Prosjektets mål er å skape ny kunnskap om hvordan en kan samarbeide for å fremme medborgerskap for tjenestemottakere, og med det lage en ny mal for praksis. Det viktigste fokuset vil være at de nye tjenestene må ivareta rettigheter og behov ved at dem det gjelder selv får delta i utviklingen av dem.

Dette skriver Anne Linn Midttun som er doktorgradsstipendiat ved VID vitenskapelige høgskole på programmet «Diakoni, verdier og profesjonell praksis» og er tilknyttet forskningsgruppen medborgerskap.  

NAKU ønsker å presentere doktorgradsarbeid som er aktuelle for tjenester til personer med utviklingshemming. Vi har utfordret Anne Linn til å skrive litt om sitt doktorgradsarbeid.

Tema for prosjektet mitt er «Tjenesteutvikling og medborgerskap for personer med sammensatte behov». Dette er en offentlig PhD, støttet av Norges Forskningsråd og foregår i Hå kommune. Prosjektet skal gjøres over 4 år, noe som betyr at jeg har 25% stilling i kommunen som rådgiver.

Av utdanning har jeg bachelor i vernepleie og har mastergrad i sosialfag fra UIS. Siden 2014 har jeg vekslet mellom å være høgskolelektor i VID og leder i bofellesskap for mennesker med utviklingshemming. Jeg har tidligere også arbeidet som vernepleier i kommunale tjenester, samt 4 år i NAV.

Litt om bakgrunnen for studien
Både når jeg har jobbet som vernepleier og leder, og i undervisning av vernepleierstudenter har jeg vært opptatt av problemstillinger rundt mennesker med funksjonsnedsettelser. Når jeg var leder for bofellesskap så jeg hvor viktig det var med godt samarbeid mellom pårørende, ansatte og beboere. Dette var også noe av de t vanskeligste til tider. Det er derfor veldig spennende å få lov til å arbeide med tjenesteutvikling i et prosjekt som dette.

Prosjektets mål er å skape ny kunnskap om hvordan en kan samarbeide for å fremme medborgerskap for tjenestemottakere, og med det lage en ny mal for praksis. Det viktigste fokuset vil være at de nye tjenestene må ivareta rettigheter og behov ved at dem det gjelder selv får delta i utviklingen av dem.

Hverken kjønn, etnisitet eller funksjonshemming er begrunnelser for forskjell i menneskerettighetene (Skarstad 2019). Menneskerettighetene er allmenne. Det har likevel vært vanlig å tenke at annerledeshet eller kognitive utfordringer er en begrunnelse for at rettighetene ikke skal gjelde for dem som ikke er «som oss» (ibid). Dette er en årsak til at svake eller marginaliserte grupper ikke har deltatt i utviklingen av sine tjenester, og ikke har blitt involvert når store eller små avgjørelser skulle tas. Dette kan være tegn på en holdning som setter forskjellig verdivurdering på mennesker. Jeg mener at vi må som fagpersoner ta innover oss at slik har det vært, men det er ikke et slikt samfunn vi vil ha fremover.

Metodisk tilnærming
Problemstillingen er som følger: Hvordan ivareta medborgerskap i utvikling av nytt botilbud for personer med sammensatte behov?

Problemstillingen skal besvares gjennom dialogkonferanse (Hauger and Arntzen 2003) som er en form for aksjonsforskning (McNiff 2017). Dialogkonferanse er en metode som fremmer likeverdig dialog ved at, i dette tilfellet, beboere, forskere, pårørende og ansatte snakker sammen om tema som er planlagt av beboere og forskere.

Aksjonsforskning skiller seg fra annen forskning ved at forskeren er deltaker på lik linje med de som tradisjonelt har blitt forsket «på», samtidig som hun iverksetter endringer og studerer effekter og virkninger av disse (Jacobsen 2015, McNiff 2017). Samtidig er målet med aksjonsforskning som all annen forskning å generere ny kunnskap som igjen kan begrunne bedre praksis (McNiff 2017). Utviklingen gjøres ikke bare av forskeren, men av de som skal bruke og utføre tjenestene, noe som vil gjøre det ikke bare demokratisk, men også mer interessant sier Askheim og Starrin (Askeheim and Starrin 2008). En dialogkonferanse har som utgangspunkt at personer med forskjellig ståsted og posisjon skal komme frem til løsninger i fellesskap, og det er i kategorien deltakende (particepatory) forskning. Det finnes utallige grunner til at de det gjelder skal være med på å utvikle tjenestene de selv skal nyttiggjøre seg av. Askheim gjengir Hancock et al (2012) sine 3 hovedbegrunnelser som jeg syns oppsummerer det fint; den etiske begrunnelsen, den kvalitetsmessige begrunnelsen og den terapeutiske begrunnelsen (Askheim et al, 2019).

Status i prosjektet så langt
Prosjektperioden går fra 01.11.18 til 31.10.22. Jeg er nå i gang med å etablere datamaterialet og den første dialogkonferansen fant sted i september. Vi planlegger 4 dialogkonferanser totalt. På den måten får de involverte komme med erfaringer over tid og vi kan gjøre justeringer sammen. Det er for tidlig å si noe om funn ennå. Det vi skal forsøke å finne svar på er blant annet hvordan ungdommene ser på sitt eget medborgerskap, og hva som fremmer eller hemmer et godt samarbeid mellom de forskjellige aktørene. I tillegg har jeg såkalt pliktarbeid i kommunen og så langt har vi startet et fagnettverk for miljøterapeuter. Flere spennende utfordringer venter i begge rollene jeg har.

Dette blir en artikkelbasert avhandling, og jeg skal skrive både på engelsk og på norsk. Målet er å få publisert første artikkel i 2020.

Askheim, I.P., et al. (2019). Samproduksjon i forskning: forskning med nye aktører. Oslo.Universitetsforlaget.

Askeheim, O. P. & B. Starrin (2008) Deltakerbasert forskning ; forskningsstrategi for sosialarbeiderutdanningene. Fontene forskning : et tidsskrift fra Fellesorganisasjonen (FO),18-26.

Hauger, B. & A. Arntzen. 2003. Brukermedvirkning som ideal og mulighet : om bruk av dialogkonferanse som metode i det helsefremmende arbeidet. s. 174-192. Bergen: Fagbokforl., cop. 2003.

Jacobsen, D. I. 2015. Hvordan gjennomføre undersøkelser? : innføring i samfunnsvitenskapelig metode. Oslo: Cappelen Damm akademisk.

McNiff, J. 2017. Action research : all you need to know. SAGE Publications.

Skarstad, K. 2019. Funksjonshemmedes menneskerettigheter : fra prinsipper til praksis. Oslo: Universitetsforl.