Bakgrunnen for studien er at kunnskapen om foreldre med utviklingshemming eller kognitive vansker er svært begrenset. Det vil si, i Norge fins det svært lite, og nesten ingen ting av nyere dato – men internasjonalt har det vært større oppmerksomhet. Samtidig tyder den internasjonale litteraturen på at det er mye upløyd mark på feltet og at det er behov for en heving av kunnskapsgrunnlaget i en norsk sammenheng.
Dette var bakgrunnen for at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet tok initiativ til en norsk studie om temaet.

Formålet med studien
Formålet med studien kan skisseres ved to stikkord: Forekomst og utfordringer. I Norge har en med utgangspunkt i en studie fra 1990-åra antatt at det dreier seg om en ganske liten gruppe, anslått til rundt 27 fødte barn per år. Flere utenlandske studier tyder imidlertid på en mye høyere forekomst, som omregnet til norske forhold kan bety 600 barn i året eller fler. Utfordringene er framfor alt knyttet til barnas oppvekstvilkår. Det er enighet om at barna er i en risikogruppe, men samtidig tyder flere studier på at hjelpeapparatet kan være for rask til å gå til omsorgsovertakelse og at mindre inngripende hjelpetiltak kan være dårlig tilpasset målgruppas behov. Flere studier konkludere med at funksjonsnedsettelsen i seg selv brukes som et argument for å overta omsorgen, noe som er i strid med FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Utfordringene berører på den måten Norges forpliktelser etter to FN-konvensjoner: Barnekonvensjonen som preges av hensynet til barnets beste, og Konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne som beskytter retten til ekteskap, familie og barn. I vår studie har formålet vært å se utfordringene fra ulike perspektiv, både fra hjelpeapparatet og foreldrene. Det var også intensjonen å se det fra barnas perspektiv, men vi greide ikke å skaffe til veie tilstrekkelige data. Et overordnet mål med prosjektet har vært å legge grunnlag for bedre å forstå og fange opp familier der foreldres utviklingshemming eller kognitive vansker kan påvirke foreldreevnen.

Kunnskap om kognitive vansker
Det synes jamt over å være nokså lite kunnskap om kognitive vansker i de delene av hjelpeapparatet forskerne har vært i kontakt med, men de ansatte er ganske tvetydige hva gjelder behovet for mer kunnskap. Det de savner er redskaper som kan brukes i kartlegging, men i selve arbeidet ser de mindre behov. Det begrunnes blant annet i at deres utgangspunkt er barnets omsorgssituasjon og ikke arten av vansker blant foreldrene. Dette synet står imidlertid i klar kontrast til at de samme ansatte opplever at det mest brukte tiltaket i barnevernet, råd og veiledning, er vanskelig i forhold til denne målgruppa. De framstiller foreldrene som samarbeidsvillige, men at de har vansker med å forstå og derfor også vansker med å foreta nødvendige endringer. Dermed blir konklusjonen lett at endringstiltak ikke nytter. Det er imidlertid rimelig å spørre om så vel kompetansen som individtilpasningen er tilstrekkelig, særlig i lys av at mange internasjonale studier viser at målgruppa er fullt i stand til å foreta endringer såfremt veiledningen er godt tilpasset. Her ligger en åpenbar utfordring. Vi ser også relativt lite aktiv bruk av nettverk, noe som i den internasjonale litteraturen framheves som en beskyttende faktor i denne typen familier. En forklaring kan være at mange har nettverk med få ressurser.

Omsorgsovertakelse
I mange tilfeller ender saker om foreldre med kognitive vansker med at barnevernet overtar omsorgen, og det er også bildet blant de som deltok i fokusgruppene. Samtidig er de nøye med å understreke at det ikke er de  kognitive vanskene i seg selv som er grunnlaget for omsorgsovertakelsen, men barnas situasjon. Begrunnelsen er gjerne knyttet til at endringstiltak som råd og veiledning ikke har hjulpet. De framhever også at i mange tilfeller er de kognitive vanskene en del av en mer sammensatt problematikk, noe vi også så i gjennomgangen av saker til fylkesnemndene. Foreldrene som er intervjuet er ikke et tilfeldig utvalg, men foreldre der spørsmål rundt kognitive vansker har vært tematisert i møter med barnevernet. Det varierer om barna bor hos foreldrene eller om barnevernet har overtatt omsorgen. Foreldrenes situasjon bærer preg av levekårsproblemer, mange har hatt utfordringer på skolen og noen forteller om helseplager. Det er unisont at foreldrene er svært opptatt av barna sine, og de mener stort sett at de kognitive vanskene i seg selv ikke virker inn på det å være gode foreldre. De peker snarere på vansker som ligger utenom, som økonomi, møter med hjelpeapparatet med mer. Intervjuene med foreldrene peker likevel på noen utfordringer som flere foreldre opplever knyttet til organisering av hverdagen, begrenset konkret veiledning, oppfølging av skole og skolearbeid og generell usikkerhet i foreldrerollen. Når det gjelder problemer hos barna er det stor variasjon i beskrivelsene fra foreldrene, men gjennomgående beskriver de mindre vansker enn det
barnevernet gjør.

Opplevelsen av samarbeidet med barnevernet
Når det gjelder opplevelsen av samarbeidet med barnevernet er det også variasjoner. Noen opplever at de har fått god hjelp og støtte, og at samarbeidet med barnevernet har vært både nyttig og nødvendig. Andre opplever at det har vært utfordrende og vanskelig. De som har mistet omsorgen for barna har opplevd at dette har vært både sårt, trist og vanskelig. Flere føler at de i liten grad har blitt hørt i prosessen i Fylkesnemnda, og at mye har foregått «over hodet» på dem.
Flere snakker også om at de føler seg misforstått i observasjons-settinger og at personer som de trodde var inne for å hjelpe, egentlig var der for å kontrollere. Det fremkommer tydelig gjennom intervjuene at barnevern-tjenesten må bli bedre til å inkludere foreldrene i prosessen på en respektfull måte og også til å følge opp foreldrene med veiledning og andre former for hjelp og støtte etter at de har mistet omsorgen for barna. Det er store variasjoner i støtte fra nettverket, men mange foreldre får mye støtte fra familien, særlig besteforeldrene. Familienettverket kan være en støtte både praktisk og emosjonelt, og er en viktig samarbeidspartner for foreldrene. Det varierer i hvor stor grad barnevernet samarbeider med nettverket, og her er det rom for forbedring. Generelt fremstår relasjonen til saksbehandler og tydelig informasjon som viktige faktorer for å skape et godt samarbeid. Saksbehandler i barnevernet får en nøkkelrolle i arbeidet med å tilrettelegge for kompetansefremmende støtte, og i den forbindelse er anerkjennelsen av foreldrene som ansvarlige aktører med erfaringer og meninger rundt egne behov for hjelp og støtteviktig. Det er vanskelig å yte kompetansefremmende støtte om man ikke vet hvordan foreldrene forstår sine egne utfordringer, vansker og behov.

Analyse av fylkesnemdsaker
Analysen av fylkesnemdsaker handler stort sett om omsorgsovertakelse, men også klager på vedtak om omsorgsovertakelse eller saker om tilbakeføring til hjemmet. Vi har kun sett på saker der kognitive vansker er inne i saken, men ser at i flere tilfeller er foreldrene beskrevet med en mer sammensatt problematikk. Det kan være psykiske vansker i tillegg til de kognitive, men like gjerne at en forelder har kognitive vansker mens den andre har for eksempel rusproblemer. Det er mange tilfeller av vansker med bolig og økonomi, og det vises ofte til svake ressurser i nettverket. Forskerne finner ikke samme tendens som i utenlandske studier, hvor den kognitive vansken i seg selv tillegges vekt, bortsett fra på et punkt: Den kognitive vansken gjør at en er mer pessimistisk hva gjelder potensialet i endringstiltak som råd og veiledning. I sakene legges det generelt vekt på beskrivelse av foreldrenes oppvekstsituasjon, som ofte har vært vanskelig, og hvordan foreldrene mestrer foreldreoppgaven.
Vurderingene av konsekvenser for barnets utvikling varierer imidlertid sterkt. I noen tilfeller gis dette mye plass, men det typiske er generelle beskrivelser av barns behov og foreldrenes begrensete mulighet til å gi den omsorgen barn trenger. En annen utfordring er at beskrivelsen av tiltakene blir for generelle, og analysen gir grunnlag for å påpeke at konkrete fremstillinger knyttet til veiledning og tilpasning av denne bør være et tema i vedtakene fra Fylkesnemnda.
Få saker har særlig fokus på nettverk, men i motsetning til foreldrene forskerne har intervjuet, er det gjennomgående bildet at det er lite ressurser å spille på i nettverkene. Selv om forskerne i analysen har valgt å ha hovedfokus på argumentasjonen fra barneverntjenesten og Fylkesnemnda finner de grunn til å påpeke at argumentasjonen fra foreldre og barnets synspunkter i liten grad er synlig i vedtakene.


Rapporten er utgitt av NTNU Samfunnsforskning AS i samarbeid med HiST, Avdeling for helse- og sosialfag og kan lastes ned her.

En kortversjon av rapporten kan lastes fra denne siden.