Livsstil og sykdom, også for personer med utviklingshemming
3. mai 2015. Sist oppdatert: 3. mai 2015
Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) gjennomførte en telefonenquête i november 2012. Tre større LHL rehabiliteringssenter ble oppringt og spurt om de noen gang hadde hatt pasienter over 18 år med en kjent utviklingshemming, henvist med behov for rehabilitering knyttet til hjerte og karsykdommer. Alle tre institusjonene svart nei, og at det gjaldt for de 10 siste årene. Helse Midt-Norge ved hjertekirurgisk avdeling ble også kontaktet. De har gjennomført mellom 12-13 000 hjerteopperasjoner de siste 10 år. De var kjent med at det forelå to operasjoner gjeldende hjerte og karsykdommer for personer med utviklingshemming over 18 år. Sengepost på kardiologisk avdeling ved Ullevål var kjent med at voksne pasienter med utviklingshemming ble innlagt ved deres avdeling når det forelå hjerteinfarkt. Ut fra dette kan en tenke at utviklingshemmede ikke rammes av hjerte- og karsykdommer. Problemet kan heller være at de ikke får behandling og tilbud om rehabilitering ved hjerte- og karsykdommer. Her er det stor grunn til å spørre om ikke nettopp hjerte- og karsykdommer er helseplager utviklingshemmede var overrepresentert i forhold til. Hvis det er riktig, betyr det kanskje at utviklingshemmede dør av slike helseplager fordi disse ikke oppdages i tide. Vi vet heller ikke hva tallene for dødelighet blant utviklingshemmede er, basert på årsak.
Bodde og Seo (2009) sin systematisk gjennomgang av forskning etter 1980 hevder at personer med utviklingshemming har høyere risiko enn normalbefolkningen til å utvikle livsstilsrelaterte sykdommer når det kommer til overvekt og fysisk inaktivitet.
Pomona II undersøkelsen, vedrørende 1253 personer over 55 år, viser at det foreligger ulikheter sammenlignet med normalpopulasjonen. Dette gjelder særlig i forhold til underdiagnostisering av livsstilsykdommer som kan behandles (Haveman mfl., 2011). Fysisk inaktivitet alene bidrar sannsynligvis mest til de høye ratene av sykelighet og dødelighet blant personer med utviklingshemming (Robertson mfl., 2000). Utfordringene og barrierene for sunnere livsstil er undersøkt av Messent mfl. (1999) som viser at personer med middels til moderat grad av utviklingshemming opplever barrierer når det gjelder å delta i fysiske aktiviteter dels grunnet begrensninger i tilgangen til områder for slik aktivitet, for lav personaldekning og uklare ansvarsforhold. Funnet er sammenfallende med de barrierer som finnes i USA (Bodde & Seo, 2009). Messent, Cooke og Long (1999) peker på at varierende kunnskap blant ansatte og økonomiske rammer er forhold knyttet til boform som kan forklare vektlegging av eller nedprioritering av sunne aktiviteter.
Jobling (2001) viser til at informasjon om fordelene ved regelmessige, forebyggende helseundersøkelser, og betydningen av et sunt kosthold, mosjon og andre aspekter ved å leve sunt, er i liten grad gjort tilgjengelig i materiell tilpasset utviklingshemmede. Dermed går mange glipp av viktig informasjon og en reell mulighet til å spille en aktiv rolle i ivaretakelsen av egen helse, og en bevissthet om betydningen av livsstil. Dette underbygges også av undersøkelsen til Bodde og Seo (2009). I sin studie fulgte de 123 voksne personer med downs syndrom i perioden 1998 til 2006, og fant man at de som hadde høyt kolesterol hadde dobbelt så høy sjanse til å utvikle Demens (Buckley, 2008).
Det finnes en rekke nyere studier som viser positiv sammenhengen mellom mosjon og godt kosthold også når det gjelder personer med utviklingshemning (Calders mfl., 2011; Boland mfl., 2008; Buckley, 2007). Undersøkelsene bygger på treningsprogram med en halv times trening daglig, og med oppfølging av den enkelte. Det er også forsøkt å lage pasientopplæringsprogrammer som er rettet inn i mot den enkeltes konkrete forståelse av egen situasjon.
Det er lite forskning som indikerer at pasientopplæringsprogrammer/ opplæring i holdninger knyttet til kosthold og trening lykkes (Bodde mfl., 2012; McDermott mfl., 2012; Codling & Macdonald, 2011). Teksten over er hentet fra boka Verneplerifaglig kompetanse og faglig skjønn.
Du kan lese mer i en egen artikkel om helseoppfølging og forskning i kunnskapsbanken.
Bodde og Seo (2009) sin systematisk gjennomgang av forskning etter 1980 hevder at personer med utviklingshemming har høyere risiko enn normalbefolkningen til å utvikle livsstilsrelaterte sykdommer når det kommer til overvekt og fysisk inaktivitet.
Pomona II undersøkelsen, vedrørende 1253 personer over 55 år, viser at det foreligger ulikheter sammenlignet med normalpopulasjonen. Dette gjelder særlig i forhold til underdiagnostisering av livsstilsykdommer som kan behandles (Haveman mfl., 2011). Fysisk inaktivitet alene bidrar sannsynligvis mest til de høye ratene av sykelighet og dødelighet blant personer med utviklingshemming (Robertson mfl., 2000). Utfordringene og barrierene for sunnere livsstil er undersøkt av Messent mfl. (1999) som viser at personer med middels til moderat grad av utviklingshemming opplever barrierer når det gjelder å delta i fysiske aktiviteter dels grunnet begrensninger i tilgangen til områder for slik aktivitet, for lav personaldekning og uklare ansvarsforhold. Funnet er sammenfallende med de barrierer som finnes i USA (Bodde & Seo, 2009). Messent, Cooke og Long (1999) peker på at varierende kunnskap blant ansatte og økonomiske rammer er forhold knyttet til boform som kan forklare vektlegging av eller nedprioritering av sunne aktiviteter.
Jobling (2001) viser til at informasjon om fordelene ved regelmessige, forebyggende helseundersøkelser, og betydningen av et sunt kosthold, mosjon og andre aspekter ved å leve sunt, er i liten grad gjort tilgjengelig i materiell tilpasset utviklingshemmede. Dermed går mange glipp av viktig informasjon og en reell mulighet til å spille en aktiv rolle i ivaretakelsen av egen helse, og en bevissthet om betydningen av livsstil. Dette underbygges også av undersøkelsen til Bodde og Seo (2009). I sin studie fulgte de 123 voksne personer med downs syndrom i perioden 1998 til 2006, og fant man at de som hadde høyt kolesterol hadde dobbelt så høy sjanse til å utvikle Demens (Buckley, 2008).
Det finnes en rekke nyere studier som viser positiv sammenhengen mellom mosjon og godt kosthold også når det gjelder personer med utviklingshemning (Calders mfl., 2011; Boland mfl., 2008; Buckley, 2007). Undersøkelsene bygger på treningsprogram med en halv times trening daglig, og med oppfølging av den enkelte. Det er også forsøkt å lage pasientopplæringsprogrammer som er rettet inn i mot den enkeltes konkrete forståelse av egen situasjon.
Det er lite forskning som indikerer at pasientopplæringsprogrammer/ opplæring i holdninger knyttet til kosthold og trening lykkes (Bodde mfl., 2012; McDermott mfl., 2012; Codling & Macdonald, 2011). Teksten over er hentet fra boka Verneplerifaglig kompetanse og faglig skjønn.
Du kan lese mer i en egen artikkel om helseoppfølging og forskning i kunnskapsbanken.
