Til tross for at retten til arbeid for personer med nedsatt funksjonsevne er forankret i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (UN 2006), og at arbeidsinkludering er et politisk mål i Norge (Meld St. 8 [2022-2023]), er personer med utviklingshemming i liten grad representert i det ordinære arbeidsmarkedet (Domin and Butterworth, 2013; Almalky, 2020; Olsen, 2009; Wendelborg and Tøssebro, 2018). De fleste mottar uføretrygd (Wendelborg and Tøssebro, 2018) og deltar i skjermede tiltak som dagtilbud eller i vekstbedrifter (Tuckerman et al., 2012; McConkey et al., 2017; Almalky, 2020; Gjertsen et al., 2021).

Ifølge Tøssebro og Olsen (2020) blir dagtilbud først og fremst oppfattet som et sosialt tiltak innen velferdssystemet. Engeset et al. (2015) påpeker at disse tilbudene derfor også har lav status. Samtidig viser studier at dagtilbud er betydningsfulle for personer med utviklingshemming (Lysaght et al., 2017; Luthra et al., 2025; Langemyhr og Haukelien, 2022; Langemyhr et al., 2023).

I Norge er det verken uttalt eller definert som et mål for dagtilbud å legge til rette for deltakelse i arbeidslivet, og det er heller ikke et eksplisitt formål i helse- og omsorgstjenesteloven (2011). Dagtilbudene er ikke formelt en del av arbeidsmarkedet, men nyere forskning viser at de kan spille en viktig rolle i å fremme arbeidsinkludering. «Dagtilbudsundersøkelsen», en spørreundersøkelse sendt ut av NAKU til alle landets kommuner, viste at nesten halvparten (av 168 kommuner) bidrar til deltakelse i ordinært arbeidsliv for personer med utviklingshemming (Barøy et al., 2024).

I en ny studie som NAKU (Barøy og Witsø, 2025) har gjennomført deltok ledere og fagansvarlige som oppga i «Dagtilbudsundersøkelsen» at de tilrettela for deltakelse i ordinært arbeidsliv for personer med utviklingshemming. Tretten informanter fra tolv kommuner deltok i fokusgruppediskusjoner. Studien undersøker hvordan dagtilbud arbeider for å legge til rette for deltakelse i arbeidslivet for personer med utviklingshemming, hvilke begrunnelser som gis for dette arbeidet, og hvilke muligheter og utfordringer de møter i overgangen fra dagtilbudet til ordinært arbeidsliv.

Artikkelen er publisert i Journal of Intellectual Disabilities.

Gjennom analyseprosessen av datamaterialet ble tre hovedtema avdekket:

a) Ingen andre tar ansvar for personer som ikke passer inn
b) Å være løsningsorienterte og proaktive – tar ansvar for deltakelse i ordinært arbeidsliv
c) Utfordringer og kompleksitet – Erfaringer med å tilrettelegge overganger fra dagtilbud til arbeidsmarkedet

a) Ingen andre tar ansvar for personer som ikke passer inn
Dette resultatet handler om bakgrunnen for at ledere og fagansvarlige påtar seg rollen med å tilrettelegge for deltakelse i ordinært arbeidsliv for personer med utviklingshemming. Ansatte ved dagtilbud har en sterk forståelse for arbeidets betydning i menneskers liv, både som kilde til mestring, utvikling og sosial deltakelse.

Selv om det ikke er en formell del av deres oppdrag, legger de til rette for arbeidsinkludering. Informantene beskrev en gruppe personer med utviklingshemming som "faller mellom stolene" – de har for høy arbeidsevne for dagtilbud, men har behov for mer bistand enn kriteriene i VTA -tiltaket. Informantene erfarer også at personer med utviklingshemming ikke får tilgang til VTA-tiltaket.  

Flere uttrykte frustrasjon over at Nav er lite involvert og at systemet ikke fanger opp disse individene, som ofte ender opp i kommunale tiltak uten reell mulighet for arbeid.

Informantene opplever et ansvar for disse personene og tar ofte egne initiativ for å støtte dem, til tross for manglende ressurser og formelle føringer. Dette vitner om et lokalt engasjement og en vilje til å fylle et tomrom i systemet.

b) Å være løsningsorientert og proaktiv – tar ansvar for deltakelse i ordinært arbeidsliv
Analysen viser at ansatte ved dagtilbud er både løsningsorienterte og proaktive i arbeidet med å støtte personer med utviklingshemming inn i arbeidslivet. De har endret syn på dagtilbudets rolle – fra å være et varig tilbud til å bli en arena for utvikling og overgang til arbeid.

Informantene beskrev hvordan de tok initiativ til å etablere arbeidsplasser i samarbeid med kommunen eller private aktører, og hvordan de tilrettela for arbeidstrening, praksisplasser, individuell oppfølging, og de rekrutterte bedrifter.

De bistod med alt fra å lære opp i arbeidsoppgaver til å hjelpe med å komme seg til jobb, de deltok i samtaler med arbeidsgiver, veiledet arbeidsgivere og hjalp til med å finne passende arbeidsoppgaver. En sentral suksessfaktor var ledsagelse av en trygg og kjent person, som kunne følge opp i starten og gradvis trekke seg tilbake.

Informantene uttrykte et engasjement for å prioritere dette arbeidet, selv om det innebar å omprioritere ressurser.

c) Utfordringer og kompleksitet – Erfaringer med å tilrettelegge overganger fra dagtilbud til arbeidsmarkedet
Til tross for et sterkt engasjement og proaktive tiltak, opplevde informantene flere utfordringer knyttet til tilrettelegging for arbeidsdeltakelse.

Begrensede ressurser og tid gjorde det vanskelig å følge opp både deltakere i dagtilbudet og de som var i arbeid.

Organisatoriske barrierer knyttet til at dagtilbud er en del av helse- og omsorgstjenesten – og ikke arbeidsmarkedstiltak – skapte uklarheter rundt ansvar, forsikring og rettigheter.

I tillegg møtte informantene skepsis fra arbeidsgivere, ofte på grunn av manglende kunnskap eller tidligere negative erfaringer. Mange bedrifter var usikre på hvordan de skulle inkludere personer med utviklingshemming, og fryktet at det ville bli en ekstra belastning.

Samlet sett viser funnene at overgangen fra dagtilbud til arbeidsliv er kompleks og krever både strukturelle endringer og økt støtte til de som jobber med arbeidslivsinkludering.

Diskusjon
Resultatene er diskutert i lys av «Case management» teori.

Studien viser at ledere og fagansvarlige ved dagtilbud for personer med utviklingshemming ofte utfører det som kan beskrives som uformell saksbehandling (informal case management) (Huntley et al., 2020).  Arbeidet de gjør samsvarer med sentrale prinsipper i saksbehandlingsteori – som individuell tilpasning, koordinering av tjenester og støtte i overgangen til arbeidslivet.

Et sentralt aspekt ved  rollen er «advocacy» (Lukersmith et al., 2016). De ansatte tar ansvar for personer som faller mellom systemene, og skaper alternative veier til arbeidsinkludering, til tross for at dette ikke er en del av deres formelle mandat. Dette arbeidet gjenspeiler et sterkt engasjement og en lokal tolkning av samfunnets felles ansvar for arbeidsinkludering.

I tillegg støtter de arbeidsgivere som er usikre på å ansette personer med utviklingshemming, blant annet ved å gi veiledning, bygge forståelse og redusere skepsis. Dette arbeidet bidrar til å bygge bro mellom helse- og omsorgstjenesten og arbeidslivet. De arbeidet også for å endre omgivelsene slik at de ble mer inkluderende og i stand til å romme mangfold. Dette samsvarer med prinsippet om «system-level advocacy» i saksbehandling, der saksbehandleren ikke bare jobber med individet, men også med samfunnet og strukturer for å fjerne barrierer for deltakelse (Lukersmith et al., 2016).

Å operere utenfor det formelle mandatet
Studien viser at ledere og fagansvarlige ved dagtilbud for personer med utviklingshemming ofte arbeider utover sitt formelle mandat for å fremme arbeidsinkludering. I motsetning til Sverige, hvor arbeidsinkludering er et eksplisitt mål i dagaktivitetstilbudet (Lag, 1993), er norske dagtilbud primært forankret i helse- og omsorgstjenesteloven (2011) og har som formål å tilby meningsfulle aktiviteter og sosial deltakelse – ikke sysselsetting i det ordinære arbeidsmarkedet.

Bruk av tid og ressurser til arbeidsinkludering er dermed ikke formelt forankret, og deltakerne er verken ansatte eller dekket av arbeidsrettslige ordninger. Det finnes heller ingen formelle tilsynsordninger, og arbeidet skjer på initiativ fra enkeltpersoner uten institusjonell støtte, noe som skaper strukturell sårbarhet (Helsedirektoratet, 2024).

Dette avdekker også et større paradoks. På den ene siden finnes det en sterk politisk og samfunnsmessig ambisjon om å øke arbeidsdeltakelsen blant personer med utviklingshemming. På den andre siden tilbyr de institusjonelle rammene som regulerer dagtilbudene begrenset strukturell støtte for å bidra til å realisere denne ambisjonen. Som følge av dette er tiltak for å fremme sysselsetting ofte avhengige av uformelle og lokalt initierte praksiser, som kan variere i synlighet, konsistens og langsiktig bærekraft.

Studien argumenterer for at det er behov for tydeligere strukturell støtte og anerkjennelse av det arbeidet som gjøres i denne sammenhengen. For å styrke dagtilbudenes rolle i å fremme inkluderende sysselsetting og støtte arbeidsdeltakelse, er flere strategiske tiltak nødvendige. Dette inkluderer å tydeliggjøre og utvide det formelle mandatet til å omfatte aktiviteter som støtter deltakelse i arbeidslivet, slik at institusjonelle mål harmoniseres med bredere inkluderingspolitikk.

I tillegg er det avgjørende med et mer robust og strukturert samarbeid mellom dagtilbud, Nav og arbeidsgivere for å skape helhetlige overganger til arbeidslivet.

Konklusjon
Studien fremhever den viktige rollen dagtilbud har i å fremme arbeidslivinkludering, og etterlyser anerkjennelse av dette arbeidet i Norges politiske og organisatoriske rammeverk for sysselsettingsstøtte.

Referanse til artikkelen:
Barøy, L., & Witsø, A. E. (2025). Trying to create a system that doesn’t exist: Pathways from day activity centres to labour market participation for people with intellectual disabilities in Norway. Journal of Intellectual Disabilities, 0(0). https://doi.org/10.1177/17446295251383201