5.6. Helsetjeneste og individuelle forhold

Livsstilssykdommer er sykdommer som oppstår på bakgrunn av måten vi lever på. Eksempelvis vil vi ved å røyke tobakk øke sjansen for å utvikle lungekreft. Ved å spise mer mat enn vi forbrenner vil vi kunne øke fettmengde i kroppen. Ved å spise for lite mat som ikke inneholder riktig mengde næringsstoffer vil vi kunne utvikle sykdommer på bakgrunn av det. Livsstilsykdommer er en trussel for folkehelsen, og kampanjer om røykeslutt, kostholdsråd og anbefalinger om fysisk aktivitet kan tenkes å påvirke oss til langsomt å endre livsstil. Regjeringen har laget en handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen. Planen tar sikte på å bedre kostvaner og gjennom dette redusere sosiale ulikheter i helse. Planen har eget fokus på personer med utviklingshemming.

Undersøkelser og forskning peker på at mange personer med utviklingshemming har en negativ utvikling med forekomst av livsstilssykdommer. Det er en utfordring å bistå personer med utviklingshemming til bedre kosthold og en aktiv livsstil, samtidig som en legger vekt på retten til selvbestemmelse. Funn fra forskning og erfaring viser at særlig personer med lett grad av utviklingshemming ofte har overvekt problematikk, men særlig personer med alvorlig og dyp utviklingshemming har vansker med undervekt. For befolkningen som ikke har utviklingshemming foreligger det relativt stor satsning i forhold til pasientopplæring i egen sykdom. Eksempel her er egne skoler for kreftsyke, hjerte og lungesyke etc. Det er stort behov for at tilpasset opplæring gis til personer med utviklingshemming når det gjelder spørsmål som gjelder egen helse.

 

Individuell plan (IP)
Formålet med å utarbeide en individuell plan (IP) er å bidra til at tjenestemottakeren får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Planen skal sikre oppfølgingen av tjenestemottakeren.

 

Forskrift til individuell plan gir rett til individuell plan for personer med sammensatte behov. I utarbeidelsen av planen inngår en kartlegging av tjenestemottakerens mål, ressurser og behov for tjenester på ulike områder. Videre skal tiltak som kan bidra til å dekke tjenestemottakerens bistandsbehov vurderes og koordineres. Ikke minst er det viktig å styrke samhandlingen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker og eventuelt pårørende, samt mellom tjenesteytere og etater innen eller på tvers av etater og forvaltningsnivå.

 

 

Individuell plan er ikke tilstrekkelig for å sikre gode helsetjenester, men den kan være et redskap til å sikre at det planlegges helhetlig samtidig som det angis hvem som er ansvarlig for hva.

 

Kommunene er forpliktet til å tilby individuell plan til helse- og sosialtjenestemottakere som har et langvarig behov for hjelp fra flere instanser. Spesialisthelsetjenesten har samme plikt til å informere om, tilby og starte arbeidet med individuell plan.

 

Hver bruker har rett til en personlig koordinator uavhengig av opprettelsen av individuell plan. Dokumentet skal vise personens plan for livet og hans/hennes utfordringer. Det skal gå klart og oversiktlig frem hvem som er samarbeidspartnere og tjenesteytere. Valg av innhold og omfang i planen gjøres i samråd med brukeren.

 

Mer informasjon om individuelle plan med veileder for utforming finnes på helsedirektoratets egne sider.

 

 

Retten til å bestemme over seg selv når det gjelder å be om eller å avstå fra helsehjelp, gjelder for personer som er fylt 16 år. Med denne retten følger en mulighet for at enkelte vil treffe valg som får uheldige helsemessige konsekvenser. Eksempelvis kan dårlig kosthold og inaktivitet ha negativ effekt slik beskrevet i kapitelet om livsstilsykdommer.

 

Omsorgspersoner kan prøve å påvirke, men dette kan fort oppleves som utidig mas og føre til konfliktfylte situasjoner. Særlig er personer med lettere grad av utviklingshemming utsatt eller sårbar. Det skyldes at mange klarer seg stort sett uten tett oppfølging eksempelvis fra hjemmetjenesten. De har dårlig tilgang på informasjon om helse og livsstil utformet slik at de forstår den. De er med det prisgitt sine egne vurderinger når det gjelder kosthold og aktivitet, og det er ikke alltid like enkelt å leve på en måte som fremmer god helse.

 

Helsepersonell, pårørende og omsorgspersoner kan få en følelse av handlingslammelse i slike situasjoner, og det er vanskelig å vite hvordan en skal gå fram. Det finnes lite tilrettelagt opplæringsmateriale som formidler kunnskap om helse og funksjonshemming og som retter seg mot personer med utviklingshemming.

 

 

Helsehjelp skal i utgangspunktet være frivillig, men noen ganger er det aktuelt med tvang / makt der personen motsetter seg nødvendig helsehjelp.

 

I Lov om pasient- og brukerrettigheter er det tatt inn et eget kapittel om dette; kapittel 4 A. Formålet med dette kapitlet er å ”yte nødvendig helsehjelp for å hindre vesentlig helseskade samt å forebygge og begrense bruk av tvang. Helsehjelpen skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig være i overensstemmelse med pasientens selvbestemmelsesrett”.

 

Bestemmelsene kommer til anvendelse når helsepersonell yter helsehjelp til pasienter over 16 år som mangler samtykkekompetanse og som motsetter seg helsehjelpen.

 

Tillitsskapende tiltak skal være forsøkt før det kan ytes helsehjelp som pasienten motsetter seg. Unntaket er dersom det vurderes som åpenbart formålsløst å prøve dette. Dokumentasjon av slike vurderinger er viktig for eventuelle overprøvinger.

 

Helsedirektoratet har en egen side om pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A.

Bruk av tvang for å gi psykiatrisk helsehjelp til personer som motsetter seg slik behandling, kan bare skje med hjemmel i lov om psykisk helsevern.

 

Det er tre vilkår for å gi helsehjelp selv om pasienten motsetter seg: