Kompetansesituasjonen i tjenestene til personer med utviklingshemming har ikke endret seg på 47 år. Utdanningsnivået er like lavt som på 70-tallet. I tillegg er bruken av deltidsstillinger høyt. Dette går utover både faglighet og forsvarlighet i tjenestene, sier leder av NAKU, Karl Elling Ellingsen.

I sommer kom NAKU og FO med rapporten «Ingen tid å miste- En kartlegging av kompetansesituasjonen i tjenestene til personer med utviklingshemming. Rapporten viser til utredningen «Omsorg for psykisk utviklingshemmede» fra 1973 hvor man finner uttalelsen «knapt noe annet arbeidsfelt i Norge er så avhengig av ufaglært arbeidskraft» (NOU 1973:25, s.89). I 2020 er situasjonen den samme. Andelen ansatte med høyskoleutdanning er like lav nå.

- Vi trodde det ville stå dårlig til, men ikke så dårlig. I tillegg finner vi at deltidsbruken er skyhøy i tjenestene. Vi fikk ikke sammenlignet bruken av deltid nå og da, men dette indikerer at det som har vært et gjennomgående problem, lav kompetanse, ikke har endret seg, sier Ellingsen.

Utdanning
Utdanning på høyere nivå er viktig for å sikre kvaliteten i tjenestene.

- Utdanning gir kunnskap om ett eller flere fagområder. Det gir et godt grunnlag for å vurdere situasjoner som oppstår og hvilke krav som ligger i enkeltvedtaket til hver enkelt bruker. Det gir også et godt grunnlag for å avdekke nye behov. Det øker forvarlighetsgraden i tjenestene, utdyper Ellingsen.

Men det betyr ikke at det ikke er godt nok med en grunnleggende kompetanse.

- I de tilfellene der det ikke er behov for en spesifikk fagkompetanse, så er det forsvarlig med grunnkompetanse. Da er det snakk om utdanning på videregående- nivå med fagbrev eller at man er realkompetanse-vurdert til å ha helsefag-kompetanse.

Det er også godt nok at tiltak i et enkeltvedtak gjennomføres av personell med grunnleggende kompetanse, dersom arbeidet er ledet av en person med rett fagkompetanse.

- Da har de oversikt og leder arbeidet, som blir gjennomført av andre.

Faglighet og Forsvarlighet
Faglig forsvarlighet bygger i utgangspunktet på to ting, forklarer Ellingsen.

- Det ene er det faglige. I hver enkelt situasjon er det ett eller flere relevante fag. I noen situasjoner er det helsefaglige viktigst, mens det i andre tilfeller for eksempel kan være behov for sosialfaglig eller psykologisk innsikt, for å nevne noe.

I bunn for alle tjenester som blir gitt til personer med utviklingshemming ligger det et enkeltvedtak, som forteller hvilke krav den enkelte har til tjenester og hva som skal gjøres for å oppfylle disse.

- Det betyr at man ut i fra enkeltvedtaket finner rett fag for å kunne hjelpe personen på best mulig måte. Det vises ofte til bruken av «best practice»-retningslinjer i somatikken, som et utgangspunkt for et godt behandlingsforløp. Det betyr at man bruket det rette faget for å finne best mulig måte å ivareta en person på.

Det andre er det forsvarlige, utdyper Ellingsen.

- Det er vanskelig å sette en grense for hva som er forsvarlig. Et forsvarlig tilbud kan være så mye. Det kan være å dekke basale behov som mat, hvile og søvn. Men dersom enkeltvedtaket sier at vedkommende også skal få hjelp til å være sosial og til å gjøre husarbeid, så er ikke omsorgen forsvarlig, dersom ikke også dette er oppfyllt. Det er altså viktig å skille mellom det som er regnet som forsvarlig og det som er faglig forsvarlig. Tjenestene er først faglig forsvarlige når man finner rett fag og oppfyller krav i hvert enkeltvedtak.

Ellingsen peker også på at det er viktig at tjenesteyterne evaluerer enkeltvedtakene fortløpende.

- Det er viktig å se på enkeltvedtakene og vurdere om tjenestene som blir gitt er å regne som faglig forsvarlige ut ifra vedtaket. Behovene kan endre seg over tid.

Organisering
Dersom man skal sørge for at tjenestene er faglig forsvarlig utført, krever det en organisering hvor strukturen sørger for at det er personell med miljøterapeutisk kunnskap tilstede, der enkeltvedtakene tilsier det.

- Det er ikke vits i å fatte vedtak, dersom det ikke er dekning for å oppfylle vedtaket.

Han mener det bør være en bemanningsnorm i tjenestene, men han er usikker på om det skal være en minstenorm.

- Jeg mener det bør være en norm. Jeg lurer av og til på om de som fatter enkeltvedtak er bevisst på hvor mye det enkelte vedtak krever. Dersom vi fatter et enkeltvedtak, så må vi sikre at vi har kompetansen for å oppfylle kravene i enkeltvedtaket. Men det er ikke sikkert at det skal være en minstenorm i tjenestene, men heller at man vurderer bemanning og kompetanse etter enkeltvedtak, og som en konsekvens bemanner opp eller ned.

Men det er en utfordring for kvaliteten i tjenestene til personer med utviklingshemming at ressursfordelingen ofte skjer etter hvor mange brukere et bofellesskap har og ikke ser på behovene i enkeltvedtakene til brukerne i bofellesskapet.

- Da må de ansatte dele seg mellom flere brukere. Det fører til at noen brukere får for mye tjenester, mens andre ikke får det de har krav på. Man må også huske at tjenestene gis ut fra enkeltvedtaket og ikke ut fra behovet i et bofellesskap, sier Ellingsen.

Deltid
Det er ikke bare organiseringen og kompetansesituasjonen som går utover den faglige forsvarligheten i tjenestene. I rapporten « Ingen tid å miste» pekes det også på den utstrakte bruken av deltid.

- Da utvannes ansvaret til den enkelte ansatte og det fører til dårligere kvalitet i tjenestene. Man kjenner ikke på det samme ansvaret, dersom man bare er innom et sted i kort tid. Bruken av deltid er også en indikator på hvordan kommunene må organisere seg for å holde budsjettene.

Trender
Ellingsen har gjort seg noen tanker om hvorfor kompetansesituasjonen ikke har endret seg på 47 år, og han synes det er synd at mange vernepleiere velger bort å arbeide med personer med utviklingshemming.

- Det har vært en negativ utvikling over lang tid, og det er det flere grunner til. Når vernepleiere opplever at det er vanskelig å gjennomføre oppgavene de har på grunn av ressursmangel, og de ikke blir hørt når de sier i fra om det, så får det negative konsekvenser. Kommunene må sørge for at vernepleierne får mulighet til å ivareta faglige hensyn. Det er vanskelig å føle at du ikke gjør et arbeid som er faglig forsvarlig, og det går utover rekrutteringen til yrket.

Konsekvenser
For personer med utviklingshemming er konsekvensene alvorlige med dagens situasjon.

- De får ikke den hjelpen de har krav på, som er nedfelt i lov. Det fører til at de blir ekskludert i samfunnet og ikke inkludert. Mange har aktive liv, mens de bor hjemme med familien. De har gode læringskurver, men så bråstopper kanskje utviklingen når de skal bo for seg selv i sitt eget hjem. All tillært kunnskap må vedlikeholdes. Spørsmålet blir da om det er kapasitet til det med dagens kompetansesituasjon.

Ingen profesjonskamp
Ellingsen understreker at det er viktig at dette ikke ender opp i en profesjonskamp.

- Det viktigste er at personen som skal bistå har kompetansen som kreves i følge enkeltvedtaket til den enkelte bruker, avslutter Ellingsen.

Les rapporten: Ingen tid å miste- en kartlegging av kompetansesituasjonen i tjenestene til personer med utviklingshemming