Kunnskapsbanken

Kunnskap om store bofellesskap og boformer

Nyere undersøkelser viser at det er en økende tendens til at personer med utviklingshemming tilbys plass i kommunale omsorgsboliger for eldre og funksjonshemmede, og at størrelsen på bofellesskap øker (se Tøssebro og Lundeby, 2002, Bliksvær 2005, Brevik 2007,Kittelsaa og Tøssebro 2011, Hansen og Grødem 2012). I flere kommuner planlegges og etableres atskillig større bofellesskap enn det som var nedfelt som Husbankens retningslinjer da reformen for personer med utviklingshemning ble satt i verk. Denne utviklingen har vakt bekymring, ikke minst blant pårørende, men også blant forskere og fagpersoner. Sandvin har snakket om omsorgsgettoer mens NFU har reagert på nyinstitusjonalisering. Særlig er bekymringen sterk for at økt størrelse vil gå ut over kvaliteten på omsorgen og beboernes livskvalitet.

Bilde av boliger som bygges © Kim BergeNIBR og Sintef gjennomførte en undersøkelse om utviklingshemmedes bo- og tjenestesituasjon 10 år etter HVPU-reformen der de påpekte at " Utviklingshemmede bor oftest på en måte som kan gjøre en avhengig av andre. Det er ofte lagt en kollektivistisk struktur rundt deres boforhold. Halvparten bor i felleskapsboliger og er derigjennom i utgangspunktet underlagt en kollektivistisk struktur. I tillegg bor nesten samtlige av disse sammen med andre utviklingshemmede, funksjonshemmede
eller hjelpetrengende. Denne strukturen forsterkes ved at 9 av 10 som bor slik, leier sin bolig av kommunene. I tillegg får 8 av 10 beboereher tilført de daglige praktiske tjenestene ved fast bemanning, dvs i tilknytning til personalbase." 
(Breivik og Høyland 2007). Tendensen til institusjonaliserte boformer rapporteres også fra andre land (Mansell 2006).

Når det gjelder kunnskap som ser på størrelsen på bofellesskap og betydningen for beboere, viser utenlandske undersøkelser til dels motstridende resultater. Et par studier peker på at større bofellesskap gir beboere færre valgmuligheter, og at beboere i små enheter har større sosialt nettverk (Conroy & Stancliffe 1997, Emerson m.fl. 2005). Andre studier viser at størrelse i seg selv kanskje ikke har så stor betydning, men at forskjeller kan handle om ulikhet i funksjonsnivå eller andre faktorer som gir økt risiko for lavere kvalitet i tjenestene (Mansell 2006). Felce & Emerson (2005) konkluderer med at resultatene er tvetydige. De peker imidlertid på at boliger av typen ”hostels” viser dårligere kvalitet enn enheter, såkalt ”domestic-scale community residences”, med fra 1-6 beboere. Det synes å være små forskjeller i kvalitet ut fra størrelse mellom enheter som varierer fra 1-6 beboere. 

Størrelse og personalforhold.
Mange kommuner argumenterer med at bygging av store bofellesskap bidrar til å skape gode betingelser for et godt fagmiljø for personalet. Kittelsaa og Tøssebro har i sin undersøkelse fra 2011, sett på dette. Når det gjelder størrelsen på bofellesskap og faglig støtte, finner Kittelsaa og Tøssebro at de minste bofelleskapene på 2-3 personer er signifikant bedre på faglig støtte og veiledning til personalet enn større bofellesskap. Små bofellesskap, 6 beboere eller mindre, hadde også færre personer som ytet tjenester hos den enkelte, enn hva tilfellet var for større bofellesskap. Stabiliteten var større og de små bofellesskapene syntes å være bedre rustet til å håndtere uforutsette ting og til å få personalressursene til å trekke til.
Undersøkelsen viste at små bofellesskap med færre enn 6 beboere, hadde bedre system for helseoppfølging, enn større bofellesskap. Små bofellesskap kommer også bedre ut når det gjelder personalsituasjonen og deltakelse i fritidsaktiviteter.
Forfatterne konkluderer med at store bofellesskap ikke er en fordel slik mange kommuner argumenterer med; tvert imot.

Størrelse og økonomi.
Det finnes ikke solid kunnskap om hvorvidt større enheter er mer kostnadseffektive. Det som er dokumentert, er at små enheter med 2-3 beboere i noen grad kan medføre økte kostnader dersom det er behov for nattevakt (Felsce & Emerson, 2005). En antakelse som peker i motsatt retning, er at det å samle mange i større enheter vil framprovosere utfordrende atferd og dermed føre til økte kostnader. Bildet som internasjonale undersøkelser viser er ikke entydig (ibid).

Hva sier utviklingshemmete selv.
Når personer med utviklingshemming selv blir spurt svarer de eksempelvis, gjengitt i en Irsk studie (McConkey, Sowney, og Barr, 2004), at de fleste gav utrykk for at de ikke ønsker å bo i en type ”residential home” som vanligvis har omtrent 20 beboere. Andre forhold som kom fram i den irske studien, var at informantene ønsket å bo i det de så på som hjemlige forhold i fredlige omgivelser. Det viste seg at flere hadde erfaringer med dårlige naboforhold og utrivelig nabolag. En annen undersøkelse som også finnes i Kittelsaa sin avhandling (Kittelsaa, 2008) viser til en Australsk undersøkelse der 30 utviklingshemmede ble spurt i forhold til nåværende boligforhold. Der svarte de fleste at de trivdes med sin boligsituasjon. Dette gjaldt både personer som bodde sammen med pårørende, og andre som bodde i selvstendig bolig eller i fellesskap med andre utviklingshemmede. Bare de som bodde sammen med tre eller flere, gav utrykk for misnøye med bolig. 

Debatten om store bofellesskap
Gjennom en periode på 40 år har normalisering og integrering vært overordnede begreper i politikken for personer med utviklingshemning her i landet. På boligområdet betydde det at en skulle bo i ”..en vanlig bolig i et vanlig bomiljø”. Hvordan man bor har stor betydning for ens selvoppfatning og for måten andre oppfatter en på. Den nye trenden i retning av større bofellesskap oppfattes derfor som foruroligende av mange. Kittelsaa og Tøssebro oppsummerer i rapporten fra 2011 med at:

  • Andelen utviklingshemmede som bor i store bofellesskap har økt markert i tiden etter 2001.
  • Mange bofellesskap ligger i områder som er preget av omsorgsfunksjoner og institusjoner.
  • Store bofellesskap formidler større grad av ytre egn på avvik enn små.
  • Argumentet om at store bofellesskap gir mindre ensomhet kan avvises. Her er det ikke størrelsen det kommer an på.
  • Når det gjelder personalforhold og fagmiljø peker funnene på at store bofellesskap kommer dårligere ut.
  • Pårørende ønsker ikke store bofellesskap, heller ikke pårørende til de som bor slik.

Vi vet også at personer med utviklingshemming i langt mindre grad enn andre har hatt anledning til å velge hvor de skal bo og hvem de skal bo sammen med. Dette er rettigheter andre mennesker tar som en selvfølge. Det er derfor grunn til å advare mot endringer som en ikke vet konsekvensene av og som kan komme til å bety forverring i livssituasjonen til personer med utviklingshemming.

(Meld. St. 45, 2012-13).Fafo gjennomførte på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet i 2012 et prosjekt knyttet til størrelse på bofelleskap for mennesker med ulike tjenestebehov. Den overordnede problemstillingen var: "Hvilke faktorer er avgjørende for kommuners beslutninger om å etablere samlokaliserte boliger og bofelleskap, og hvilke erfaringer har kommunene med denne type tilbud når det gjelder kvalitet og ressursbruk?". Rapporten til Fafo bekrefter funnene til Kittelsaa og Tøssebro, og slår fast at det er grunnlag for å anta at kommunene i noe økende grad etablerer store og/eller samlokaliserte boliger. Den viser også at føringene fra staten på dette området, nedfelt i forskrifter og rundskriv hos Husbanken, er tonet ned de siste årene. Samtidig meldes det om at kommunene samarbeider godt med Husbanken, og der det settes tydelige krav, som for eksempel i forhold til universell utforming og miljø, blir disse fulgt opp. Rapporten peker videre på at det er et potensielt problem at store bofelleskap kan hemme integrering og normalisering, men at dette også er avhengig av andre forhold. Rapporten medførte at statsråd Navarsete i en pressemelding slo fast at hun ønsket tydeligere føringer for kvalitet og utforming av samlokaliserte boliger og bofelleskap. Husbanken slo også fast at dette er noe de vil følge opp ved å "styrke arbeidet for integrering og normalisering ved etablering av nye boliger og bofellesskap for personer med behov for tjenester i hjemmet gjennom mer forskning, tydeligere retningslinjer og bedre veiledning av kommunene."

I 2012 gjennomførte Høgskolen i Nord-Trøndelag en undersøkelse av 2 bofelleskap i Namsos. Tema for undersøkelsen er beboeres, pårørendes og ansattes opplevelse av sikkerhet og trygghet i boligen og som arbeidsplass. Hensikten med undersøkelsen er også å komme med forslag til tiltak som kan øke de berørte partes opplevelse av sikkerhet og trygghet. Rapporten "Er det nå så lurt å samle så mange som trenger hjelp på den samme plassen" - Trygghet, sikkerhet og organisering av to samlokaliserte bofellesskap er skrevet av Ellen Saur og Oddbjørn Johansen og kan lastes ned her.

Boform og sysselsetting
Bilde av rapporten Kommunal praksis og personer med utviklingshemming © NTNU Debatten i de senere  år om tjenester til personer med utviklingshemming, borformer og utviklingen generelt etter ansvarsreformen på 1990-tallet medførte blant annet til ny Stortingsmelding i 2013 (Meld. St. 45, 2012-13). Kritikken har spesielt dreid seg om utviklingen på områdene bolig og sysselsetting.  NTNU Samfunnsforskning AS utga en rapport oktober 2013 som tar for seg utviklingen og status på områdene bolig og sysselsetting. I prinsippet skal bolig, tjenester og sysselsetting være tre ulike sektorer med bare svak kobling mellom. Dette er i samsvar med det rådende sektoransvarsprinsippet som skulle bryte med tradisjonen fra Helsevern for psykisk utviklingshemmede hvor en etat hadde totalansvar for alle typer tjenester. I rapporten spør de om utviklingen går i retning av mer totalomsorg ved at bolig og sysselsetting kobles mer sammen. Studien bygger på data fra en undersøkelse av utviklingshemmetes levekår som ble gjennomført i 2010 (Söderström og Tøssebro, 2011) og på en kvalitativ intervjuundersøkelse som ble gjennomført i ni kommuner våren 2013.Spørsmål som reises er blant annet om personer som bor i de nye store bofellesskapene også oftere er uten sysselsetting. Rapporten ser nærmere på i hvilken grad det er sammenheng mellom trendene for bolig og sysselsetting. Forskning om trendene på disse områdene hver for seg er også presentert.

I rapporten er det identifisert to ulike spor som enten kan føre til aktivisering i dagsenter, omsorgssporet, eller til tilrettelagt arbeid, VTA-sporet. Disse sporene er imidlertid først og fremst knyttet til
funksjonsnivå og dels til alder:
 Om en bor i en kommune som har mange store bofellesskap, er det færre som har arbeidspreget sysselsetting, og det er flere som er i dagsenter med aktivitetspreg eller som ikke har sysselsetting.
 Dersom en bor i boliger med fellesareal som er bygd for utviklingshemmete i en kommune som har få store bofellesskap, er en sjeldnere uten sysselsetting. Dette er kalt kommuner med «klassiske» tilbud til utviklingshemmete.
 De som har høyere funksjonsnivå og som bor i egen selvstendig bolig eller i store bofellesskap er ikke i samme grad knyttet til «klassiske» tilbud og har enten VTA-plass
eller er uten sysselsetting.
Erfaringer fra den kvalitative intervjuundersøkelsen viser til dels samme tendenser som de som kom fram i spørreundersøkelsen. Det var kommuner som i hovedsak fulgte det omsorgssporet, og kommuner som så ut til å følge VTA-sporet. Samtidig ga kontakten med kommunene et ganske broket bilde fordi få kommuner så ut til å følge sporene helt og fullt.

Konklusjon
Om utviklingen går i retning av mer totale omsorgsformer gir denne studien ikke noe entydig svar på. Vi finner likevel en tendens til større sammenheng mellom bolig og sysselsetting på grunn av den flyten av personale mellom bolig og sysselsetting som foregår i de fleste kommuner. Det finnes også eksempler på kommuner hvor ansatte i bofellesskap har ansvar for hele det kommunale sysselsettingstilbudet, og dermed får samme personale det fulle ansvaret for begge tjenesteområder. En enda sterkere tendens til totalomsorg ser en der ansatte i bofellesskap har ansvar for tjenester både når det gjelder bolig og sysselsetting, men hvor aktivitetene eller sysselsettingen ikke har egne lokaler. Den eneste muligheten for aktivitet er da å drive virksomheten i boligen eller utendørs i form av turer, kafébesøk og lignende. Når en setter denne tendensen sammen med at nye bofellesskap bygges med ganske store fellesarealer, mener forskerne at i noen kommuner går utviklingen i retning av totalomsorg.

Referanser:
Felce, D. & Emerson, E.(2005): Community Living: Costs, Outcomes, and Economies of Scale: Findings from UK Research, in R.J Stancliffe & K.C Lakin (eds), Cost and Outcomes of Community Services for People with Intellectual Disabilities. Paul Brookes Publishing Co.
Hansen, I. & Grødem, A. (2012): Samlokaliserte boliger og store bofelleskap. Oslo: Fafo-rapport 2012:48
Kittelsaa, A. & Tøssebro, J. (2011): Store bofellesskap for personer med utviklingshemming. Noen konsekvenser. NTNU, Samfunnsforskning AS.
Kittelsaa, A & Tøssebro, J. (2013): Kommunal praksis og personer med utviklingshemming. Policy på områdene sysselsetting og bolig. NTNU Samfunnsforskning AS.

Luteberget, L, Folkman, A.K & Gjermestad, A. (2012): Evaluering av drift og utforming av bofellesskapet Hanamyrveien 1.
Mansell, J. (2006): Deinstitutionalisation and community living: Progress, problems and priorities, Journal of Intellectual and Developmental Diability, vol. 31, No 2.
Breivik, I. & Høyland, K (2007): Utviklingshemmedes bo-og tjenestesituasjon 10 år etter HVPU-reformen. Samarbeidsrapport NIBR/SINTEF. NIBR.
Saur, E & Johansen, O (2012)  "Er det nå så lurt å samle så mange som trenger hjelp på den samme plassen" - Trygghet, sikkerhet og organisering av to samlokaliserte bofellesskap. HiNT.

Annen forskning og relevant litteratur:
Eide, A.E og Breimo, J.P.(2013): Når livsløp veves sammen med adminitrrative tilfeldigheter. En studie av boligløsninger for mennesker med utviklinghemming. Nordlandsforskning,NF-rapport nr. 8/2013
Ellingsen, K.E. (red) (2014): Vernepleiefaglig kompetanse og faglig skjønn. Universitetsforlaget.
Launes, A. og Rognlie, J.A., (2012): Omsorgsfeltets "hviskelek". Sørlandet sykehus HF, Kristiansand
 


Magasinet Utvikling

Magasinet Utvikling
Bladet UTVIKLING utgis fire ganger årlig og du kan få bladet tilsendt gratis ved å kontakte naku@hist.no.
Vis alt om Utvikling

Nyhetsbrev NAKU