Hva er god psykisk helse?

I Norge er det de siste årene blitt gjennomført undersøkelser i regi av Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet om hva nordmenn selv mener er viktig for å oppleve en god psykisk helse. Øverst på listen om hva som er viktig for at vi skal ha det bra, ligger deltakelse i arbeidslivet og samvær med venner. Også familie og fritidsinteresser skårer høyt. Sammenfattet kan man si at de sentrale elementene i god psykisk helse synes å være menneskets oppfatning om og forhold til seg selv og andre mennesker, evne til å arbeide og evne til å mestre livets normale påkjenninger. Dette er generelle behov som gjelder alle mennesker, også mennesker med psykisk utviklingshemming.

Selvbilde og selvfølelse
Et rimelig robust selvbilde og god selvfølelse fungerer som grunnmuren som de andre viktige elementene for en god psykisk helse bygger på. Selvbildet og selvfølelsen fungerer som en ordbok når vi skal tolke og forstå det som skjer med oss. Hvis f.eks. naboen ikke hilser på oss en morgen, kan det i noens indre ordbok stå oversettelse: Naboen hilser ikke = han liker ikke meg, fordi jeg er dum. Hos noen annen med mer positivt selvbilde kan oversettelsen være: Naboen hilser ikke = kanskje han er trett, har det travelt etc., men uansett har det ikke nødvendigvis noe med meg å gjøre. Selvbilde kan defineres som summen av de oppfatninger vi har av oss selv, hva vi tenker og tror om oss selv. Grunnlaget for selvoppfatningen legges i barndommen, men det skjer justeringer gjennom hele livet gjennom de erfaringer vi gjør. I hvilken grad og på hvilken måte vi blir sett og bekreftet blir sammen med de mestringserfaringene vi gjør, avgjørende for dannelsen av selvbildet.

Selvfølelse omfatter de følelsene vi har i forhold til vårt selvbilde og hvordan vi verdsetter det vi ser, både de svake og sterke sidene. For mange med psykisk utviklingshemming har dannelsen av selvbildet og selvfølelsen vært en prosess preget av mislykkethet og vonde opplevelser som gjenspeiles i deres oppfatning om seg selv. Lav selvfølelse kan gi stor usikkerhet og angst. Redselen for å få bekreftet at man er akkurat så udugelig som man føler seg henger over en som et tungt teppe, og kan gi en sterk opplevelse av mislykkethet. Det å ha et godt forhold til seg selv, vite hvem jeg er og hvor jeg hører til, er grunnleggende faktorer for menneskets velvære. Et godt selvbilde og god selvfølelse betyr at man aksepterer seg selv sånn som man er også med sine mangler. Dette gir en større indre frihet for å leve livet på en sånn måte man selv ønsker og større fleksibilitet i møte med andre mennesker. Dårlig selvbilde og lav selvfølelse tvinger oss ofte til å leve innenfor svært trange rammer for livsutfoldelse. Et begrep som er nært knyttet til selvbilde og selvfølelse er selvtillit, som handler om troen på egne evner. Selvtillit sier noe om hvor godt vi tenker at vi kommer til å mestre oppgaven vi har foran oss. Selvtillit kan variere meget i forskjellige situasjoner og område

Evne til å kunne knytte og ha varige relasjoner
Mennesket er et sosialt vesen og de færreste av oss ønsker en tilværelse i ensomhet, uten venner, familie og andre mennesker som står oss nær. I våre nære relasjoner kan vi få bekreftelse på hvem vi er, at vi betyr noe og vi kan få oppleve felleskap. Når det blir problemer eller brudd i nære relasjoner gjør det så vondt nettopp fordi det berører så grunnleggende ting i vårt liv. Gjensidighet er ingen absolutt forutsetning hverken for vennskap eller kjærlighet – det er mulig hverken å elske eller være venn med noen som ikke svarer på følelsene – men nettopp i gjensidigheten ligger hele magien for vennskap og kjærlighet. Det å åpne døren til sitt liv og invitere den andre inn, for så å kunne selv tre inn i den andres liv  forutsetter tillit og trygghet på at:

1. Du har noe verdifullt som den andre vil ta del i 
2. Den andre har noe verdifullt som du vil ta del i 
3. Den andre vil deg vel

Det å stå i en nær relasjon over tid forutsetter en evne til å legge sine egne behov til side når det trengs, og å kunne se verden med den andres øyne. Behovet for å ha nære relasjoner; familie, venner og kjæreste er minst like stort hos mennesker med psykisk utviklingshemming som hos andre. Det er imidlertid ikke alltid slik at forholdet til de personene personer med utviklingshemning selv oppgir som venner eller kjærester bærer preg av gjensidighet.

Evne til og mulighet for å kunne arbeide eller ha meningsfulle aktiviteter
Behovet for å kunne gjøre noe som en selv eller andre har glede eller nytte av er dypt forankret i mennesket. Vi kan gjennom arbeidet oppleve å ha mestring og kontroll, tilhørighet og i beste fall også stolthet over prestasjonen. Det er ofte gjennom arbeidet vi har mulighet for å utvikle oss, lære nye ting og vise kreativitet. Mange som plutselig mister arbeidet sitt opplever en dyp krise som ikke bare handler om forandring i økonomien, men som også berører vår identitet. Identitet er en kombinasjon av hvordan vi ser på oss selv og hvordan andre oppfatter oss, det er svar på spørsmålet «Hvem er du?» Når vi kommer i kontakt med fremmede mennesker i sosiale sammenheng, er vanligvis et av de første spørsmålene: «Hva arbeider du med?» Vår betydning for andre og for samfunnet blir ofte mer konkret i forbindelse med arbeidet.  Verdien av vår innsats måles konkret i lønn. Hvis vi er syke, får det konsekvenser for arbeidet som skulle ha vært gjort.  Den første tiden på en ny jobb er utfordrende. Man kjenner ingen rutiner og må spørre om alt. De fleste føler seg litt klønete og usikre. Etter hvert som tiden går lærer man i tillegg til selve arbeidet også alle rutiner og uskrevne regler på arbeidsplassen. Man er blitt «en av oss». Det gir trygghet og tilfredsstillelse å kunne føle at man er et fullverdig medlem av gruppen og en representant for arbeidsplassen. Det å ha sin klare plass i systemet og få lov til å utføre noe som har betydning for andre betyr ikke mindre for dem med kognitiv svikt. Den største gleden og stoltheten over sitt arbeid og sin arbeidsplass har jeg faktisk møtt hos mennesker med utviklingshemning.

Evne til å mestre påkjenninger
Livet er fullt av hendelser som kommer overraskende på oss og setter vår tilpasnings- og mestringsevne på prøve. Dette kan dreie seg om alt fra hverdagslige programendringer til sykdom og død. Joseph E. McGrath (McGrath,1970) har definert stress som «uttalt ubalanse mellom krav og responskapasitet, under forhold der det å mislykkes i å møte kravene har viktige opplevde konsekvenser». Når vi opplever at forventningene – reelle eller innbilte – som stilles til oss overgår våre muligheter til å oppfylle dem fylles vi med en stressfølelse. Dette er dessverre forholdsvis vanlig for mange med psykisk utviklingshemming – å oppleve at det stilles for høye forventninger og krav til  til  dem i hverdagen. Selvtillit spiller en viktig rolle i takling av stressituasjoner. Har man en grunnleggende tro
på sin egen mestringsevne, vil man ikke så lett bli slått ut og få panikk. Man vil kunne bevare en følelse av kontroll og vil kunne konsentrere seg om oppgaveløsning. Når vi får oppgaver og utfordringer som vi har mulighet å mestre, og får positiv tilbakemelding etterpå, vil selvtilliten vår vokse. Manglende eller negativ tilbakemelding vil danne grobunn til tvil om egne evner. Hvis vi kun får ros når resultatet er perfekt, vil engstelsen og stresset knyttet til  prestasjonene vokse. Evne til å takle normale frustrasjoner og  påkjenninger gjør oss bedre rustet til å møte livet. Hvis denne evnen er mangelfullt utviklet, vil også normale påkjenninger og stressituasjoner føles uoverkommelige. Vi kan da reagere for eksempel med tilbaketrekking eller sinne. Psykisk sårbarhet kombinert med stress eller belastning som overskrider den individuelle  toleransegrensen øker sannsynligheten for utvikling av psykiske lidelser.