998). Evaluering av de statlige Arbeidssamvirketiltakene og de kommunale aktivitetstilbudene for yrkeshemmede. Arbeidsforskningsinstituttet/ Nordlandsforskning. AFIs rapportserie nr 5/98. Oslo: Arbeidsforsknings¬instituttet.

Stortingsproposisjon nr. 63 (1997-1998). En opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006. Endringer i statsbudsjettet for 1998. Oslo: Sosial- og helsedepartementet.

Sundet, Marit (1997) Jeg vet jeg er annerledes - men ikke bestandig. En antropologisk studie av hverdagslivet til fem personer med psykisk utviklingshemming. Uppsala: Kultur i fokus. Dr.avhandling.

Söderström, Sylvia og Jan Tøssebro (2011). Innfridde mål eller brutte visjoner? Noen hovedlinjer i utviklingen av levekår og tjenester for utviklingshemmede. Rapport 2011, Mangfold og inkludering. NTNU Samfunnsforskning AS.

Yurkovich, Eleanor og Smyer, T. (2003). Strategies for maintaining optimal wellness in the chronic mental ill. Perpectives in Psychiatric Care 34 (3), 17-24.