Den første nasjonale evalueringen av sosialtjenestelovens kapittel 6A, som regulerte bruk av tvang og makt overfor personer med utviklingshemming fra 1999 til 2003, konkluderte med at bestemmelsene bidro til redusert bruk av tvang og makt og til økt respekt for tjenestemottakernes integritet og selvbestemmelse (IS-10/2004). Regelverket ble senere videreført i sosialtjenesteloven kapittel 4A og er i dag regulert gjennom kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven.

På oppdrag for Sosial- og helsedirektoratet gjennomførte Nordlandsforskning  en evaluering av sosialtjenestelovens kapittel 4A i perioden fra januar 2007 til januar 2008. Undersøkelsen hadde imidlertid ikke direkte tilgang til de hendelsene det er blitt berettet om. Undersøkelsen (ibid.) viser at informantene var samstemte i at loven har bidratt til at bruken av tvang og makt overfor denne gruppen har gått betydelig ned. I en studie av Dragsten og Søndenaa (2014) ble Statsforvalter og et utvalg ansatte i Sør-Trøndelag intervjuet. Studien viste også at tvangen hadde gått ned. Det finnes flere andre studier som har pekt på redusert tvangsbruk (se Ellingsen 2006) og som har blitt benyttet som inntekt for at tvang og makt er redusert siden innføringen av det som da var kapittel 6A.

Selv om flere studier har konkludert med at lovreguleringen har bidratt til en redusert bruk av tvang og makt, er det viktig å være oppmerksom på begrensningene i kunnskapsgrunnlaget. De fleste studiene bygger på kvalitative data og relativt små utvalg, og gir derfor begrenset kunnskap om den nasjonale utviklingen over tid. Dette reiser spørsmål om hvordan situasjonen faktisk ser ut når vi undersøker utviklingen i antall personer, antall vedtak og innholdet i tvangstiltakene på nasjonalt nivå.

Hvor mange er det vi snakker om?
Tallet på hvor mange man vurderer har en utfordrende atferd som berøres av lovteksten har endret seg betydelig de siste 20 årene. 

I en nasjonal rundspørring på 90-tallet (Ot.prp.nr. 58 1994-1995 s. 10) fant man indisier på at 600 personer med utviklingshemming ble utsatt for tvang og makt fra sine tjenesteytere.

Senere anslo Helsetilsynet (2000) at om lag 1000 voksne personer med moderat eller alvorlig utviklingshemming, samt rundt 200 personer med autisme og alvorlige atferdsavvik eller psykiske lidelser, ble utsatt for tvang og makt. Tallene fra 1999 og 2000 må imidlertid tolkes med varsomhet. Regelverket var fortsatt relativt nytt, og det er grunn til å anta at ikke alle tilfeller var kjent eller formelt hjemlet på dette tidspunktet. I 2014 var det registrert 2001 personer med meldinger eller vedtak etter bokstav a, b eller c i kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven. Ifølge Helsetilsynet hadde tallet økt til 2280 personer i 2016.

I 2017 var det 1376 personer som hadde vedtak etter bokstavene b og c. I tillegg ble det brukt tvang overfor 1311 personer i nødstilfeller. Det totale antallet for 2017 var 2394. Det forelå en overlapp mellom personer som både hadde vedtak og meldinger. I 2017 var dette overlappet på 233 personer. For året 2018 hadde dette overlappet økt til 455 personer, men det totale antallet hadde nå gått ned til 2300 personer. I 2022 var det 1789 personer med godkjent vedtak etter bokstav b eller c. Det var en økning på 127 personer fra 2021. Antallet personer som hadde vedtak etter bokstav a var 1231 i 2022. Det totale antallet personer som hadde vedtak etter a, b eller c var nå kommet opp på 3020 personer. Overlappet for året 2022 er ukjent. For året 2023 var antallet personer som hadde fått vedtak kommet opp i 1931 personer, og overlappet er ukjent. Helsetilsynet skrev i sin rapport fra 2024 at "Kommunene rundt om i landet fatter stadig flere vedtak om bruk av tvang overfor personer med utviklingshemming. Både Helsetilsynet, statsforvalterne, brukerorganisasjoner og fagmiljø er opptatt av å ivareta rettssikkerheten for denne brukergruppen, og er bekymret for økende bruk av tvang i tjenestene".

I tillegg vil vi påpeke at pasientrettighetsloven kapittel 4A, i dag pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A, ble innført i 2009. Hvor mange med psykisk utviklingshemming som også har vedtak med tvang når de får somatiske helsetjenester er ukjent, men Berge og Ellingsen (2025) viser at personer med utviklingshemming mottar tjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A i alle landets fylker. Med utgangspunkt i data fra Trondheim kommune fant de at 14 prosent av personene som hadde vedtak etter kapittel 4A i 2018 hadde utviklingshemming.
 
Grafene under er basert på de siste 25 årene, da Helsetilsynet har publisert tilsynsmeldinger, og viser antallet personer som har vedtak og meldinger etter kapittel 9, bokstav a-c i Helse- og omsorgstjenesteloven, og antallet vedtak etter kapittel 4A i pasient- og brukerrettighetsloven.  I tillegg er antallet tilsyn som helsetilsynet gjennomfører lagt inn. 

Da Helsetilsynet rapporterte at 2300 personer hadde meldinger eller vedtak etter bokstav a, b eller c i 2018, utgjorde dette om lag 10 prosent av personene med utviklingshemming som mottar kommunale tjenester. Denne gruppen var da anslått til rundt 21 000 personer. Samtidig viste en tidligere undersøkelse at 90 prosent av personene med vedtak ett år, også hadde vedtak året etter (SINTEF, 2011). Det innebærer at andelen personer som over tid berøres av tvangsregelverket er betydelig høyere enn det som framkommer når man ser på et enkelt år isolert. Berge og Ellingsen (2025) anslår at om lag 25 prosent av personer med utviklingshemming som mottar kommunale tjenester, har fått tjenester som omfatter tvang etter enten kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven eller kapittel 4A i pasient- og brukerrettighetsloven.

Å sammenligne antallet personer som har vedtak om tvang og makt med internasjonale forhold er vanskelig både når det gjelder hvem man regner som har en psykisk utviklingshemming (Emerson, 2001) og hva som regnes som utfordrende atferd som har et slikt omfang at det leder frem til vesentlig skade (Lowe mfl. 2007). Flere studier Emerson, 2001; Holden og Gitlesen, 2006; Lowe et al., 2007; Bowring et al., 2017; Bowring et al., 2019) viser at utfordrende atferd finnes hos rundt 10-15% av personer med utviklingshemming.

Hverdagstvang
Lovreguleringen har også bidratt til økt oppmerksomhet om det som ofte omtales som «hverdagstvang». Dette kan ha hatt positive konsekvenser, blant annet ved at tjenestene i større grad søker alternative og mindre inngripende tilnærminger. Forskning har vist at bruk av tvang kan bidra til å eskalere konflikter, mens forebyggende tiltak og tilpasninger av omgivelsene kan redusere behovet for tvang (Ellingsen, 2006).

Bevisstgjøring og endringer av ansatte er krevende arbeid. Små endringer kan få store konsekvenser. Det finnes i liten grad beskrivelser av hverdagslivet til personer med utviklingshemming som lever med vedtak etter kapittel 9.  Folkestad beskrev maktforholdet mellom personer med utviklingshemming og ansatte tilbake i 2003.  Henriksen (2022) gjennomførte en lignende studie blant tjenestemottakere med erfaring med vedtak om tvang og makt. Med utgangspunkt i observasjoner fra et bofellesskap beskrev hun hverdagslivet til personer med utviklingshemming og deres relasjoner til ansatte og øvrige omgivelser.

Registreringene i NESTOR som er gjennomført av fylkesmennene og Helsetilsynet, har vært og er fortsatt under endring. Dette gjør at Helsetilsynets egne registreringer, gjengitt i de årlige tilsynsmeldingene, gir usikre data. Om vi går inn og ser fylkesvis på hva som registreres, vil man se at det foreligger relativt store regionale forskjeller. Dette er interessant i den forstand at registrert tvangsbruk ikke følger omfanget av personer med utviklingshemming i det enkelte fylke. Hvorfor det kan se ut til å foreligge slike fylkesvise store forskjeller vites ikke, men det er noen forklaringer som det kan være vært å se nærmere på:

1. Lokale variasjoner i forståelsen av hva som er bruk av tvang og makt hos fylkesmannens og kommunens representanter. Eksempelvis har det vært relativt stor uenighet/praksis i fylkesmannsembetene om hvordan man benytter §9-5, tredje ledd bokstav a. Meldinger etter bokstav a blir benyttet i påvente av hjemling av b- eller c-vedtak. Planlagte tvangsvedtak blir hjemlet under bokstav a, selv om det ikke er i nødstilfeller, men gjentagende tvangsbruk. Alt fra støvsuger som låses inne til personer som legges i planlagt mageleie.
2. Uenighet/usikkerhet om hva som skal registreres i NESTOR.
3. Ulik faglig kultur i barne- og voksenhabiliteringstjenesten.
4. Ulik faglig kultur blant høyskoler og universiteter som utdanner tjenestepersonell.

Det vil være svært viktig å få på plass en registrering som gjør at man kan følge utviklingen av hvordan disse tjenestene gis.

Ellingsen mfl. 2009 pekte på tiltak som kunne avdekke slike forhold. I samme rapport tilrådde en at man burde utarbeide et nasjonalt register som kan overvåke situasjonen i forhold til utviklingen i antall personer og hvordan bruken av tvang utvikler seg.

Det vil være svært viktig å få på plass en registrering som gjør at man kan følge utviklingen av hvordan disse tjenestene gis.

Helsetilsynets gjennomgang fra 2024 avdekket stor variasjon i hvordan statsforvalterne behandler vedtak om bruk av tvang og makt (Helsetilsynet, 2024).

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) publiserte i 2022 en oppsummerende gjennomgang av 117 saker som gjaldt helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Rapporten bekrefter i stor grad funnene fra LDOs rapport fra 2019 og peker på utfordringer som berører flere deler av helse- og omsorgstjenesten. Når det gjelder klagesaker om tvang og makt, finner LDO en tendens til at kommunene i for liten grad vurderer utforming og omfang av tjenestene i lys av plikten til å tilrettelegge med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet og selvbestemmelse.

Rapporten viser også at kommuner i en rekke saker har vurdert brukerstyrt personlig assistanse (BPA) som en uforsvarlig organisering av tjenester for personer med tvangsvedtak. Statsforvalteren har i mange tilfeller opphevet slike vedtak og lagt til grunn at tvangsvedtak kan innebære en plikt til å tilby mer omfattende eller andre tjenester. Dette skjer imidlertid ikke i alle saker. I enkelte tilfeller har statsforvalteren ikke vurdert tvangsvedtaket som en del av overprøvingen, selv når tjenesten det ble klaget på var begrunnet som et tvangsforebyggende tiltak (LDO, 2022).

Norge ratifiserte tilleggsprotokollen til FNs torturkonvensjon i 2013. Som følge av dette har Sivilombudet et særskilt ansvar for å forebygge tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Gjennom sine besøk til kommunale tjenester for personer med utviklingshemming har Sivilombudet avdekket flere alvorlige lovbrudd.

Undersøkelser i blant annet Drammen, Kristiansand og Bodø kommuner har avdekket alvorlige mangler ved tjenestene. I rapporten fra Hamar kommune pekes det blant annet på at utformingen av boligtilbudet i seg selv kan bidra til isolasjon, forverring av helseplager og økt bruk av fysisk makt. Ombudet påpeker også at tvangsbruk i enkelte tilfeller kunne vært unngått dersom beboerne hadde hatt bedre tilrettelagte boliger.

Samlet sett reiser disse rapportene spørsmål om avstanden mellom lovverkets målsettinger og den faktiske situasjonen i deler av helse- og omsorgstjenestene (Dahlen og Langsrud, 2024).

Ableisme er et begrep som brukes om stereotypier, fordommer, diskriminering og sosial undertrykkelse av personer med funksjonsnedsettelser (Bogart og Dunn, 2019; Lie, 2022). I forskning om tvang og makt overfor personer med utviklingshemming har noen pekt på at flere av problemstillingene som reises omkring tvangsbruk, også kan forstås i lys av slike perspektiver (Berge og Ellingsen, 2017; Henriksen, 2022).

Dette perspektivet har også betydning for den pågående diskusjonen om forholdet mellom norsk tvangslovgivning og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Det har vært argumentert for at dagens kapittel 9 kan være vanskelig å forene med CRPD fordi regelverket er diagnosebasert og bare gjelder personer med utviklingshemming. Hvordan dette skal håndteres, er gjenstand for et pågående arbeid (Regjeringen, 2024).

Tvang og makt gir skader
Etter avviklingen av Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) har det vært relativt lite oppmerksomhet om hvilke skadevirkninger bruk av tvang og makt kan ha for personer med utviklingshemming. Begreper som krenkelser og overgrep omfatter i denne sammenhengen ikke bare handlinger som innebærer lovbrudd, men også inngrep og tvangstiltak som utføres innenfor rammen av lovlige tjenester etter kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven.

Du kan lese mer om potensielle traumer i en egen nettartikkel om temaet.


Trivsel i voldsutsatte miljø
Selv om forskning i hovedsak har vært opptatt av konsekvensene av tvang for tjenestemottakerne, finnes det også studier som belyser arbeidsmiljøet til ansatte i tjenester der vold og utagering forekommer.

Ellingsen og Lungwitz (2003) undersøkte forholdet mellom vold og trivsel blant ansatte som ytet tjenester til personer med utviklingshemming og utfordrende atferd i Trondheim kommune. Nesten alle deltakerne rapporterte erfaringer med vold i arbeidshverdagen, samtidig som om lag 90 prosent oppga at de trivdes i jobben. Forfatterne peker på at muligheten til å påvirke egen arbeidshverdag, et godt arbeidsmiljø og opplevelsen av å kunne bruke egen kompetanse kan bidra til å forklare den høye graden av trivsel til tross for betydelige belastninger.

Studien utfordrer en antakelse om at arbeid i tjenester der vold og utfordrende atferd forekommer nødvendigvis oppleves som negativt av ansatte. Samtidig peker den på betydningen av kompetanse, faglig støtte og organisatoriske rammer i tjenester som skal forebygge både vold og bruk av tvang.

Nyere forskning har i stor grad understøttet betydningen av slike forhold. Studier av organisasjonsomfattende positiv atferdsstøtte (der prinsipper for positiv atferdsstøtte implementeres på tvers av hele tjenesten gjennom opplæring, veiledning og ledelsesforankring), mindfulnessbasert personalopplæring og organisatorisk atferdsstyring (som innebærer systematisk arbeid med opplæring, tilbakemeldinger, veiledning og ledelsesmessig oppfølging av ansattes praksis) tyder på at slike tiltak i enkelte sammenhenger kan bidra til redusert utfordrende atferd, færre skader og mindre bruk av fysisk eller mekanisk tvang. Effekten ser imidlertid ut til å være avhengig av mer enn bare opplæring. Ledelsesforankring, veiledning, systematisk registrering, tilbakemeldinger og implementering i den daglige praksis framstår som sentrale forutsetninger (Iffland et al., 2024).

Forskningen gir likevel ikke et entydig bilde av sammenhengen mellom utfordrende atferd og ansattes trivsel. Flere studier viser at eksponering for aggressiv eller utfordrende atferd kan være forbundet med stress, frykt for vold og utbrenthet. Andre studier finner derimot liten eller ingen direkte sammenheng mellom omfanget av utfordrende atferd og arbeidsrelatert velvære. Flynn et al. (2018) fant blant annet at arbeidsstedet hadde betydning for emosjonell utmattelse og arbeidsmotivasjon, mens eksponeringsnivået i seg selv hadde begrenset forklaringskraft. Dette kan tyde på at forhold ved arbeidsmiljøet, som ledelse, faglig støtte, kollegiale relasjoner og muligheten til å påvirke arbeidshverdagen, har stor betydning for hvordan ansatte opplever og håndterer utfordrende situasjoner.

En studie av Lokman et al. (2023) støtter denne forståelsen. Forskerne fant at støtte fra ledere, psykologer og kolleger, samt et positivt teamklima, var forbundet med høyere trivsel og jobbtilfredshet blant ansatte som arbeidet med personer med utviklingshemming og alvorlig utfordrende atferd.

Samlet sett peker forskningen på at vold og utfordrende atferd kan utgjøre betydelige belastninger, men at konsekvensene i stor grad påvirkes av de organisatoriske og faglige rammene rundt tjenestene. Høy trivsel i et voldsutsatt arbeidsmiljø kan derfor forstås som et uttrykk for tilgang til kompetanse, støtte, innflytelse og et faglig fellesskap, snarere enn at volden i seg selv oppleves som uproblematisk.

Manglende bruk av utdannet personale
Praksisen med dispensasjon fra utdanningskravene i kapittel 9 omfatter om lag 80 prosent av alle sakene og har ligget på omtrent samme nivå siden regelverket ble innført i 1999 (Berge og Ellingsen, 2025). Omfanget er så stort at dispensasjon i praksis framstår mer som en hovedregel enn som et unntak. Dette reiser spørsmål om hvordan utdanningskravet fungerer i praksis, og hvilke konsekvenser den omfattende dispensasjonsbruken kan ha for rettssikkerheten til personer med utviklingshemming som utsettes for tvang og makt.

Et annet trekk ved praksisen er den lave avslagsprosenten. I en studie av dispensasjonssaker fant Ellingsen mfl. (2010) at det kun ble gitt avslag i om lag 3 prosent av sakene der det var søkt om dispensasjon. En mulig konsekvens er at kommunene kan utvikle en forventning om at dispensasjon vil bli innvilget. I en situasjon med presset kommuneøkonomi og vedvarende rekrutteringsutfordringer kan dette svekke insentivene til å arbeide systematisk med rekruttering, kompetanseutvikling og organisering av tjenestene.

Statsforvalteren har gjennomgående pekt på mangel på kvalifisert personell som den viktigste forklaringen på den omfattende dispensasjonspraksisen. Samtidig reises det fra tid til annen spørsmål ved begrunnelsen for utdanningskravet. Det hevdes blant annet at kjennskap til personen, stabile relasjoner og personlig egnethet kan være vel så viktig som formell utdanning.

Relasjon og utdanning representerer imidlertid ikke nødvendigvis motsetninger. Det sentrale spørsmålet er om tjenestene samlet har den relasjonelle, faglige og organisatoriske kompetansen som kreves for å forebygge tvang og sikre forsvarlig praksis. I denne sammenhengen er det også relevant å skille mellom allment og faglig skjønn. Faglig skjønnsutøvelse forutsetter at vurderinger og handlinger bygger på anerkjent kunnskap, faglige teorier og metoder og at beslutningene kan begrunnes og etterprøves.

En forutsetning for utvikling av faglig skjønn er at kunnskap om skjønnsutøvelsen systematiseres og diskuteres. Forskning og faglitteratur spiller derfor en viktig rolle. Ellingsen og Johansen (1999) peker blant annet på betydningen av å vurdere fakta i situasjonen, ulike faglige perspektiver, fordeler og ulemper ved alternative tiltak, virkninger på kort og lang sikt, risiko og usikkerhet, hensynet til personlig integritet og rettssikkerhet, relasjoner til andre personer, samt en samlet kritisk vurdering.

En nyere studie av Bakken mfl. (2026) undersøkte hvordan saksbehandlere hos Statsforvalteren vurderer søknader om dispensasjon fra utdanningskravet. Studien bygger på intervjuer med sju saksbehandlere ved tre statsforvalterembeter. Forskerne peker på at den langvarige dispensasjonspraksisen kan bidra til forventninger om at dispensasjon vil bli gitt, noe som igjen kan redusere kommunenes motivasjon for å rekruttere kvalifisert personell, endre turnusordninger og arbeide systematisk med kompetanseutvikling. Samtidig understrekes det at kommunenes rekrutteringsutfordringer er reelle, selv om rekrutteringsvansker i seg selv ikke er definert som et «særlig tilfelle» i regelverket.

Forskerne etterlyser:

• en tydeligere nasjonal avgrensning av hva som skal regnes som særlige tilfeller
• tydeligere krav til kommunenes faglige begrunnelser
• mer systematisk dokumentasjon av opplæring og veiledning
• flere stedlige tilsyn
• bedre oppfølging av vilkår knyttet til dispensasjoner
• styrket kompetanse i de kommunale tjenestene.

Studien konkluderer med at en videreføring av dagens praksis kan bidra til å opprettholde en langvarig unntakstilstand. Dette kan utfordre målet om at personer som utsettes for tvang og makt skal møtes av personell med den kompetansen lovverket forutsetter. Dersom rettssikkerheten på området skal styrkes, må utdanningskravet i større grad realiseres i praksis.

Andre løsninger til bruk av tvang og makt
Et grunnleggende krav i helse- og omsorgstjenesteloven er at andre løsninger enn tvang og makt skal være prøvd før tvang kan tas i bruk. Regelverket gir imidlertid få føringer for hvordan slike tiltak skal beskrives og dokumenteres, enten det ender med et vedtak om tvang eller man lykkes med å finne alternative løsninger.

Tidligere forskning viste at andre løsninger ofte var sparsomt beskrevet i vedtak og meldinger. Når slike tiltak ble omtalt, framstod de gjerne som noe som allerede var prøvd ut, snarere enn som et systematisk arbeid som skulle videreføres og videreutvikles gjennom vedtaksperioden. Dette gjaldt også for meldinger etter bokstav a, der beskrivelser av andre løsninger ofte var begrensede (Ellingsen mfl., 2009). Studien viste videre betydelige variasjoner mellom kommuner, habiliteringstjenester og fylkesmenn når det gjaldt forståelsen, dokumentasjonen og oppfølgingen av alternative tiltak (Ellingsen mfl., 2009).

SINTEF (2011) rapporterte at om lag 10 prosent av vedtakene ble avsluttet hvert år. Det finnes imidlertid fortsatt begrenset kunnskap om hvorfor vedtak avsluttes, og hvilke forhold som bidrar til at bruk av tvang kan reduseres eller avvikles.

Samtidig finnes det en rekke beskrivelser av tjenester som har lykkes med å redusere eller avvikle bruk av tvang og makt. For å undersøke om disse erfaringene hadde fellestrekk, gjennomførte NAKU i 2010 en rundbordskonferanse med åtte fagmiljøer fra ulike deler av landet. Til tross for ulike faglige tradisjoner og organisatoriske rammer beskrev alle miljøene en utvikling der personer med utviklingshemming hadde fått økt livskvalitet, samtidig som bruken av tvang og makt var redusert. Det som særlig kjennetegnet disse eksemplene var at tjenestene i stor grad hadde endret omgivelsene rundt personen snarere enn å forsøke å endre personen selv. Et annet felles trekk var at personen med utviklingshemming hadde fått en sentral rolle i planleggingen av endringene.

Betydningen av brukermedvirkning ble også belyst i en nyere studie av Røstad mfl. (2023). Studien analyserte 120 vedtak fra Midt-Norge for å undersøke hvilke kjennetegn som skilte vedtak som hadde blitt endret til mindre inngripende tiltak fra vedtak der tvangsnivået var uendret. Fem forhold skilte seg ut:

1. Vedtaket beskrev hva som utløste den utfordrende atferden.
2. Individuell plan ble aktivt tatt i bruk.
3. Personens egen opplevelse av livssituasjonen ble beskrevet.
4. Selvbestemmelse ble gitt et eget og tydelig fokus.
5. Personens generelle livssituasjon var grundig dokumentert.

Funnene tyder på at tjenester som lykkes med å redusere tvang, i større grad arbeider systematisk med å forstå personens helhetlige livssituasjon og involvere personen selv i dette arbeidet. En slik tilnærming ser ut til å gi bedre forutsetninger for å finne mindre inngripende måter å forebygge og håndtere situasjoner som kan føre til vesentlig skade.

I en videre analyse grupperte forskerne vedtakene i kategoriene problemforståelse, planarbeid, brukermedvirkning og forebygging. Av disse var brukermedvirkning den faktoren som tydeligst skilte vedtak med mindre inngripende tiltak fra vedtak der tvangsnivået ikke var redusert.

Å kunne bestemme over eget liv er en grunnleggende forutsetning for identitet, utvikling og livskvalitet. Likevel har forskning om tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemming i stor grad vært basert på informasjon fra ansatte, pårørende eller observatører. Personenes egne erfaringer og perspektiver har i mindre grad blitt tatt i bruk. Forskningen har ofte vært gjennomført om personer med utviklingshemming snarere enn med dem.

På oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) undersøkte NAKU hvordan personer med utviklingshemming selv opplevde bruk av tvang og makt. Formålet var blant annet å belyse hvordan økt selvbestemmelse kan bidra til å redusere behovet for tvang. Resultatene er publisert i rapporten Selvbestemmelse og bruk av tvang og makt.

Samlet sett peker forskningen på at det er behov for mer kunnskap om hva som kjennetegner tjenester som lykkes med å forebygge og redusere bruk av tvang og makt. Særlig framstår brukermedvirkning, selvbestemmelse, kunnskap om personens livssituasjon og tilpasning av omgivelsene som sentrale faktorer.