Beskrivelse av publikasjonen:
Rapporten “Store bofellesskap for personer med utviklingshemming” (Kittelsaa og Tøssebro 2011), viser hvordan boligsituasjonen for utviklingshemmede har utviklet seg, ikke minst i tiden etter 2000. 

Mens politiske føringer gir dem rett til å bo og leve som andre, bygger kommunene stadig større bofellesskap og omsorgsboliger for utviklingshemmede og andre personer med hjelpebehov. Rapporten er basert på data fra en undersøkelse av utviklingshemmedes levekår. Levekårsundersøkelsen er beskrevet i rapporten “Innfridde mål eller brutte visjoner? Noen hovedlinjer i utviklingen av levekår og tjenester for utviklingshemmede” (Söderström og Tøssebro 2011).
 
Rapporten om store bofellesskap viser kort oppsummert: 

• Andelen utviklingshemmede som bor i store bofellesskap har økt markert i tiden etter 2001, og det er en dominerende boform blant de som har fått ny bolig etter år 2000. Store bofellesskap bygges i alle slags kommuner bortsett fra de aller minste
• Mange bofellesskap ligger i områder som er preget av omsorgsfunksjoner og institusjoner. Et økende antall bofellesskap er for flere grupper av personer med hjelpebehov.
• Store bofellesskap formidler i større grad ytre tegn på avvik enn små.
• Argumentet om at store bofellesskap gir mindre ensomhet og større sosiale nettverk kan avvises. Her er det ikke størrelse det kommer an på.
• Våre indikasjoner når det gjelder personalforhold, fagmiljø og organisasjon er løse i forhold til det som er trukket fram i debatten. Funnene peker likevel klart i en annen retning enn det kommunene har argumentert med. Store bofellesskap kommer dårligere ut.
•  Pårørende ønsker ikke store bofellesskap. Det gjelder også blant pårørende til de som faktisk bor slik. 

Bildet viser maleriet "Det gule huset" av Dag Vatle.
Rapporten et resultat av prosjektet "Utviklingshemmede 20 år etter" av NTNU samfunnsforskning.