I Grunnlovens § 110 heter det at "Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide". 
 

I forarbeidene til loven fremgår det at loven også omfatter funksjonshemmede. Denne lovformuleringen innebærer ingen individuell rett til å få et arbeid, men er en viktig formålserklæring for statens forforpliktelser. 

 

 

Innen norsk velferdspolitikk er det et formulert som et mål at "mennesker med utviklingshemming skal kunne benytte sine evner fullt ut, og at utviklingshemmede skal kunne leve et liv så nært det normale som mulig, med størst mulig grad av selvbestemmelse" (St.meld. 40 2002-03, s 125). Her slås det også fast at norsk politikk overfor utviklingshemmede har de samme mål og verdier som for andre grupper med nedsatt funksjonsevne.

 

Når det gjelder arbeid og dagaktivitet er det særlig to lover som er viktige. Det er Lov om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) og det er Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (Helse- og omsorgstjenesteloven). Arbeidsmarkedsloven regulerer de offentlige tiltakene som skal sikre lav arbeidsledighet og et velfungerende arbeidsmarked. NAVs arbeidsmarkedstiltak reguleres av denne loven, blant annet ordningene varig tilrettelagt arbeid (VTA), arbeid med bistand (AB) og lønnstilskudd. Etter ansvarsreformen har prinsippet vært at sysselsettingspolitikken overfor utviklingshemmede skulle være arbeidsmarkedsmyndighetenes ansvar (St.meld. 67, 1989-87. Ansvar for tiltak og tjenester for psykisk utviklingshemmede). Hensikten har vært å skape størst mulig grad av integrering i det ordinære arbeidslivet og i ordinære arbeidsmarkedstiltak.

 

NAVs ansvar for arbeids- og kvalifiseringstilbudene er imidlertid avgrenset til å gjelde "personer som enten kan utføre et arbeid i det ordinære arbeidsliv eller fyller vilkårene for deltakelse i etatens ulike tiltak, herunder de varige sysselsettingstiltakene" (St.meld. 47, 1989-90, s50).  Dette kriteriet er i praksis konkretisert til at "salgsverdien av det som produseres overstiger verdien av innsatsfaktorene (materiale og bonuslønn)". Dagtilbud og aktivitetstiltak tilbys personer som ikke defineres som å kunne nyttegjøre seg av disse tiltakene. Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunene å skaffe velferds- og aktivitetstiltak for blant annet funksjonshemmede. Loven er likevel ikke spesifisert på dette punktet, slik at hva som tilbys kan være ganske forskjellig. På den ene siden åpner dette for en mangesidig tilbud, lokale tilpasning og praksiser. På den annen side betyr det også at den enkeltes lovfestede rettigheter til slike tjenester ikke står spesielt sterkt.

 

Arbeidsmiljøloven (2005) regulerer de generelle spillereglene i arbeidslivet. Retten til en skriftlig arbeidsavtale, arbeidstid, fysisk arbeidsmiljø og psykososiale forhold (trivsel osv.), er noen av de saker som reguleres av denne loven.  I den nylig reviderte arbeidsmiljøloven er det også nedfelt et spesifikt forbud mot diskriminering på grunn av funksjonshemming. Kapittel 13 uttrykker et vern mot diskriminering, blant annet på grunn av funksjonshemming.

 

Arbeidsmiljølovens bestemmelser gjelder for varig tilrettelagt arbeid, slik det går frem av § 7-9 i forskrift om varig tilrettelagt arbeid. Her blir ordet arbeidstaker benyttet. Arbeidsmiljølovens kapittel 13 om vern mot diskriminering gjelder, samtidig som arbeidstakeren må kunne utføre arbeidet på en tilfredsstillende og trygg måte. I tiltaket ?arbeid med bistand? vil arbeidsmiljølovens gjelde, siden i utgangspunktet dreier seg om et opplæringsprogram og for en tidsbegrenset periode. For dagsentra vil heller ikke arbeidsmiljølovens regler om ansettelse og oppsigelse gjelde. Det kan likevel være et mål at reglene blir brukt i den grad det er mulig. Arbeidsmiljølovens vernebestemmelser i forhold til blant annet variasjon i arbeidsoppgaver, farlig arbeid, verneutstyr og lignende (arbeidsmiljølovens kapittel 4) må forutsettes å gjelde både for arbeid med bistand og dagsenter.

 

I Norge er nylig gjennomført et omfattende forarbeid til en ny og generell lov mot diskriminering på grunnlag av funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven). Forarbeidet med loven er blant annet bygget på utforming og erfaringer med tilsvarende lovgivning i en rekke andre land (Sverige, Canada, England, USA, Australia). Et av de samfunnsområdene som lovgivningen i andre land har vist seg å være vanskelig å få til å fungere etter hensiktene, er nettopp arbeidslivet. Lovforslaget er rett både mot direkte og indirekte diskriminering. Direkte diskriminering er handlinger der personer blir behandlet dårligere enn andre på grunn av nedsatt funksjonsevne. Indirekte diskriminering er tilsynelatende nøytrale bestemmelser, handlinger eller rutiner som i praksis gjør at funksjonshemmede arbeidssøkere/arbeidstakere stiller dårligere. Lovforslaget skal på vanlig måte ut på høring før det behandles i lagtinget. Innføring av loven vil tidligst kunne skje i 2009.

 

Norge er ellers forpliktet av internasjonale konvensjoner og internasjonale forpliktelser. Det gjelder spesielt FN-konvensjonen om økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter (1966), Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (1950). Gjennom artikkel 6 i den førstnevnte, er Norge forpliktet til å anerkjenne rettet til arbeid for enhver. Ingen av konvensjonene innebærer likevel noen individuell rett til å bli skaffet arbeid, men de pålegger staten å føre en politikk som setter inn nødvendige tiltak for at individer kan skaffe seg arbeid. Norske lovverk er tilpasset de nevnte konvensjonene, og er også nedfelt i Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) fra 1999.

 

Norge har for øvrig ratifisert de sentrale konvensjonene fra ILO-samarbeidet. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er FNs særorganisasjon for arbeidslivet. ILOs virksomhet dreier seg om å bedre arbeidsforhold, arbeidsmuligheter og levevilkår for arbeidstakere rundt om i verden. Konvensjon nummer 159 omhandler yrkesrettet attføring og sysselsetting av funksjonshemmede. Hensikten med konvensjonen er å sikre at funksjonshemmede integreres i arbeidslivet og samfunnet forøvrig. Medlemsland som ratifiserer konvensjonen forplikter seg til å tilpasse sin politikk slik at den tar ?sikte på å sikre at høvelige yrkesrettede attføringstiltak blir gjort tilgjengelig for alle grupper funksjonshemmede, og å fremme sysselsettingsmuligheter for funksjonshemmede på det åpne arbeidsmarkedet?. Norge ratifiserte denne konvensjonen i 1984.

 

Gjennom medlemskap i FN er Norge forpliktet av FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming. Standardreglene handler om hvordan medlemslandene bør til rette for funksjonshemmede gjennom den politikk den sosialpolitikk landene fører. Standardreglene ble vedtatt på FNs generalforsamling i 1993. Disse reglene gitt i form av anbefalinger, og de er derfor ikke bindende for medlemslandene. De uttrykker like fullt tydelige politiske og moralske forpliktelser for den politikk landene fører. Reglene handler om ulike sider ved tilværelsen, og den overordnede målsettingen er full deltakelse og likestilling for mennesker med funksjonsnedsettelser. Regel nummer 7 omhandler funksjonshemmedes rett til arbeid. Her fremheves det blant annet at: "Hovedmålet bør alltid være at funksjonshemmede skal få arbeid på det åpne arbeidsmarkedet. For funksjonshemmede med behov som ikke kan dekkes på det åpne arbeidsmarkedet, kan vernet arbeid i små grupper eller arbeid med bistand være et alternativ. Det er viktig at kvaliteten på slike ordninger vurderes etter i hvilken grad de gir funksjonshemmede mulighet til å skaffe seg arbeid på arbeidsmarkedet."

 

I desember 2006 vedtok FNs generalforsamling konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter. Formålet med konvensjonen er å skjerme og sikre fulle og likeverdige menneskerettigheter, rettsikkerhet og fundamentale friheter for alle personer med funksjonshemming. Artikkel tar opp spørsmålet om funksjonshemmedes rettigheter til å arbeide på lik linje med andre. De stater som ratifiserer konvensjonen forplikter seg til å erkjenne funksjonshemmedes rett til å delta i arbeidsmarkeder og arbeidsmiljøer som er åpne, inkluderende og tilgjengelige. Konvensjonen legger også vekt på statens forpliktelser for å fremme fysisk tilrettelegging av arbeidsplassene. Gjennom FN har Norge og norske interesseorganisasjoner deltatt i arbeidet med å utforme den. Norge har ennå ikke ratifisert denne konvensjonen, men myndighetene er i ferd med å tilpasse norsk lovverk slik at konvensjonen kan ratifiseres.