6.1. Utviklingshemming og livsstilssykdommer

Mange sykdommer og helseplager som har stor utbredelse i vår tid har tilknytning til vår livsstil. Det finnes mange forklaringer på dette og mye forskning gjennomføres for å avdekke årsakssammenhenger. Forhold som økonomi, sosial klasse, kjønn, alder og utdanning er blant faktorer som man undersøker spesielt.

Det er behov for å undersøke sammenhenger mellom utviklingshemming og forekomst av livsstilsrelaterte sykdommer. Internasjonale studier undersøkte livsstilsrelaterte risikofaktorer for dårlig helse. Studien viste at personer med utviklingshemming var mindre belastet med risikofaktorer forårsaket av alkohol og tobakk enn normalbefolkningen. Derimot var risiko for overvekt og fysisk inaktivitet mye høyere for personer med utviklingshemming enn for befolkningen for øvrig, uavhengig av kjønn. Fysisk inaktivitet alene bidrar sannsynligvis mest til de høye ratene av sykelighet og dødelighet blant personer med utviklingshemming.

Personer med moderat til alvorlig grad av utviklingshemming kan oppleve barrierer når det gjelder å delta i fysiske aktiviteter. Dette kan skyldes at det er begrenset adgang til områder for fysisk aktivitet, manglende tilrettelegging, for lav personaldekning og uklare ansvarsforhold.


Generelle kostråd - fremming av god helse
Ernæring og kosthold har stor betydning for folkehelsen. Det er sammenheng mellom det personer med utviklingshemming spiser og drikker og risikoen for å utvikle kreft og andre sykdommer, som type 2 diabetes og hjerte- og karsykdom. En annen viktig faktor ved å spise sundt er at man ikke utvikler mangelsykdommer. Helsenorge.no har en egen side som tar for seg kostråd. Et enkelt råd er å kjøpe produkter som er merket med nøkkelhullet logo når man handler i butikken.

Det er slått fast at personer med utviklingshemming har forhøyet risiko for å utvikle sykdommer på grunn av manglende helsefremmende livsstil. Et sentralt element i en helsefremmende livsstil er et sunt kosthold. Det vil si et kosthold som virker helsefremmende og er i tråd med nasjonale anbefalinger. Tilgangen til godt kosthold for personer med utviklingshemming kommer primært gjennom god kunnskap hos personalet som yter tjenester.

Overvekt og fedme
Ernæring og kosthold har stor betydning for folkehelsen. Verdens helseorganisasjons (WHO) anbefaler at kroppsmasseindeksen (KMI) ligger på mellom 18,5 og 25. KMI regnes ut ved å dele personens vekt med vedkommendes høyde ganger to.

En KMI mellom 25 og 30 betegnes som overvekt, mens en KMI over 30 kalles fedme grad I. KMI over 35 klassifiseres som fedme grad II og KMI over 40 som fedme grad III. Om det er nødvendig å starte med vektreduksjon, kommer an på den generelle helsesituasjonen.

Ved en aktiv livsstil og uten risikofaktorer som høyt blodtrykk, høye kolesterolverdier og et midjemål som er i tråd med anbefalingene, vil en sjelden ha behov for å starte med vektreduksjon før KMI nærmer seg 30.

Har en derimot lav grad av fysisk aktivitet, høyt midjemål og en eller flere risikofaktorer, bør en starte med vektreduksjon når KMI er over 25 eller i noen tilfeller før.

Hos yngre personer er dette særlig viktig, da en vet at vekten øker med årene.

Helsedirektoratet har utarbeidet egne retningslinjer når det gjelder voksne og barn. Dette er retningslinjer som også kan benyttes når det gjelder personer med utviklingshemming.

En viktig faktor for å oppnå varig vektreduksjon er tverrfaglig tilnærming og langsiktig oppfølging. Tiltak som gir varige endringer i kost- og aktivitetsvaner bør ligge til grunn i all behandling av personer med overvekt/fedme.

Personer med overvekt/fedme eller som har risiko for å utvikle overvekt, bør få et tilbud om behandling i primærhelsetjenesten. I noen tilfeller kan det være aktuelt å henvise til spesialisthelsetjenesten.


Rusbruk og rusproblemer
Det har vært lite fokus på bruk av rusmidler hos personer med utviklingshemming.

Noen bistandsytere og pårørende vil kanskje se signaler på rusproblemer som forhold knyttet til funksjonshemmingen. En kan også vektlegge bakenforliggende psykososiale problemer og psykiske lidelser, og se på rusbruk som symptomer på dette.

Rusbruk hos psykisk utviklingshemmede kan også vurderes som tegn på normalisering og integrering. Gjennom deltakelse på arenaer hvor alkohol brukes, vil blant andre pårørende og bistandsytere kunne komme til å bekrefte alkoholbruk som uttrykk for likeverd, normalitet, sosial aksept, valgfrihet og selvbestemmelse. Dette er viktige verdier i integreringsprosessen av personer med utviklingshemming.

Baksiden av denne medaljen kan være at psykisk utviklingshemmede utvikler psykososiale problemer og lidelser som for eksempel rusproblemer.

Undersøkelser viser at det finnes rusbruk og rusproblematikk hos personer med utviklingshemming. Hovedinntrykket er likevel at det er færre utviklingshemmede som bruker rusmidler enn befolkningen for øvrig.

Til tross for dette viser forskning at utviklingshemmede som bruker rusmidler, har stor sannsynlighet for å utvikle rusproblemer. En studie har vist at når en person med utviklingshemming bruker rusmidler, er det 50 % sjanse for at bruk vil gå over i rusmisbruk, og at denne overgangen går fortere enn i befolkningen generelt.

I hovedsak er det personer med lett utviklingshemming som bruker rusmidler og som utvikler rusrelaterte problemer. Personer som bor selvstendig, har større sannsynlighet for å utvikle rusproblemer enn de som bor i bofellesskap eller hos foreldre.

Mer om rusbruk og rusmisbruk hos personer med utviklingshemming finner du i NAKU sin Kunnskapsbank.