Ulike former for fellesskapsløsninger har helt siden avviklingen av institusjoner vært den sentrale boformen for utviklingshemmede. I en rapport fra 2011 beskriver Kittelsaa og Tøssebro at av de utviklingshemmede som hadde egen bolig, bodde 79% i bofellesskap, 2% i bokollektiv og 18% i selvstendig bolig.
Nesten 9 av 10 utviklingshemmede leier sin bolig, det er det knapt hver femte ellers i befolkningen som gjør. Utleieren er i all hovedsak kommunen. Dette byr på flere slags utfordringer. Du kan lese mer om disse utfordringene i kunnskapsbanken.

I en perspektivartikkel, i tilknyttning til den nye boligmeldingen, vises det til at “en økende etterspørsel etter bolig blant personer med tjenestebehov, blir det som styrer boligetableringen i kommunene, og det fører til stadig flere store boligkomplekser og samlokaliserte enheter. Noen vil kalle det omsorgsgettoer. Kommunenes motivasjon er å effektivisere tjenesteproduksjonen ved å samlokalisere de som trenger tjenester på ett sted. Det er mye som taler for at det er behov for å endre perspektivet. Hvordan kan vi skape en bo- og tjenestesituasjon som legger til rette for den enkeltes mestring og utvikling, og gode levekår? Svaret på det er mest sannsynlig et mer differensiert boligtilbud og en videreutvikling av tjenestetilbudet i kommunene”.

Vår nasjonale kunnskapsbank har et eget område som vi har valgt å kalle ”bolig”. Her finner du også den nye boligmeldingen sammen med oppdatert forskning og eksempler på god praksis.