Den strenge taushetspliktbestemmelsen innebærer ingen liberalisering når det gjelder informasjonstilgang for helsepersonell, og betyr at utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell kun kan skje når det er nødvendig for behandling og oppfølging av brukeren eller pasienten.

Det betyr at selv om flere helsepersonell jobber sammen på samme vakt, skal ikke informasjon om pasient eller bruker deles med andre enn de som har noe med vedkommende å gjøre.

Deling av informasjon
Tjenestene til personer med utviklingshemming er ofte organisert som bofellesskap. Det kan være lett å glemme at dette er private hjem, og at opplysninger om hvem som bor i bofellesskapet er brudd på taushetsplikten. Eksempel: Anne tar bussen hjem fra jobb og treffer en tidligere studiekamerat. Denne spør hvor Anne jobber. Anne svarer at hun jobber i Ola Nordmannsvei 1, hvor det bor 4 personer med utviklingshemming. Det Anne skulle svart var at hun var ansatt i helse- og omsorgstjenesten i kommunen. 

I et bofellesskap for personer med utviklingshemming kan det være lett å tenke at det er greit at alle vet alt om alle beboere. Slik er det ikke. Bruk av fellesarealer innebærer blant annet at brukere som har besøk, har rett på at personlige opplysninger ikke deles med utenforstående. Utenforstående i denne sammenheng kan være pårørende til en av de andre brukerne. En tenkt situasjon kan være at det snakkes høyt om at bruker A har hatt flere epileptiske anfall denne dagen og at lege ble konferert, samtidig som pårørende til bruker B drikker kaffe i samme rom. Diagnose, sykehistorie, legebesøk, medisinske opplysninger og tiltaksplaner er eksempler på taushetsbelagte opplysninger. Disse skal skrives ned i den elektroniske journalen, og bare der.

Bruk av hjemmejournal eller kommunikasjonsbok
Et annet eksempel på situasjon der taushetsbelagt informasjon kan komme på avveie, er bruk av hjemmejournal eller kommunikasjonsbok. I tjenester for personer med utviklingshemming er det ikke uvanlig at pårørende ønsker at det skal skrives ned opplysninger om hva brukeren har gjort og hvem vedkommende har vært sammen med i løpet av dagen. Dette er hovedsakelig ment å være et hjelpemiddel for pårørende når de kommer på besøk, slik at de kan holde seg oppdatert om hva brukeren har gjort siden sist. Det kan for eksempel stå at tante Agnes var innom i går med blomster og kake, eller av brukeren var i svømmehallen og senere spiste lunsj på kafe. Dette gjør at pårørende lettere kan kommunisere med brukeren om ting som har skjedd siden sist, når brukeren selv ikke har mulighet til å fortelle dette selv. Disse opplysningene kan stå i en slik kommunikasjonsbok uten at dette bryter med taushetsplikten.

Noe ganske annet er det dersom boken brukes til medisinske opplysninger som er underlagt dokumentasjonsplikten i helsepersonelloven kapittel 8, §§ 39 og 40. Disse bestemmelsene i tillegg til pasientjournalforskriften regulerer kravet til dokumentasjon av «relevante og nødvendige opplysninger til videre behandling og oppfølging» av pasient eller bruker. Opplysninger som er omfattet av dokumentasjonsplikten har ingenting i en hjemmejournal eller kommunikasjonsbok å gjøre.

Tjenester fra flere virksomheter
Brukere som har behov for tjenester fra flere virksomheter i kommunen som eksempelvis er knyttet til arbeid, fritidsaktiviteter, skole, helse- og omsorg herunder hjemmetjeneste, støttekontakt og Nav, har krav på at disse organiseres gjennom Individuell plan (IP). De ulike representantene for de ulike virksomhetene samarbeider om et helhetlig og koordinert tjenestetilbud for den enkelte bruker i samarbeid med brukeren selv, pårørende og /eller eventuelt verge. Dette omfatter da også en organisering av arbeidet gjennom ansvarsgrupper, hvor brukeren selv og/eller pårørende, primærlege i tillegg er med i planarbeidet. Dette betyr ikke at alle opplysninger om brukeren skal deles med alle. Tvert imot, skal hver aktør kun ha de opplysninger som er nødvendig for å kunne utforme den delen av tjenestetilbudet som er under dennes ansvarsområde. I et slikt tverrfaglig team vil det for eksempel ikke være nødvendig at alle har tilgang på alle opplysninger om diagnose og sykdomstilstand.

Samtykke
Helsepersonelloven § 22 er unntak fra hovedregel om taushetsplikt og gjelder i de tilfeller pasienten eller brukeren samtykker til at opplysninger gjøres kjent for andre. For å kunne samtykke til at informasjon gis videre, er det en forutsetning at pasienten er fylt 16 år, og er samtykkekompetent se pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1, jf. 4-3, første ledd.

En forutsetning for å kunne samtykke til at opplysninger gis videre, er at pasienten eller brukeren har fått informasjon om hva samtykke gjelder. Dette innebærer nøyaktige opplysninger til pasienten eller brukeren om hvilken informasjon dette gjelder, hvordan denne skal anvendes, av hvem, og konsekvensene av dette. Vi finner reglene om informasjon og medvirkning i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 og 3-1.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 slår fast at opplysninger om «legems- eller sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger» skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt.

Det er med andre ord strenge krav til informert samtykke for å kunne gi opplysninger som er taushetsbelagt etter § 21, videre til samarbeidende personell.

Videre følger det av § 25, hvor det heter at med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. Vurderingstema her er om kommunikasjon av pasientopplysninger tjener pasientbehandlingen og ivaretar pasientens selvbestemmelsesrett. Pasienten skal være kjent med at det utleveres opplysninger om han eller henne i samarbeidsøyemed, og kan motsette seg dette. Spørsmålet her blir som i § 22, hvorvidt pasienten har fått den informasjon som er nødvendig for å kunne ha et gyldig beslutningsgrunnlag. Det kan tenkes tilfeller hvor pasienten er svært svekket, og trenger tid til å fordøye informasjonen. Det er helsepersonellets plikt å tilrettelegge informasjonstilgangen på en slik måte at det optimaliserer muligheten for at pasienten er i stand til å gi et gyldig samtykke.