Dette arbeidet er nå oppsummert i en rapport, der drøyt halvparten av innholdet består av kartleggingsverktøy, sjekklister, eksempler på handlingsplaner og anbefalinger av tiltak på individ-, tjeneste-/system- og samfunnsnivå. ”Dette er først og fremst ment å skulle være et praktisk redskap som skal bistå kommunene i deres planlegging av tiltak både på individ- og systemnivå”, understreker prosjektgruppas leder Peter Zachariassen fra voksenhabiliteringstjenesten i Oslo.

Kartlegging av sårbarhet på ulike nivå
I rapporten presenteres verktøy som prosjektgruppen har utarbeidet spesifikt med tanke på å kunne gjøre en vurdering av hvor sårbar en person med utviklingshemming kan være, og her vurderes både sårbarhetsfaktorer hos vedkommende selv, i vedkommendes miljø og på systemnivå. ”Vi har tatt utgangspunkt i en del av denne typen kartleggingsredskap som allerede eksisterer, som for eksempel ARMIDILO, som vurderer sannsynligheten for at en utøver kan begå nye overgrep”, forteller Zachariassen. ”Vi tror at risikofaktorene for å utøve og for å bli utsatt langt på vei er de samme: det dreier seg både om forhold som er knyttet til selve handikappet og forhold som er knyttet til måten samfunnet konstruerer sine praksisformer overfor mennesker med utviklingshemming. Til de første hører det å kanskje ikke være så flink til å identifisere en mulig overgrepssituasjon, men også å ha begrenset med muligheter for å melde fra om et overgrep. Til den andre typen hører for eksempel det at man som utviklingshemmet kan risikere å måtte bo sammen med personer som kan utsette en for overgrep, kanskje uten at det fra ansvarlig hold tas tilstrekkelige forholdsregler for å hindre dette. Og mange peker også på det at utviklingshemmede i større grad enn andre oppdras til lydighet overfor ”voksne” personer, og ofte lærer de ikke at det kanskje ikke er alle ”voksne” man skal høre på!”

Selv om kartleggingsmaterialet som legges frem i denne rapporten er basert på solide kilder og oppsamlet klinisk erfaring, gjenstår det å få prøvd disse redskapene ut i praksis. Zachariasen forteller: ”Vi anbefaler i rapporten at det gjøres en systematisk utprøving av det materialet vi har utarbeidet, og vi håper å kunne få økonomisk støtte til å gjøre dette nå. Ideelt kunne vi ønsket oss et samarbeid med noen utvalgte kommuner spredt over hele landet – og med representasjon av både innkant- og utkantstrøk. Det er helt sikkert ting som vi gjennom en praktisk utprøving vil se at vi bør justere. Men vel så viktig er det at en slik erfaringsinnsamling vil gjøre at vi står mye sterkere når det gjelder å kunne si, at dette er noe vi faktisk mener at det må stilles lovkrav om at alle norske kommuner implementerer".

Rådgivningstelefoner
To av anbefalingene i SUMO-rapporten dreier seg om etablering av rådgivningstelefoner: For det første en varslingstelefon som utviklingshemmede, pårørende, tjenesteytere eller andre som bekymrer seg kan ringe til og melde fra og få råd ved mistanke om eller avdekking av at vold eller andre overgrep har skjedd. For det andre en rådgivningstelefon om sex og samliv spesifikt for utviklingshemmede og betjent av kompetente fagfolk, for eksempel sexologisk rådgivere. ”En slik rådgivningstelefon om sex og samliv har vært prøvd ut i Danmark i samarbeid med ULF (Udviklingshæmmedes Landsforbund), og har vært en stor suksess”, forteller Zachariassen. ”De skriver i sin rapport at de hadde regnet med å få 450 henvendelser i løpet av prosjektperioden på 3 år – de fikk 2100! Jeg synes det kunne vært veldig spennende å gjort noe lignende her i Norge, og ser på det som et svært viktig forebyggende tiltak, ikke bare i ft. seksuelle overgrep, men også i ft. vold i nære relasjoner.” Zachariassen fortsetter: ”Gjennom prosjektperioden har jeg nok fått et lite oppheng på dette med telefonnumre: det er så enormt viktig at vi kan ringe til ett nummer når vi er usikre, eller når vi trenger akutt hjelp!". "Jeg kan ikke få sagt det ofte og sterkt nok at det trengs kontinuerlig oppdatering av slike publiserte lister – ellers må de fjernes fra nettet! I de skriftlige prosedyrer, som vi mener skal foreligge på absolutt alle tjenestesteder som har befatning med utviklingshemmede, har vi derfor også presisert at man skal være spesielt oppmerksom på å teste ut om de telefonnumre som står der, fortsatt er i bruk. Litt på samme måten som man jevnlig tester batteriet i røykvarsleren – for det gjør vi jo alle, ikke sant!?”

Vi må tørrtrene!
Det å være forberedt når ”ulykken skjer” er noe som det legges stor vekt på i SUMO-rapporten. ”Disse varslingsrutinene må ikke ligge og samle støv på personalkontoret; de skal tas frem med jevne mellomrom, for eksempel hvert halvår, på samme måte som man gjennomfører brannøvelser. Ellers vil de garantert ikke bli fulgt når behovet oppstår!". Derfor innebærer implementering av SUMO også at man lager jevnlige øvelser der en gjennomgår ulike scenarier av overgrep mot tjenestemottakere, diskuterer og legger frem løsningsforslag – og ikke minst: lager en handlingsplan. ”Vi fikk oppleve nytten av å sitte i grupper bestående av folk fra ulike etater og diskutere slike scenarier under vårt besøk i England”, forteller Zachariassen. ”Her var det folk fra sosialtjenesten, politiet, helsepersonell og til og med brannfolk, som deltok i en stor workshop om Safeguarding of Vulnerable Adults (sikring av sårbare voksne). 

Zachariassen tror imidlertid ikke at det er nok bare å sitte og diskutere: ”Vi anbefaler at man faktisk øver seg helt konkret i hva man skal si, for eksempel når man tar denne viktig telefonen til politiet for å anmelde et overgrep, eller for å be om råd. Jeg er ganske sikker på at det blir en bedre samtale hvis man har ”tørrtrent” på forhånd; det gjelder i alle andre sammenhenger, så hvorfor skulle det ikke også gjelde her?” spør han retorisk.
 
I tillegg til å trene på å handle riktig og effektivt i akutte situasjoner, er det behov for å lære opp alle som jobber med personer med utviklingshemming – og pårørende – i å kunne kjenne igjen tegnene på at person kan være utsatt for vold eller andre former for overgrep. Dette er kunnskap som må legges inn både i grunnutdanningene innen omsorgsyrkene, og også i den obligatoriske opplæringen som gis til ansatte i tjenestetilbudene. ”Det kan ikke være et valg man som profesjonell tjenesteyter har, om man nå skal ta dette kurset eller ikke”, understreker Zachariassen. ”Vi anbefaler at det gis en opplæringspakke ved ansettelse; her holder SOR (Samordningsrådet for arbeid med mennesker med utviklingshemming) på å utarbeide et e-læringsprogram, som vi tror kan bli veldig nyttig i denne sammenhengen. Og så håper vi jo at vi i løpet av noen år vil se at SUMO er på fagplanene på alle de helse- og sosialfaglige utdanningene i Norge!”.

Tilbakemelding ønskes
Zachariassen understreker at de kartleggingsredskapene som er utarbeidet i forbindelse med SUMO-prosjektet ikke har blitt systematisk utprøvd ennå. Derfor er det viktig å presisere at de ikke skal brukes som eneste grunnlag for viktige beslutninger vedrørende sikkerhetstiltak. SUMO-prosjektet er imidlertid svært interessert i å motta tilbakemeldinger på erfaringer med bruken av kartleggingsredskapene, og ber om at man tar kontakt med prosjektleder Peter Zachariassen, hvis man ønsker å delta i en systematisk erfaringsinnsamling angående dette materialet.

Kontakt: uxzape@ous-hf.no.