NAKU er et nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning som ble opprettet av sosial- og helsedirektoratet i 2006, og er lokalisert i Trondheim. Deres hovedoppgave er å utvikle det faglige grunnlaget for å skape gode levekår for utviklingshemmede, hvor hovedmålgruppen er kommunalt ansatte. De jobber også med fagutvikling ved høgskoler og universitet, og reiser rundt og holder foredrag og deltar på seminarer. Helsedirektoratet har oppnevnt en faggruppe i tilknytting til kompetansemiljøet som brukes til faglig rådgivning i NAKU sitt arbeid.

NAKU skal formidle relevante fagressurser i en kunnskapsbank, og dette er noe kommunale tjenesteytere kan bruke for støtte og veiledning i det daglige arbeidet. Denne kunnskapsbanken står du inne i nå her på NAKU sin nettside. På nettsiden deres finner du også magasinet Utvikling, som du kan velge å lese der eller abonnere på. Denne tjenesten er gratis.

I tillegg til kunnskapsbanken har de også to e-læringsprogrammer. Det ene handler om pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4A, og det andre om helseoppfølging av personer med utviklingshemming. Sistnevnte er lagd på bakgrunn av forskningsrapporten om Helseoppfølging av personer med utviklingshemming. Programmet inneholder ulike tekster og videosnutter om hvordan man følger opp helsesituasjonen til personer med utviklingshemming, og det er refleksjonsspørsmål knyttet til de ulike videoene. Programmet definerer sentrale begreper som betegnelsen utviklingshemning, sykdomsforløp, symptomer, hyppighet og statistikker, aldring, feilmedisinering og livsstilssykdommer, samt mer omfattende informasjon om organisering av den helhetlige helsetjenesten.

Videoene viser forskjellige situasjoner fra et bofellesskap. Den første filmen omhandler en situasjon hvor en mann, Tore, tisser seg ut, og hvordan personalet og de andre beboerne reagerer på dette, både umiddelbart og på sikt. For eksempel blir temaet tatt opp på et personalmøte i en annen film senere i programmet.

Arbeid med e-læringsprogrammet

Studentenes inntrykk av e-læringsprogrammet

Hovedinntrykket fra studentene var at dette var en ny og spennende måte å arbeide på. Vi synes innholdet i e-læringsprogrammet var godt, med både lovverk, diagnostiseringer, organisering av helsevesenet etc. Sentralt i programmet vil vi trekke frem at videoene satte seg godt - det virker som vi husker det visuelle bedre enn tekstene. Et halvt år etter å ha arbeidet med e-læringsprogrammet husker vi fortsatt mange av situasjonene i filmene.

Programmet er et godt verktøy for å øve seg på yrkesrelaterte situasjoner. Det fikk oss til å tenke mer teoretisk, vi fikk en større faglig forankring, og vi så situasjoner vi kunne knytte vernepleierens arbeidsmodell opp i mot. Gjennom filmene oppfattet vi stadig nye faktorer som påvirker helse, og på bakgrunn av dette diskuterte vi ulike tilnærminger mot brukerne. Vi blir bevisstgjort et vidt spekter av ulike årsaker til atferdsendring ved å arbeide med programmet. Studentene sier at de reflekterte over sin rolle i samhandling med bruker, som talsperson for bruker og i møte med flere yrkesgrupper. Helseoppfølgingen av personer med utviklingshemming er for dårlig, og programmet hjelper oss til å se at det blir en del av vår jobb å forbedre dette. Gjennom filmene om Tore ser vi for eksempel at man ikke skal gå rett på atferdsendrende tiltak, men bruke bredden i kompetansen vår til å kartlegge hva som kan være årsaken.

Det vi sitter igjen med etter å ha sett filmene er at de gjenforteller virkeligheten på en realistisk måte. Skuespillerne er troverdige, og vi kan gjenkjenne situasjoner fra egen yrkeserfaring - det er ikke som en casebeskrivelse hvor vi kan legge til og ta bort informasjon. Når disse forutsetningene var lagt så vi at det ble enklere å samarbeide og diskutere. Man kan også se på dette programmet som nokså likt Marte - Meo metoden, som går ut på å filme samhandling mellom bruker og personale og forbedre denne gjennom analyse av filmene.

De fleste studentene mener at læringsutbyttet var stort. Programmet bandt sammen kunnskap fra hele studiet, og fikk oss til å fokusere på helheten i vernepleiefaglig arbeid. Oppgavene vi arbeidet med la opp til at vi skulle reflektere over yrkesutøvelsen vår. Vi ser for eksempel at det er lett å ta med seg for mye av seg selv i arbeidet; at man ikke klarer å legge fra seg sin personlige ballast hjemme. På den andre siden må man jo også gi av seg selv i et slikt yrke, for ikke å oppleves som lite engasjert og avvisende. Derfor er det viktig at man reflekterer over dette, og er bevisst hvordan man opptrer. Hvis man jobber på en lite faglig måte kan det gå utover brukeren, da et helhetlig syn er nødvendig for å avdekke sakens kjerne.

Til slutt vil vi si at vi synes e-læringsprogrammet er et godt oppslagsverk og refleksjonsverktøy. Å bruke programmet som et ledd i opplæring om utviklingshemming var svært nyttig i den forstand at det ga oss ny og bredere kunnskap om helsesituasjonen til personer med utviklingshemning, men også om oss selv som helsepersonell. Dette er kunnskap vi kan bringe med oss videre i vår yrkesutførelse. Derfor vil vi oppfordre vernepleieutdanningen ved HiST til å fortsette å anvende programmet, og vi vil også både anbefale det til alle andre vernepleieutdanninger. I tillegg ser vi at det kan være et nyttig program for vikarer, helsefagarbeidere og andre yrkesgrupper ute i arbeid.

Artikkelforfatterne er studenter ved vernepleierutdanningen ved HIST, 3. årskull, 2012