Kriminalitet der personer med utviklingshemming bryter straffeloven
Da forskningen anslo at andelen innsatte med utviklingshemming i norske fengsler var 10,8 prosent (Søndenaa et al., 2008), var dette et høyt estimat. Særlig når andelen personer med utviklingshemming ellers anslås å være 1-2 prosent (Helsedirektoratet, 2019). Flesteparten av innsatte med lettere utviklingshemming gjennomfører fengselsstraff uten at fengselet eller samarbeidspartnerne i velferdsetaten kjenner til diagnosen. Noen innsatte vet ikke heller selv at de har kognitive vansker som svarer til utviklingshemming, noe som gjør at temaet bør håndteres med varsomhet, selv om det ikke skal skyves under teppet.

Identifisering av lovbrytere med utviklingshemming er viktig av mange grunner. Vi vet at personer med svakere intellektuell fungering er overrepresentert som siktede, tiltalte og dømte personer i straffesaker (Gjennomsnitt IQ på ca. 90: Lindsay & Taylor, 2018; Søndenaa et al., 2008; Bradley, 2009).

Når personer med utviklingshemming utgjør en så betydelig andel følger det også rettssikkerhetsmessige spørsmål om hvorvidt de får en rettferdig straffegjennomføring. De har en redusert forståelse for sine rettigheter i den situasjonen de er i, og de har ofte ikke fått nødvendige tjenester fra de kommunale sosial- og omsorgstjenestene. Hvordan kriminalomsorgen skal møte denne gruppen er derfor et sentralt spørsmål.

For personer i grenseområdet mellom lett utviklingshemming og nedre normalområdet er diagnosen ofte svært belastende, og de kan legge ekstra innsats inn på å kamuflere eller kompensere sin funksjonsnedsettelse (Olsen et al., 2018). Når de prøver så godt de kan å passere som normale er det et vanskelig etisk spørsmål hvorvidt vi skal identifisere dem. Kampen for å tilhøre det normale og mot å bli betegnet med merkelapper og diagnoser kan være sterk. Det kan bli en kamp for uavhengighet hvor personen veier rollen som hjelpetrengende opp mot rollen som selvstendig og uavhengig person. Retten til å frasi seg en helseundersøkelse og en helsetilstand («psykisk utviklingshemmet») er nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 (Helsedirektoratet, 2019).

Det er nyttig å forstå hvilke krefter og motkrefter som virker i møte med diagnosen «psykisk utviklingshemming». For personer som er fratatt sin frihet og der kriminalomsorg skal dekke behovet for en omsorg som er nødvendig også i frihet, bør vi tillate oss å ha meninger om diagnosen.

Litt historie
Sammenstillingen mellom kriminalitet og utviklingshemming strekker seg vel 100 år tilbake i tid. På begynnelsen av 1900-tallet ble det hevdet at halvparten av lovbryterne hadde en utviklingshemming. Etter hvert har forskerne endret disse konklusjonene ved å peke på sosiale forhold heller enn kognitivt funksjonsnivå som forklaring. Det har blitt hevdet at IQ hadde blitt et rettspsykiatrisk mantra som fullstendig tilsidesatte de sosiologiske aspektene ved kriminaliteten (Scheerenberger, 1983). Det faktum at forskerne finner en forhøyet forekomst av personer med utviklingshemming blant domfelte har imidlertid bred internasjonal tilslutning også i dag (Lindsay & Taylor 2018).

Utredninger av 373 lovovertredere som ble underkastet rettspsykiatrisk observasjon i årene 1952/53 (Dalgard, 1966) påviste at 15 prosent av overtrederne hadde en utviklingshemming. Noreik og Grunfeldt (1998) gjorde tilsvarende studier mellom 1980 og 1996 hvor de fant lignende forekomsttall. Senere undersøkelser fra statens sivilrettsforvaltning (Den rettsmedisinske kommisjon) har vist at andelen rettspsykiatrisk undersøkte personer med utviklingshemming holder seg stabilt på rundt 10 prosent.

Etter oppløsningen av HVPU (1990), ble sikringsdømte personer med utviklingshemming bosatt i eller nær hjemkommunen i såkalte sikringstiltak. Med endringer i særreaksjonslovgivningen i 2002, opphørte sikring og dommene ble faset ut. Sikringsordningen ble bl.a. erstattet med særreaksjonen ”tvungen omsorg”, der dom krever en høyere grad av utviklingshemming (IQ lavere enn 60), og der det er satt bestemte krav til alvorligheten av lovbruddet.

I og med at de fleste med utviklingshemming har dette i lett grad (IQ 60-75), vil bare en svært liten andel av lovbryterne komme i betraktning for særreaksjonen tvungen omsorg. De med IQ mellom 55 og 75 kan straffes på linje med tilregnelige lovbrytere, men straffeloven gir mulighet for redusert straff eller alternative straffereaksjoner etter straffeloven § 80 (se også kap 4.2.1).

Strafferetten oppgir litt forskjellige grenser og benevnelser for utviklingshemming enn hva helsevesenet gjør. Utviklingshemming i lett grad er etter strafferetten vurdert dersom en person har IQ mellom 60 og 75, mens ICD-10 oppgir at lett grad forutsetter IQ mellom 50 og 70. Med IQ lavere enn 60 omtaler strafferetten det man kaller «psykisk utviklingshemming i høy grad». I praksis betyr dette at et langt større antall mennesker kan fylle kriteriene for en strafferettslig diagnose «psykisk utviklingshemming» enn en helsevurdert diagnose.

Om forskningen nasjonalt
I undersøkelsen av 143 tilfeldig utvalgte innsatte i norske fengsler fant forskerne at 10,8 prosent (n = 15) av deltakerne hadde en IQ på under 70 (Søndenaa, et al. 2008). I de fleste tilfellene var ikke utviklingshemmingen oppdaget, noe som viser at det er mulig å gå igjennom hele rettssystemet med en uoppdaget utviklingshemming. Dette vil med stor sannsynlighet ha påvirket avhøret/forklaringen, rettshjelpen underveis og utfallet av saken uten at vedkommende har blitt forstått som utviklingshemmet eller fått tilrettelegging/behandling som utviklingshemmet.

Rapporten «Rettssikkerhet – likeverd og likeverdig behandling. Mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser i møte med strafferettspleien» (2018) belyser rettssituasjonen for personer med kognitive vansker (Olsen et al., 2018). I denne undersøkelsen ble ansatte i politiet (N=216) spurt om de hadde rutiner på arbeidsplassen for å avdekke om en person hadde kognitiv funksjonsnedsettelse. Ni prosent av respondentene fra politiet svarte at de enten hadde skriftlige rutiner eller etablert felles praksis på dette området, mens 20 prosent svarte at den enkelte ansatte gjorde slike vurderinger som en del av løpende arbeidsoppgaver. På spørsmål om det på deres arbeidsplass ble benyttet kartleggingsverktøy (for eksempel psykologiske tester eller enkel screening) for å oppdage kognitive funksjonsnedsettelser, oppga 10 prosent av respondentene fra politiet at det ble benyttet slike verktøy på deres arbeidsplass. I en samlet vurdering av egen praksis, svarte 13 prosent av respondentene fra politiet at dagens praksis i høy grad ivaretar hensynet til personer med kognitiv funksjonsnedsettelse på en hensiktsmessig måte (Olsen et al., 2018).

Oppsummert har vi forskning som viser at personer med utviklingshemming idømmes strafferettslige reaksjoner uten at dommere, forsvarere eller politijurister kjenner til funksjonshemmingen. I den grad det oppdages, kjenner vi ikke til hvordan det skjer og hvorvidt denne kunnskapen gir endringer i praksis.

For vel ti år siden igangsatte britiske «Prison Reform Trust» et program på oppdrag fra det britiske helsedepartementet. Programmet hadde som mål å gi en oppdatert status for vilkårene til personer med utviklingshemming som kom i kontakt med strafferetten som siktede, tiltalte eller domfelte. Programmet resulterte i flere publikasjoner og dannet grunnlaget for Bradley-rapporten (2009) som har bidratt til mange endringer i praktisk arbeid og forskning på området. Innsatte med utviklingshemming og fengselsbetjentene ble intervjuet om deres soningsforholdene og svarene viste at kriminalomsorgen har massive utfordringer med å gi beskyttelse og omsorg for denne gruppen innsatte (Talbot, 2008)

Internasjonal forskning det siste tiåret:
En litteraturgjennomgang (Friestad et al., 2020) har bekreftet at siste ti års internasjonal forskning gir forekomsttall av utviklingshemming på omtrent 10 % av fangepopulasjonen. Forskningen er imidlertid varierende både med tanke på forskningskvalitet og oppgitt forekomst. Av 23 studier ble det gitt forekomsttall av utviklingshemming som varierte mellom 1% og 44% av de innsatte.

Noen studier har viet oppmerksomhet til utfordringer som personer med utviklingshemming møter i forbindelse med straffe/domsgjennomføring. Enkelte av disse studiene viste til en forhøyet forekomst av psykiske helseplager hos lovbryterne (Alexander et al., 2010; Almeida, Graca, Vieira, Almeida, & Santos, 2010; Dias, Ware, Kinner, & Lennox, 2013).

Mange av studiene hadde tilnærminger til ulike tilleggsproblemer som gir ny kunnskap til fagområdet. En britisk studie (Chester, Vollm, Tromans, Kapugama, & Alexander, 2018) viste at personer med utviklingshemming hadde en høyere forekomst av atferdsproblemer og en høyere vurdert tilbakefallsrisiko, men samtidig et betydelig mindre antall straffesaker på rullebladet. Studier av oppveksten (A. Hassiotis et al., 2011) viste at personer med utviklingshemming hadde hatt mer oppfølging fra barnevern og innleggelser i psykiatri. Eldre fanger (over 60 år) med utviklingshemming ble funnet å ha høy forekomst av hjerte/kar og muskel og skjelettplager (Hayes, Burns, Turnbull, & Shaw, 2012). En australsk studie (Holland & Persson, 2011) fant høyere tilbakefall hos lovbrytere med utviklingshemming, samtidig fant de at disse personene ikke lykkes med lettere gjennomføringsformer, at de ikke slipper ut ved gjennomført minstetid og at de får færre permisjoner sammenlignet med domfelte som ikke har utviklingshemming. Å tilby virksom rusbehandling til innsatte med utviklingshemming har vist seg vanskelig (McGillivray & Newton, 2016). I en italiensk studie (Vadini et al., 2018) fant de en tydelig sammenheng mellom suicidforsøk og kognitiv svikt blant fengselsinnsatte.

Sverige har publisert to store befolkningsstudier (Heeramun et al., 2017; Moberg et al., 2015). Moberg fulgte opp 49.000 menn etter sesjon i 1970 og fant en sterk sammenheng mellom IQ og voldskriminalitet på rullebladet 35 år etter sesjon. Heeramun fulgte opp 295.000 barn i Stockholmsregionen hvorav 5700 oppfylte kriteriene for autismespekterlidelse (ASD) ved alder 15 år. Med oppfølging fram til 27 års alder fant de at ASD korrelerte med voldskriminalitet forutsatt en komorbid ADHD/conduct disorder. Tilfeller med ASD og utviklingshemming uten ADHD viste ikke slik korrelasjon til voldskriminalitet.

En kvalitativ studie av seksten kvinnelige fanger med utviklingshemming (Levine, Proulx, & Schwartz, 2018) viste at kvinnene etterlyste bedre traumebehandling, intervensjonstilpasning og bistand ved løslatelse. Svært unge politiinnbrakte barn (10-12 år) ble vurdert i forhold til senere kontakt med politiet (Geluk et al., 2012). Barn som hadde symptomer på ASD hadde hyppigere kontakt med politiet.

To viktige studier har sett på hvilke forhold som kan påvirke og motvirke en vellykket tilbakeføring for løslatte med utviklingshemming (R. Alexander et al., 2015; Kinner, Lennox, & Taylor, 2009). Pasientforløp hos rettspsykiatriske pasienter med utviklingshemming ble studert av Lindsay et al. (2010). En studie har gjennomgått tjenestene til personer med en borderline utviklingshemming (IQ 70-80) og omtaler gruppen som diskriminert i strafferetten (Herrington, 2016).

Forekomsten av utviklingshemming blant fengselsinnsatte har vært overordnet i litteraturgjennomgangen (Friestad et al., 2020). Når vi tar hensyn til de to grupperingene av målgruppen (dvs. kjent eller ikke kjent utviklingshemming) får vi ulike svar. Bare én av de inkluderte studiene fokuserte på allerede diagnostiserte personer med utviklingshemming (Holland et al, 2011), og fant at 1,3 prosent av utvalget hadde diagnose. Gjennomsnittet på de øvrige 23 studiene som ga prevalenstall viste en forekomst som var ti ganger høyere. Disse estimatene er også noe høyere/i samsvar med funn fra den siste norske prevalensstudien som ble publisert (Søndenaa et al. 2008). Gjennom perioden som har vært fokusert, har Storbritannia lagt sentrale føringer for hvordan de søker å tilnærme seg temaet (Bradley, 2009). Her inngår tre 26 sentrale satsningsområder for å utvikle tjenestene i en bedre retning. I første omgang handler dette om å identifisere personer gjennom å utvikle identifiseringsrutiner slik at færre skal gjennomføre straff uten at det er gjort kjent at de har en utviklingshemming. De andre viktige satsningsområdene som Bradleyrapporten anga, var utvikling av alternativ straffegjennomføring og et forbedret ettervern for straffedømte med utviklingshemming.

Studiene som har fokusert på unge lovbrytere (Herrington et al. 2009; Matsuura et al. 2010; Perkins et al. 2011; Lennox et al. 2014; Atilola et al. 2014; Uno et al. 2014; Haysom et al. 2014), viser i hovedsak en forhøyet prevalens av kognitiv svikt tilsvarende utviklingshemming (gjennomsnitt 22,2 prosent) i sine utvalg. I en norsk sammenheng vil aldersgrupper ned mot 10 år være irrelevant som strafferettslig tema, selv om kunnskapen om at grenseoverskridende atferd hos unge nok er like relevant.

Fra Sverige har vi tre studier som alle fokuserer på voldskriminalitet (Moberg, 2015; Heeramun, 2017 og Billstedt, 2017). Interessant med disse studiene er at Moberg finner en tydelig sammenheng mellom IQ og senere voldsdom, Billstedt finner en forhøyet andel av unge voldsdømte menn med autsimespekterlidelser (ASD) og Heeramun finner særlig kombinasjonen av ASD og ADHD som et risikoforhold til voldskriminalitet. I tilfeller med lav IQ og symptomer på ASD og ADHD, kan det således være en særlig risiko for voldskriminalitet.

Spørsmål om type kriminalitet, straffeutmåling, etnisitet, seksuell orientering og kjønnsidentitet, soningsforhold og kjønn er i vekslende grad belyst i den innsamlede litteraturen. Tradisjonelt vil litteraturen oppgi seksuallovbrudd og vold som de mest utbredte (Simpson & Hogg, 2001), men funn  av Søndenaa et al., 2008 viste at kriminalitetsbildet er mer tilsvarende andre innsatte. Studier av minoritetsgrupper avgrenser seg til urfolksstudier i Australia og studier av kvinner (som i en innsattpopulasjon kan regnes som minoritet) (Board et al. 2014; Ogloff et al. 2016; Levine, et al 2018). Studiene er tydellige i at tilpasningen av straffegjennomføring er mangelfull for innsatte som har andre behov eller interesser.

Den metodiske kvaliteten i forekomststudiene varierer. Studiene har likevel en betydning ved at de gir en påminnelse om at utviklingshemming er et alvorlig tema innenfor strafferetten og at de fleste med slike funksjonshinder går uoppdaget inn og ut av straffegjennomføringen. Fra Australia finner vi en forskyvning av forskning som tyder på at kriminalitetsforebygging og ettervern blir mer prioritert. For vår del, kan en gjennomgang av lovverk, faglitteratur og kriminalomsorgens praksis for å identifisere personer med utviklingshemming under straffegjennomføring være en god innledning til å foreslå nye innsatsområder

Vold og overgrep
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har gjennomgått artikler med temaet vold og overgrep i nære relasjoner, med den hensikt å få overblikk over hva man vet om omfang og ulike sider ved dette fenomenet. Rapporten (2/2013) fra denne kunnskapsoversikten Mellom frihet og beskyttelse? Vold og seksuelle overgrep mot mennesker med psykisk utviklingshemming gis det beskrivelser av omstendighetene i tilknytning til volden, hvor den utøves, hvilke relasjoner som eksisterer mellom den som utsettes for volden og den som utøver den. Den fokuserer også på hindringer som synliggjør volden og de seksuelle overgrepene. 

I rapporten så viser de til at utøvelse av vold og seksuelle overgrep mot personer med utviklingshemming utgjør et betydelig problem, men det er imidlertid vanskelig å si noe om omfanget av vold og overgrep. På tross av manglende forskning viser de til at personer med utviklingshemming er sårbare og dermed mer utsatte. Volden begås i hovedsak på hjemmebane og fra mennesker som den voldsutsatte kjenner (Grøvdal 2013). 

Bufdir (1-2013) sin rapport om levekår for mennesker med utviklingshemming er det utført en kunnskapsinnhenting av forskning for å se på hvordan levekårene har utviklet seg for personer med utviklingshemming etter reformen. Rapporten viser til at personer med utviklingshemming har anslagsvis to til tre ganger større risiko for å bli utsatt for overgrep enn befolkningen generelt, selv om tallene er noe usikker sies det at det ikke er grunn til å undervurdere dette.

Rapporten peker på faktorer som gjør personer med utviklingshemming sårbare. Faktor som selve omsorgssituasjonen. Personer med utviklingshemming er avhengig av omsorgspersonalet og andre i hverdagen, denne omsorgssituasjonen og det asymmetriske maktforholdet mellom partene er noe som trekkes frem som faktorer, og noe som kan føre til at det er vanskeligere å varsle om overgrep.  Annen ting som trekkes frem handler om at overgrep er vanskeligere å oppdage knyttet til funksjonsnedsettelsen, og at dette kan handle om vansker med å kommunisere om hva som har skjedd, si ifra, forklare seg i avhør eller vitne i rettsak. Annen moment er vansker med å rettsforfølge overgrep blant annet på grunn av spørsmål om troverdighet, evne til å huske riktig og ordlegge seg presist i tilfeller det er ord mot ord. Opplæring til personer med utviklingshemming og til tjenesteytere er to av tiltakene som skisseres for å forebygge og hindre at overgrep oppstår (Bufdir 1/2013).  

Rettighetsutvalget så på om situasjonen til personer med utviklingshemmede var i tråd med grunnleggende rettigheter og politiske målsettinger, og de foreslo tiltak for å sikre rettighetene til personer med utviklingshemming i NOU 2016:17 På lik linje. De gjengir at det er indikasjon på at personer med utviklingshemming er mer utsatt for seksuelle overgrep enn andre i befolkningen. Virkemidler for å forebygge seksuelle overgrep er kunnskap og kompetanse til nærpersoner og til personer med utviklingshemming (NOU 2016:17)