Høringssvar fra NAKU, NOU 2016:17 På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming

Det er ikke ofte det kommer en NOU som eksplisitt omhandler forholdene til personer med utviklingshemming. Det knyttet seg stor spenning og forventning til den foreliggende utredningen (NOU 2016:17). Forventningene er at de føringene som er lagt i NOU 1985:34 Levekår for psykisk utviklingshemmede og NOU 1991:20 Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming, videreføres, forsterkes og fornyes. Det ble sett som et radikalt forslag da Lossius-utvalget fremmet forslag om å avvikle institusjonsomsorgen (NOU 1985:34), kanskje først og fremst fordi utvalget med dette forslaget gitt ut over det mandatet de var gitt. På den andre siden hadde det allerede vært gjort forsøk på å bedre betingelsene innen sentralinstitusjonene, og mange ønsket forslaget velkommen. Sett i lys av de 30 årene som er gått, med tilhørende evalueringer som dokumenterer manglende innfrielse av sentrale deler av reformmålene, er forventningene til den foreliggende utredningen store. Ikke bare innen de områdene som tydelig fremgår av mandatet, men også forhold som en forventer vil komme for dagen i et slik utredningsarbeid. Som nevnt har en sett at et slikt arbeid tidligere har ført til mer inngripende tiltak enn de en i første omgang forventer.

I det følgende gir vi tre innledende kommentarer til utredningen (1-3), som senere følges opp med en gjennomgang av de åtte løftene (4).

Et gjennomgående sprik mellom CRPD og dagens situasjon

Noe av det aller tydeligste i hele utredningen, er oppstillingen som gjøres mellom beskrivelsene av status innen de sentrale områdene i mandatet og hvordan denne står seg i forhold til de rettighetene FN-konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne gir. Konvensjonen består av totalt 50 artikler, mens utvalget begrenser seg til å vurdere 15 av dem. Innen flere av de 15 valgte artiklene beskriver utvalget til dels store avvik mellom status og de rettighetene som beskrives i konvensjonen. Slik sett er det en viss historisk linje tilbake til Lossius-utvalgets utredning hvor utvalget etter flere befaringer på sentralinstitusjonene, skildrer uverdige levekår og rettssikkerhetsbrudd. Når utvalget har begrenset seg til 15 av de i alt 50 artiklene, kan det kanskje bli oppfattet som om dette er de alvorligste bruddene, eller de som er aktuelle å omtale. Begrunnelsen synes snarere å være begrenset av mandatet de er gitt. Dersom utvalget hadde valgt å fristille seg fra mandatet i denne delen av arbeidet, kunne en ha forventet forslag til tiltak som hadde samlet flere kategorier av tiltak til et samlet og mer overordnet fundamentalt tiltak, slik Lossius-utvalget i sin tid gjorde.

Inkludering

Et punkt vi mener burde vært drøftet langt mer inngående av utvalget, er i hvilken grad personer med utviklingshemming inkluderes i det norske samfunnet og på hvilken måte og i hvilken grad de ulike tiltakene og innsatsene bidrar til inkludering. Å avvikle en særomsorg, og erstatte den med en åpen hjemmebasert kommunal omsorg, hadde naturligvis integrering som mål. Når særomsorgen så er avviklet, er det et naturlig og nødvendig skifte å gå fra integrering til inkludering. På mange vis kan en si at dette både er løsningen og utfordringen en står overfor. Forskning viser tydelig at man lykkes med inkludering i barnealderen, så synker andelen personer med utviklingshemming som er fullt inkludert gjennom oppveksten og mot voksen alder. Vi har tatt opp inkludering som tema i årets første nummer av magasinet Utvikling, som vi ber om at blir tatt inn som del av dette høringssvaret (http://naku.no/sites/default/files/attachments/utvikling1_2017_144dpi.pdf ).

Hvis inkluderingsarbeidet ikke konkretiseres og evalueres, ender det lett opp som en ideologi. Blant de relativt få definisjonene som finnes av sosial inkludering, inngår fem punkter;

1) det relasjonelle mellom individet og omgivelsene (samfunnet),

2) tilgangen til offentlige goder og tjenester,

3) verdsatte sosiale roller,

4) være en bidragsyter, og

5) tilgang til og tilhørighet i sosiale nettverk.

Flere av disse punktene er omhandlet i utredningen, og det ville vært en stor styrke for selve utredning, de foreslåtte løftene og for arbeidet framover, om dette var systematisert og strukturert som en del av et større inkluderingsarbeid.

Hvordan påvirker manglende statistikk og data og utredningens treffsikkerhet

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), artikkel 31 sier at: ”Partene forplikter seg til å innhente hensiktsmessig informasjon, herunder statistiske data og forskningsdata, som setter dem i stand til å utforme og gjennomføre politikk som gir denne konvensjon virkning.” Utvalget sier gjentatte ganger at slike data ikke finnes. Når slike data ikke finnes eller innhentes, gir det en svekket oversikt og situasjonsbeskrivelse, som i neste omgang gir usikkerhet og mindre treffsikkerhet når det gjelder å foreslå tiltak. Vet en ikke nøyaktig hva problemet er eller hva det består i, blir tiltakene lett generelle, tilfeldige og mindre treffsikre. Tiltak kan også være ideologisk eller politisk motivert.  Tiltak av mer generell karakter slik omtalt, løser i utgangspunktet kun de problemene som lar seg løse av slike generelle tiltak. Et eksempel på dette er universell utforming. Det er et viktig overmodnet prinsipp, men som for mange ikke er tilstrekkelig for å sikre deltakelse og inkludering. Fordi det mangler statistikk og data på alle områdene i mandatet utvalget har sett på, er det også vanskelig å vite om utvalget har utelatt tiltak av den grunn, om de har vurdert dem utenfor mandatet, eller hatt andre grunner for det. Kommunene sitter med mye data og informasjon om situasjoner, tall og konkrete problemstillinger. Vi anbefaler at det gjøres et grundig arbeid med å gå gjennom alle høringsuttalelsene fra kommunene og KS. Vi støtter fullt ut utvalgets forslag om en forsterket innsats for datainnsamling og økt forskningsinnsats. Denne må omfatte alle områder, altså bredes ut, og være tverrfaglig.

De åtte løftene; foreslåtte og ikke-foreslåtte tiltak

Vi har i hovedsak forholdt oss til utvalgets arbeid og forslag. Kun i noen få sammenhenger kommer vi med innspill på andre tiltak. Vi følger dermed det samme sporet som utvalget har fulgt, bundet av mandatet og andre begrensninger utvalget selv måtte ha pålagt seg. Det innebærer at andre viktige områder ikke blir omtalt. Inkludering er et slikt område som vi alt har pekt på. I tillegg er det viktig å påpeke at den generelle samfunnsutviklingen må tas i betraktning, og at man må se på hvordan velferdsteknologiske løsninger kan brukes i utvikling av gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming.

Løft 1 Selvbestemmelse og rettssikkerhet

Vi mener at punktene selvbestemmelse og rettssikkerhet er viktige og sentrale deler av utvalgets mandat, og ser ut fra vårt eget arbeid behov for en styrking innen begge områdene. Vi har særlig vært opptatt av hvordan selvbestemmelse utvikles og læres, hvordan dette praktiseres og den innvirkningen det har på personers liv. Videre anser vi rettssikkerhet som en grunnleggende side ved norsk forvaltning og vektlegger både den materielle og den prosessuelle retten som rettssikkerheten skal sikre.

Selvbestemmelse

Når det gjelder selvbestemmelse, så læres og utvikles den gjennom barndom, oppvekst, i skole og hjemme og på alle arenaer hvor læring foregår. Det vil sånn sett ikke være tilstrekkelig å fokusere på den rettslige siden, og heller ikke det rent retoriske, men også læringsaspektet. I norsk skole inngår læring av selvbestemmelse og medbestemmelse som del av den generelle delen i læreplanverket. For at elever som fritas fra å følge læreplanen skal få nødvendig kunnskap om blant annet selvbestemmelse, må det inngå som en del av den tilrettelagte undervisningen. Det er også rimelig å forvente at elever som har lærevansker, får en tilpasset undervisning om dette emnet. Når utvalget ikke tar opp dette i sine forslag til tiltak under løft 1, er det slik sett kanskje et eksempel på hvordan manglende data og informasjon også gir manglende forslag om tiltak. Svak eller manglende selvbestemmelse skyldes ikke bare at personen ikke har lært det, men også at vedkommende hindres i å utøve selvbestemmelsesretten. Når noen gjør valg som for andre virker lite hensiktsmessige eller også svært uheldige, er sammenhengen gjerne at personen ikke er inkludert og har færre eller andre valgmuligheter enn det den som bedømmer valget sammenlikner ut fra. Vi etterlyser en klarere profil i forhold til opplæringstiltak i barnehage og skole som kan styrke utviklingshemmedes læring og utvikling av selvbestemmelse, og en sterkere satsing på inkluderingsarbeid med vekt på innsatser langs de fem punktene nevnt over under overskriften inkludering. Når enkelte utviklingshemmede ”tar valg” som kan oppfattes som ikke bare uheldige, men regelrett skadelige og farlige, mener vi dette i stor grad henger sammen med manglende inkludering.

Fri rettshjelp og beslutningsstøtte

Ordningen med fri rettshjelp finnes alt, men mange utviklingshemmede oppfyller ikke vilkåret til slik hjelp fordi trygdeytelsen som ung ufør gjør at mange har en inntekt som er høyere en grensen for fri rettshjelp. I tillegg vil vi gjøre oppmerksom på at mange utviklingshemmede betaler salær til oppnevnte verger. Dette er en særlig uheldig situasjon når oppnevnelsen skjer fordi loven krever at det skal oppnevnes verge i de tilfellene det planlegges vedtak om bruk av tvang og makt overfor vedkommende. Vi støtter forslag som sikrer utviklingshemmede fri tilgang til slik støtte i sitt møte med forvaltningen.

Utvalget foreslår videre å etablere ordning med beslutningsstøtte. Målet er å styrke personens selvbestemmelse, men vi stiller spørsmål ved om ordningen kan ha minst to utilsiktede hensikter eller svakheter. Den første er om en ordning kan bidra til å fjerne oppmerksomheten mot forvaltningens ansvar for å sikre rettssikkerheten til utviklingshemmede. Den andre er om ordningen kan bidra til at personen selv i mindre grad blir hørt. Vi mener ordningen ikke er godt nok utredet og beskrevet, og at den kan skape ytterligere vansker i saker hvor det fra før av er personer som representerer vedkommende.

Rettssikkerhet

Vi mener at det er viktig å styrke kompetansen i forvaltningen, både om de materielle og prosessuelle rettighetene som følger av lovene. Helt konkret betyr det en styrking av både den helse- og sosialfaglige kunnskapen for å sikre det materielle beslutningsgrunnlaget og den juridiske kunnskapen for å sikre den prosessuelle delen av beslutningene. Dette må støttes opp med gode internkontrollrutiner samt oppfølging fra statlige myndigheter.

Tvangslovsbestemmelser

Utvalget foreslår å endre lovbestemmelsene om bruk av tvang og makt i helse og omsorgstjenestelovens kapittel 9. I den grad det er behov for eller grunnlag for å endre nåværende bestemmelser, er det viktig å avklare det dobbelte rettsgodet som ligger i dagens regler, og om det ene har prioritet. De to rettsgodene er i) å hindre vesentlig skade på seg selv eller andre og ii) forebygge og begrense bruk av tvang og makt. Det finnes noe forskning, blant annet evalueringsforskning, knyttet til disse reglene. Noe av det som er funnene, er at lovbestemmelsen har virket i betydning å skape økt refleksjon og oppmerksomhet om tvang og makt, hva det er og hvordan det griper inn i personers integritet. Det at lovreglene i tillegg har relativt strenge prosessuelle krav når det gjelder planlagte tvangstiltak, styrker rettssikkerheten ved å løfte etisk og faglig forsvarlighet.

Vi mener dagens lovregler i prinsippet støtter opp under og forutsetter at ny kunnskap, legges til grunn for de vedtakene som fattes. Nyere kunnskap om hjernen og hvordan emosjonsregulering og kognitiv funksjon samspiller gir en mer nyansert oppfatning om atferd og særlig utagerende atferd. Fra å forstå atferden som viljestyrt og intendert, underkastes den i dag en mer omfattende vurdering. Atferd oppfattes for det første i større grad som i) kommunikasjon eller som ii) symptom på psykiske helseplager. Utfordrende atferd er også kroppens reaksjoner på aktivering av emosjonen frykt. I den grad en åpner for bruk av tvang overfor denne type atferd, kreves det at de som gis myndighet til å fatte beslutningen, innehar nødvendig fagkunnskap. I noen tilfeller vil det si kunnskap og kompetanse på høyeste nivå i form av spesialisering. Vi erfarer, i likhet med utvalget, at det i for liten grad finnes eller tilføres ny og nødvendig kunnskap i den direkte tjenesteutøvelsen. Ofte er det ufaglærte som utøver både hjemmehjelps- og hjemmesykepleieoppgaver i de kommunale helse og omsorgstjenestene til utviklingshemmede. Dette er det viktig å iverksette adekvate tiltak i forhold til. Vi vil også gjøre oppmerksom på at utvalget bruker andre tall om forekomsten av tvangsbruk, spesielt om antallet dette omfatter, enn tallene fra  Helsetilsynet som har oppgaven med å føre registeret. Avviket er så vidt stort at vi mener det er grunn til å nevne det.

Vi har tidligere uttalt at tvangsbestemmelsene kan bli en hvilende lov. Bakgrunnen for utsagnet er at gjennom å håndheve lovreglene kunne en forvente at tvangsbruken ville avta med økende innsats i å utvikle andre løsninger. Mange svært kompliserte og sammensatte saker med høy grad av tvangsbruk tydet på en slik utvikling. Dette viser seg likevel ikke å skje. Snarere ser en at antallet vedtak og meldinger fortsatt øker. Hensynet til legalitetsprinsippet er anført som viktig grunn for dagens lovregler. Det knyttes i all hovedsak til det ene rettsgodet; å hindre vesentlig skade. Vi vil understreke at eventuelle endringer i lovgivningen må ivareta utviklingshemmedes sårbarhet overfor mulige rettssikkerhetsbrudd, og retten til forsvarlige tjenester. Vi oppfordrer til at det nedsatte Tvangslovsutvalget får en klar bestilling om å at alle nødvendige hensyn vurderes, og at kravet til forsvarlige tjenester er oppfylt og at disse dekkes av kompetente profesjonsutdannede ansatte.

Konvensjonen og menneskerettsloven

Vi støtter fullt ut utvalgets forslag om å ta inn FN-konvensjonen (CRPD) i menneskerettsloven.

Løft 2 Inkluderende og likeverdig opplæring

Barndoms- og ungdomsårene er en spennende og viktig fase i livet, som i tillegg legger grunnlaget for voksenlivet. Samspillet mellom hjem og skole er viktig, og utdanningen får betydning for en rekke områder. Dette er ett av løftene hvor inkludering behandles eksplisitt. Under vårt tidligere punkt 2 Inkludering, listet vi opp fem punkter som er grunnleggende for å lykkes med inkludering. Barnehagene lykkes i langt større grad med inkluderingsarbeidet enn skolen. Vi mener at det er nødvendig med målrettet og konkret innsats for å lykkes bedre med inkluderingsarbeidet gjennom utdanningsforløpet, og mener at det bør iverksettes tiltak som bygger på de fem punktene. Utvalget peker på fire sentrale forhold som bidrar negativt til inkluderingsarbeidet. Disse er det viktig å iverksette målrettede tiltak i forhold til for å sikre inkludering i skolen. Vi anser videre at utformingen av skolebygg er viktig med hensyn til å sikre inkludering av alle. Det må være et minstekrav at skolebygg er universelt utformet, men mener at det i tillegg må legges opp til utforming av skolebygg som legger opp til pedagogiske virkemidler som støtter opp om inkluderingsarbeidet i skolen.

Når det gjelder å sikre en likeverdig opplæring støtter vi utvalgets forslag om å sikre at undervisningen av elever med utviklingshemming gjennomføres av personer med undervisningskompetanse. Vi stiller oss mer tvilende til forslag om standarder for de individuelle opplæringsplanene (IOP/IODP). Dersom hensikten er at elever med behov for tilrettelagt opplæring sikres likeverdig opplæring, mener vi det gjøres gjennom å følge læringsmålene i kunnskapsløftet. Utgangspunktet er at individuelle tilrettelegginger gjøres ved å foreta større eller mindre avvik fra kompetansemålene i Læreplanverket for Kunnskapsløftet, og at det framgår av enkeltvedtaket om spesialundervisning. Avvik fra Læreplanverket for Kunnskapsløftet skal ikke lede til tilfeldig bortvalg, slik at det får unødige negative konsekvenser for elevens utdannings- og yrkesløp. Vi ser eksempelvis at fritak fra vurdering med karakter i mer enn halvparten av fagene gir slike negative konsekvenser for en del elever. De får ikke utregnet sine grunnskolepoeng som i dag kan føre til begrensninger for valg av utdanningsløp. Dette skjer fordi grunnskolepoeng benyttes som kriterium for opptak til videregående opplæring. Inntak til vgs. skjer da på individuelt grunnlag ut fra en vurdering etter skjønn, jfr § 6-22 i forskrift til Opplæringsloven. Dette igjen gir en direkte negativ virkning for inkluderingsarbeidet i den videregående skolen.

Vi støtter utvalgets forslag om at PP-tjenesten får et tydeligere ansvar for å veilede skolene om tilpasset opplæring, og tydeligere krav til innholdet i de sakkyndige vurderingene.

Løft 3 Arbeid for alle

Vi mener utvalget påpeker viktigheten av å ha tilhørighet og deltakelse i en sentral del av samfunnslivet, og vi mener utvalget har rett i at det er et stort behov for å iverksette mer målrettede tiltak for å oppfylle målet om et inkluderende arbeidsliv. Et arbeidsliv som rommer personer med utviklingshemming. Vi tror at det er et større rom for å lykkes med dette arbeidet enn hva som er tilfellet i dag. Vi vet at det er ordinære arbeidsgivere som uttrykker, ikke bare vilje, men ønske om å tilsette utviklingshemmede. Hvor stort omfanget av dette er, er litt usikkert, men vi har foretatt undersøkelser som er svært optimistiske og hvor flere tusen arbeidsplasser er et moderat anslag. Utfordringen synes i stor grad å være fordelt mellom på den ene siden formidlingsarbeidet, og på den andre siden oppfølgingsarbeidet og tiltaksordningene. Det finnes eksempelvis bedrifter som åpner for arbeidsutprøving og lærlingeplass med mål om kompetansebevis, og hvor det er opp til NAV å velge ut hvem de presenterer som aktuelle kandidater overfor bedriftene. Vi foreslår at det i større grad legges opp til å benytte ordninger som har dokumentert positiv betydning i arbeidsinkluderingsarbeidet, og henviser til Supported Employment og femtrinnsprosessen som er utviklet. Internasjonalt er målet å oppskalere ordningen. Vi støtter forslaget om å styrke ordninger med varig oppfølging og støtte i ordinære bedrifter.

Vi støtter også utvalgets forslag om å styrke utviklingshemmedes yrkesdeltakelse i VTA-bedriftene, og et innovasjonsarbeid innen disse. Vi mener det er beklagelig at utviklingshemmede har blitt faset ut av disse bedriftene som i sin tid ble opprettet nettopp med tanke på utviklingshemmede. Vi tror at legitimiteten til disse bedriftene ligger i deres evne til å være et arbeidstilbud for de med størst behov for tilrettelagte arbeidsplasser.

Vi er mer skeptisk til forslaget om å overlate deler av ansvaret til kommunene for tilrettelagt arbeid til personer som mottar ytelsen ung ufør. Særlig når det ikke ligger et forslag om å rettighetsfeste retten til et aktivitets- og arbeidstilbud for personer med utviklingshemming slik en finner det blant annet i Sverige. Vi mener forslaget, slik det foreligger, bryter med et grunnleggende prinsipp om administrativ inkludering. Vi vet ikke om det er utvalgets hensikt å gi kommunene ansvaret for alle unge uføre.

Vi savner en tydeligere profil i forhold til å forvente en langt større innsats fra offentlige virksomheter i forhold til å ta inn og ansette utviklingshemmede.

Løft 4 God helse og omsorg

I utvalgets gjennomgang av helse- og omsorgstjenestene til personer med utviklingshemming, framkommer det at det er manglende tilgang til helsetjenester, at tjenestene ikke er individuelt tilpasset, at barns beste ikke er et grunnleggende hensyn i tjenesteutformingen og tilbudet i barne-/avlastningsboligene ikke er tilfredsstillende. Punktene utvalget trekker frem peker på grunnleggende mangler ved helse- og omsorgstjenestene for personer med utviklingshemming. NAKU vil i tillegg generelt påpeke mangelen på statistikk, forskning og oversikt på dette feltet.

Utvalget foreslår at plikten til individuell tilrettelegging av helse- og omsorgstjenestene synliggjøres. Dette er en naturlig og nødvendig konsekvens av den beskrevne situasjonen, og tilsluttes. Utvalget foreslår at plikten til å legge vekt på barnets beste synliggjøres i lovverket som regulerer helse- og omsorgstjenestene. Dette er et grunnleggende hensyn som støttes, og innebærer i praksis at både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten blir berørt.

Vi vil understreke behovet for økt kunnskap og kompetanse om utviklingshemming og utviklingshemmede, både generelt og i tverrfaglig/tverretatlig samhandling. Særlig ser vi det som en utfordring at det innen de kommunale helse- og omsorgstjenestene er en stor andel av de ansatte som ikke har formell utdanning innen helse- og omsorgsfagene. Dette er blant annet  en utfordring når det gjelder legemiddelhåndtering, noe som også viser seg i avviksmeldinger fra landsomfattende tilsyn. Vi etterlyser tiltak for å sikre at slike sentrale forhold blir sikret, med økt fokus på pasientsikkerhet og tilgang på autorisert helsepersonell. Vi mener også at det er viktig at personer med utviklingshemming blir ivaretatt/sikret ved satsninger i helse -og omsorgssektoren generelt, eksempelvis som prosjektet for å øke tilgangen til kommunepsykologer for befolkningen. 

Vi støtter forslaget om å utarbeide veileder for helseoppfølging av personer med utviklingshemming hos fastlegen. For å sikre seg at en slik veileder blir brukt  som tiltenkt, er det viktig at veilederen utarbeides av fagmiljøer, som  har innpass i de aktuelle faggruppene og miljøene. Konkret betyr det i samarbeid med legeforeningen og fastlegene. Bakgrunnen for dette er at det alt finnes eksempler på tilsvarende materiell uten at dette er tatt i bruk av i den grad en har hatt som mål. Vi vil også understreke at rutinemessige helsesjekker ikke kan erstatte helsefaglige vurderinger i det daglige.

Vi støtter utvalgets forslag om en godkjenningsordning av avlastnings- og barneboliger og kvalitetssikring av tilbudet i avlastnings- og barneboliger. Ordningen må utformes slik at den fungerer etter hensikten. Videre mener vi at oppfølging, veiledning og opplæring av ansatte i avlastnings- og barneboliger må tilbys og sikres.

Vi støtter forslaget om å styrke kapasiteten i habiliteringstjenestene til personer med utviklingshemming. Vi mener habiliteringsfeltet i kommunene må styrkes på samme måte som utvalgets anbefalinger for de spesialiserte habiliteringstjenestene.  En sterk og faglig god 1.linjetjeneste vil også kunne minske presset på spesialisert habiliteringstjenester, noe som er i tråd med intensjonene i samhandlingsreformen.

Løft 5 Eget hjem

Vi mener utvalgets beskrivelse av situasjonen på boligområdet dekker godt den avstanden som er mellom mål og rettigheter, og årsaker til dette. Ikke bare brudd på retten til lik adgang til å velge bosted, men den faktiske situasjonen hvor mange står uten eget bosted og er avhengig av andre. Rettighetsutvalget finner at utviklingshemmede reelt sett har lite valgmuligheter når det gjelder bosted, hvem de vil bo med og boform.  Graden av selvbestemmelse er langt lavere enn for befolkningen for øvrig. Dette er ikke i tråd med Norges forpliktelser. Vi støtter forslaget om å pålegge kommunene plikt til å skaffe bolig til vanskeligstilte. Videre mener vi det er riktig å involvere Husbanken i dette arbeidet, blant annet med et veiledningsansvar. Vi støtter vilkårene for å tilstå kommunene lån i husbanken, samsvarer med sentrale politiske mål om blant annet boformer og standarder. Vi mener samtidig at forslaget ikke tar hensyn til en mulig vridning over mot at private søker om lånefinansiering for boligkompleks med flere enn de foreslåtte seks samlokaliserte enhetene. Her kan det også være et skille mellom rene kommersielle aktører eller sameier og boligbyggerlag stiftet av pårørende eller utviklingshemmede selv. Vi støtter målet om å hindre institusjonsliknende boligkompleks. 

Vi oppfatter forslaget om merverdiavgiftskompensasjon for borettslag og eierseksjonssameier som i strid med FN-konvensjonens artikkel 19 fordi vi mener det er en kobling mellom tjenesteproduksjon og botilbud som er i konflikt med at tjenestene skal knyttes til personen og ikke boligen.

Løft 6 Kompetanse og kunnskap

Manglende kunnskap og kompetanse hos ansatte i tjenestene til utviklingshemmede er et gjennomgående tema i de offentlige utredningene og meldingene fra 1970-tallet og fram til i dag. Dette skjer samtidig med at utdanningsnivået i samfunnet generelt er kraftig økende og det innen tilsvarende områder fremmes krav om utdannelse på masternivå (barnevernet). For å sikre gode og forsvarlige tjenester, og det å oppleve eget hjem, mener vi at det bør klargjøres hvilken kompetanse som trengs, på hvilket nivå og hvilke grep som kreves for å sikre gode, individuelle tjenester. Vi mener det kreves fagkompetanse, og tid og refleksjon slik at utviklingshemmede har reell mulighet til individuelle tjenester, utvikling og profesjonell hjelp i hjemmet.

Under løft 2 fremmer utvalget forslag om krav til undervisningskompetanse hos de som skal undervise utviklingshemmede elever. Vi ønsker oss en tilsvarende klarhet fra utvalget når det gjelder tilsvarende krav hos de som skal forestå de helse- og omsorgsfaglige tjenestene. Utvalget trekker i tillegg inn mangelen på kvalifisert personell, og fremmer et forslag om en grunnopplæring. Vi er ikke imot opplæring av ufaglært arbeidskraft. Vi mener likevel at den manglende tydeligheten når det gjelder profesjonskompetanse i tjenestene, er uheldig signal å sende til kommunene som dermed kan velge å slå seg til ro med at de fyller kravet bare de gir assistentene kurset. Vi er også redd dette vil gi ansatte med høyere utdanning beskjed om at dette ikke er en sektor det satses på når det gjelder kunnskap og kompetanse. Dette bidrar til å så tvil om nødvendigheten av formell kunnskap og kompetanse i disse tjenestene. Vi finner igjen noe av den samme tankegangen når det gjelder oppfatninger om rettmessigheten i kravet til utdanning og kvalifisert personell i gjennomføringen av tvangstiltak med hjemmel i helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9.

I en rekke av dagliglivets aktiviteter og gjøremål vil utviklingshemmede møte på utfordringer og situasjoner som kan trigge deres vansker med selvregulering. Vi mener at behovet for høyt kvalifisert personale følger av behovet for å kunne legge til rette for miljøarbeid med vektlegging av en miljømessig innsats. Det samme er i enda større grad tilfellet i de mange situasjonene hvor det kreves miljøterapeutisk innsats, hvor det på den ene siden arbeides med psykologiske og terapeutiske forhold og på den andre siden forholdene i omgivelsene som aktiverer emosjonelle eller psykiske reaksjoner hos personen. Vi ser utdanning og kompetanse som et sentralt grunnlag for å oppfylle forsvarlighetskravet, og at det gjelder i aller høyeste grad innen så vidt sammensatte og kompliserte problemstillinger som disse. Vi mener det er viktig å holde oppe det særlige behovet mange utviklingshemmede har for kvalifisert personell for å sikre faglig forsvarlige tjenester. Vi savner tiltak under dette løftet som støtter opp om det.

Løft 7 Koordinerte tjenester

Utvalget beskriver svikt i samhandlingen mellom sektorene i kommunen og mellom forvaltningsnivåene. De viser til mangelfull koordinering i de fleste overgangssituasjonene for personer med utviklingshemming.  I hvilken grad dette lar seg løse gjennom forankring i Kommuneloven, eller om det også kreves flere virkemidler, må overvåkes. Det er etter vår mening ikke sikkert at en forankring på et høyere nivå løser de praktiske utfordringene som oppleves i koordineringsarbeidet. Det er eksempelvis allerede lovbestemt at kommunen skal ha koordinerende enhet, samtidig som at en ser at koordineringsarbeidet svikter. Vi mener at her bør det legges stor vekt på  erfaringer og uttalelser som kommer fra brukere, pårørende, koordinatorer og andre ansatte i kommunene.

Løft 8 Målrettet styring

Utvalget kommer med flere forslag til tiltak innenfor et område som dels omhandler strukturer, dels omhandler ordninger og ikke minst oppfattes som sosialpolitisk. Når utvalget foreslår at det departementet som har samordningsansvaret (BLD) pålegges å utarbeide en plan for oppfølgingen av politikkområdet, så har departementet alt gjort dette. Spørsmålet blir da om utvalget etterspør en annen oppfølging? Vi mener i likhet med utvalget at det er behov for en regelmessig rapportering til Stortinget som må bygge på solide data og forskning. Vi erfarer at det er en fin balanse mellom på den ene siden å opprettholde en status som fagorgan, og på den andre siden bevege seg inn i politikkområder. Forslaget om et nytt fagorgan, i tillegg til eksisterende organ, kan framstå som proaktivt samtidig som at et slik organ vil kreve en presisering av oppgaver, ansvar og ressursbruk i forhold til eksisterende organ/miljø. I tillegg til indikatorer og rapporteringer av utviklingen på relevante samfunnsområder, mener vi at det er nødvendig med en betydelig økning i forskningsaktiviteten for å sikre statistikk og forskningsdata i henhold til artikkel 31. Vi mener det er viktig at slik forskning er tverrfaglig, og med en bredde og dybde som dekker informasjonsbehovet.

Med hilsen

Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU)

Karl Elling Ellingsen

Professor/daglig leder

På denne siden finner du en oversikt over høringsinstanser og innsendte høringssvar.