Rapporten «Det som skal til» ble i dag lansert av Fellesorganisasjonen (FO). Rapporten viser at vernepleiere flest har lyst til å jobbe i tjenestene for utviklingshemmede, men visse forutsetninger må være til stede.

- Dette knuser myten om at vernepleiere ikke ønsker å jobbe i tjenestene, sier Mimmi Kvisvik, forbundsleder i FO.

FO har nå fulgt opp rapporten « Ingen tid å miste- en kartlegging av kompetansesituasjonen i tjenester til personer med utviklingshemming» fra i fjor sommer, som viste at det var stor mangel på vernepleiere og andre med helse-og sosialfaglig høyere utdanning i tjenestene til personer med utviklingshemming.

- Vi har nå spurt 8000 vernepleiere «Hva skal til» og de har svart at deres tilstedeværelse i tjenestene forutsetter muligheter for et godt faglig miljø, tilpasset turnus, gode lønnsvilkår og rom for etter- og videreutdanning, forteller Kvisvik.

NAKU og leder Karl Elling Ellingsen har bistått i arbeidet med rapporten "Det som skal til". Rapporten " Ingen tid å miste" ble til i et samarbeid mellom FO og NAKU.

Flere studieplasser
Kvisvik viser til at de fleste vernepleiere jobber sammen med tre eller færre vernepleiere ute i tjenestene. I mange kommuner står hjemler ledige.

- Det er viktig at vernepleiere har et godt faglig fellesskap rundt seg i tjenestene, som gir muligheter for faglig forsvarlige tjenester, faglig utvikling, veiledning og videreutdanning. 

Hun peker på at myndighetene må være seg sitt ansvar bevisst når det gjelder kvaliteten i tjenestene til personer med utviklingshemming.

- Vi har sagt at vi mener det er behov for 70 prosent dekning av ansatte med relevant høyere utdanning, og hvor hovedtyngden må være vernepleiere for å yte gode nok tjenester. Da trenger vi flere studieplasser ved vernepleierutdanningene, men det er selvsagt også viktig med en kommuneøkonomi som gir handlingsrom til å tilby utdanningspermisjon for at den enkelte kan få økt kompetansen sin, og for at kommunene skal kunne ansette kvalifisert personale i tjenestene, sier Kvisvik.

Kvisvik viser til at dette også betyr at kommunene må legge til rette for muligheten til å ta videreutdanning.

- En økning i studieplasser betyr også at det må legges til rette for muligheten til å ta utdanningen desentralisert og på deltid.  I tillegg til at kommunene må gi sine ansatte denne muligheten. En mulighet de ansatte ønsker, ifølge rapporten.

Deltid 
Den utstrakte bruken av deltid i tjenestene er også en bekymring.

- Det er utrolig mye bruk av deltid. Dette går utover ansatte og brukere.

Det er også en utfordring at tjenestene ofte organisatorisk blir sammenlignet med eldreomsorgen.

- I eldreomsorgen er det snakk om behov i en viss periode av livet, mens det i disse tjenestene ofte er snakk om livslange løp, levekår, livsmestring og målrettet utvikling. Det kan utløse andre behov, også turnusmessig, fortsetter Kvisvik.

- Arbeidsgiver bør sammen med tillitsvalgte og ansatte utvikle turnuser og sørge for en god arbeidstidsordning for tjenesten, som ivaretar krav til helse, miljø og sikkerhet. Det kan være behov for en egen arbeidstidsordning for å sikre kvaliteten, men dette må også være forsvarlig overfor den enkelte ansatte. 

Varsling
I rapporten kommer det også frem bekymringsfulle tall om varsling av farlige hendelser i tjenestene.

- 40 prosent av de spurte har varslet om farlige situasjoner på jobb, men bare en tredjedel har opplevd forbedringer i etterkant.  Dette er forunderlig. I alle andre sammenhenger er man opptatt av å sikre kvaliteten, men ikke her. Den kompleksiteten man møter i tjenestene krever kompetanse og det må vi erkjenne, sier Kvisvik.

Sikre attraktiviteten
Hun peker på at det er viktig å sikre gode vilkår og bygge attraktive arbeidsplasser i tjenestene for ansatte med kompetanse.

-  Dersom man ikke sørger for å gi gode vilkår, så velger vernepleierne seg andre fagfelt.

 På stedet hvil
Kvisvik viser til at situasjonen ikke har endret seg vesentlig de siste årene.

- Vi får den samme bekreftelsen nå som før, men det var veldig gledelig å se at vernepleierne ønsker å jobbe i tjenestene. Da under forutsetning at det er gode nok vilkår i tjenestene.

Stortingsmelding
Kvisvik håper rapporten sørger for å sette dagsorden på feltet.

- I 2016 kom «NOU 2016: 17 På lik linje — Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming», som viste at det et stort behov for et komeptanseløft i tjenestene,  og på bakgrunn av denne ba Stortinget om en stortingsmelding, men denne har vi ikke sett snurten av ennå. Jeg håper denne rapporten kan løfte frem utfordringene i tjenestene og få fortgang i arbeidet.

Kvisvik sier at FO velger å være utålmodige.

- Vi snakker her om en målgruppe ikke alle kjenner til. Vi i FO velger å være utålmodige på utviklingshemmedes vegner. Vi er også kritiske til håndteringen av arbeidet med stortingsmeldingen.

Hun viser til at andelen vernepleiere er like liten i tjenestene som på 60-tallet.

Valg
Kvisvik tror ikke et regjeringsskifte alene er nok for å forbedre situasjonen.

- Det er det ingen automatikk i. Forvaltningen må også henge med. Når det er sagt så tror vi det er viktig med en sosialminister i en ny regjering uavhengig av hvilke parti som går seirende ut av valget, sier Kvisvik, som er kritisk til at det er Kulturdepartementet, som har koordineringsansvaret for feltet.

- Det henger ikke sammen at det er kulturministeren som er ansvarlig for dette feltet. Likestillings- og inkluderingsområdet krever langt mer oppmerksomhet og innsats. 

Veileder
Men den nasjonale veilderen «Gode helse-og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming» er et lyspunkt.

-  Det er det mest positive det siste året. Det er godt jobbet av myndighetene, og vi må se nærmere på hva den kan bidra til.