Arbeid og aktivitet

Det å ha et arbeid og å delta i en verdsatt aktivitet er sentralt for de fleste voksne mennesker, nettopp fordi arbeidslivet oppfyller så mange verdier i det sosiale liv. Arbeid og aktivitet gir mening og tilhørighet i hverdagen, og gir mulighet til å være kreativ, skape og produsere. Arbeidsplassen er også en arena for personlig utvikling og læring, og gir mulighet til utvikle vennskap med andre mennesker. 

Høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet har lenge vært viktige mål i norsk velferdspolitikk.

Også når det gjelder utviklingshemmede, er den politiske målsettingen tydelig: Det må sikres at utviklingshemmede som har forutsetninger for det, får delta i det ordinære arbeidsliv (St.meld. 40 2002-03, s 126). De ideologiske føringene om normalisering og integrering som var viktige i forbindelse med ansvarsreformen, preger fortsatt tenkning på dette feltet. Samtidig vet vi at utviklingstrekk både i arbeidslivet og i tiltakssektoren har bidratt til at funksjonshemmede skyves ut, eller defineres ut, av det ordinære arbeidsmarkedet. Sammenhengen mellom mål og realiteter er, med andre ord, ikke entydig. 

Pr i dag er de fleste voksne personer med utviklingshemming tilknyttet et kommunalt dagsenter eller en Vekst-bedrift. Sjekk ut Nasjonal tilstandsrapport over arbeid -og aktivitetssituasjonen for utviklingshemmede for oversikt over hvor utviklingshemmede befinner seg i systemet. Vekst-bedriftene driver ulike former for serviceproduksjon og delproduksjon for andre bedrifter, og mange av disse bedriftene har også egne produkter for salg. Det finnes rundt 230 Vekst-bedrifter i Norge, og de fleste eies av en kommune, eller av flere kommuner sammen. NAV gir tilskudd til disse bedriftene etter bestemte satser pr arbeidsplass. Kommunene driver aktivitets- og dagtilbud med ulike former produksjon. Dagsentrene driver ofte ulike former for kunst- og håndverksproduksjon. De har ikke krav til inntjening fra salget, slik Vekst-bedriftene har, men mange dagsenter har likevel gode inntekter fra salg av de produktene de lager. Mange dagsenter har også ulike former for opptrening og pedagogiske formål som del av virksomheten. Arbeidet kan i mange sammenhenger også være slitsomt, utmattende og frustrerende. For enkelte vil det også være relevant og legitimt å vurdere helt andre tilpasninger, eksempelvis i form av en delstilling eller kombinasjoner av ulike fritidstilbud. 

Sammenlignet med andre land har Norge en relativt høy andel personer i skjermede sysselsettingstiltak, men det er likevel en viss andel som finner tilpasninger innenfor det ordinære arbeidslivet. På landsbasis er det noen hundre utviklingshemmede som har jobb på helt vanlige arbeidsplasser. Enkelte ansettelsesforhold har kommet i stand gjennom ordninger som "arbeid med bistand" eller lignende. I andre tilfeller har personene skaffet seg en jobb på egen hånd, uten hjelp fra det offentlige hjelpeapparatet. Erfaringene, både fra Norge og andre land, viser eksempler på arbeidsmiljøer som også inkluderer personer med utviklingshemming, og der deres arbeidskapasitet og innsats betraktes som meningsfylt og produktiv både for arbeidsgivere, kollegaer og dem selv.

Når det gjelder å finne frem til et passende yrke eller dagaktivitet, vet vi at ordningen med individuell plan har betydning for noen. Overgangen fra skole til jobb er en avgjørende fase, og et godt utbygd samarbeidet mellom skole-/ utdanningsinstitusjonene og det lokale NAV-kontoret er viktig i så måte. Hjelpemiddelsentralen kan i noen tilfeller spille en viktig rolle når det dreier seg om praktisk tilpasning av hjelpemidler i arbeidssituasjonen.

Hensikten og målene for de arbeids- og aktivitetstilbudene som tilbys fra de offentlige, må kunne sies å være motsetningsfylte og tvetydige. Det henger blant annet sammen med at disse tilbudene er hjelmet i forskjellige lover (arbeidsmarkedsloven og Helse- og omsorgstjenesteloven). Det skyldes også at det er snakk om et tilbud, men ikke en lovfestet individuell rettighet. Hvilke valgmuligheter den enkelte har, vil derfor variere.