Rapporten Jeg kan! Innovasjon i livslange tjenester til peronser med utviklingshemming bygger på et forskningsprosjekt gjennomført i perioden 2015 til 2019. I alt ni forskere fra seks forskjellige miljø har gjennomført åtte delprosjekt. Undersøkelsen er en multidesignstudie. Det er brukt både kvalitativ og kvantitativ metode. Forskerne har bakgrunn fra de fire vitenskapsfagene; teknologivitenskap, samfunnsvitenskap, naturvitenskap og humaniora. Studien har, i tillegg til denne rapporten, så langt resultert i to vitenskapelige publikasjoner (se referanse side 66). Undersøkelsen er følgeforskning av hovedprosjektet Jeg kan! som gjennom å tilrettelegge for bruk av velferdsteknologi og ved å innovere i selve utformingen av tjenestene, har som mål å fremmer økt selvhjulpenhet, selvstendighet, mestring og medvirkning, og gjennom det skape større trygghet og sikkerhet for den enkelte og mindre bruk av tvang. Studien viser at organiseringen og innovasjonsprosessene er viktige forutsetninger for å lykkes. Det ligger som en absolutt forutsetning at ansatte lærer seg og gjør bruk av velferdsteknologien den enkelte bruker. Det er ikke frivillig. Valg av teknologiske løsninger er brukerdrevet og individuelt tilpasset i nært samarbeid med produsent og produktutvikler. Produktene er forbedret i løpet av prosjektperioden. Høy brukervennlighet minsker behovet for support, og erfaringer viser at brukerne selv i flere tilfeller lærer opp og veileder ansatte i bruken av teknologien. Personene i prosjektet rapporterer om at de opplever økt forutsigbarhet (strukturering), og at de kommuniserer bedre med sine omgivelser. Det gir dem lettere tilgang på støtten de trenger for å kunne engasjere seg i meningsfulle aktiviteter og relasjoner. Teknologien støtter på denne måten brukerne, men den støtter også de ansatte i å utføre det faglige arbeidet det er å gi aktiv støtte. Det er flere eksempler på at enkeltpersonene selv aktivt tar initiativ til å utføre aktiviteter hvor det tidligere ble mange påminninger og beskjeder fra ansatte. Personene blir mer selvhjulpne og selvstendige. De blir tryggere gjennom å mestre; de er mer aktive og medvirker på en mer aktiv måte. Forutsigbarheten som ligger i teknologien de har valgt, gir også mange en større sikkerhet ved at de vet hva som skal skje. Flere av brukerne uttrykker glede og stolthet, og de understreker at det er nytteverdien som er viktig. Studien etterlater spørsmål som vi anbefaler å undersøke videre. Noen spørsmål kommer fra ansatte selv, blant annet hvilket handlingsrom som finnes. Noen kommer fra forskergruppen og handler om teknologien og det flertydige begrepet teknologitvang. Hvordan kan brukernes medvirkning være med på å drive utviklingen videre, øke handlingsrommet, og hvordan kan teknologien fremme selvutrykket for personer med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon? Vi anbefaler også at det gjøres en nasjonal studie hvor en undersøker i hvilken grad bruk av velferdsteknologi kan føre til færre situasjoner der det brukes makt og tvang. Det vil være viktig å studere i hvilken grad teknologi sammen med faglige tilnærminger som for eksempel aktiv støtte bidrar til å endre slike situasjoner til situasjoner preget av positiv samhandling.

Denne teksten er hentet fra sammendraget fra forskningsrapporten.