5.8. Kompetanse
20. desember 2018. Sist oppdatert: 11. februar 2019
For at personer med utviklingshemming skal sikres gode helsetjenester, er det nødvendig med kompetanse på flere nivå. Det må finnes kompetanse om det enkelt individ i sin sosiale sammenheng, generell helsekompetanse og spesialisert kompetanse rettet mot spesifikke diagnoser og /eller helseproblem.
Det er viktig at mistanke om helseavvik oppdages og at det reageres adekvat på dette.
Dette reiser for det første spørsmål om hvilke forutsetninger personen selv sitter inne med for å formidle ubehag og usikkerhet om egen helse til andre. For det andre reiser det spørsmål om i hvor stor grad omsorgs- og helsetjenestene samlet sett er rustet til å få mistanke om, eller å oppdage helsesvikt eller sykdom, for deretter å starte gjennomføring av nødvendige utrednings- og behandlingsoppgaver.
Helsepersonell har et ansvar for å bygge opp egen kompetanse i grunnleggende standarder for helsetjenester til mennesker med utviklingshemming. Slik kompetanse innebærer oppmerksomhet på at ikke alle helseproblemer hos mennesker med utviklingshemming skyldes funksjonshemmingen. Helsepersonell som bare møter noen få enkeltpersoner med utviklingshemming, kan ikke forventes å ha spesialisert kunnskap om spesifikke helseproblemer. Det trengs følgelig både egne utdanninger og støtte fra spesialister.
Utdanningsprogram for helsepersonell bør rette oppmerksomheten på utviklingshemming og på de mest vanlige årsaksforholdene til slik funksjonshemming. Kunnskap rundt de hyppigst forekommende syndromene og helseproblemer forbundet med disse må inkluderes i alle helseutdanninger. Kunnskap om kommunikasjon, og om juridiske og etiske aspekter er i tillegg viktige områder. Utvikling av gode holdninger og kommunikasjonsmessige ferdigheter er like viktig som kliniske ferdigheter og bør inngå i utdanningsprogram.
Økt sykdomsrisiko kan være en følge av svake levekår og dårlig livskvalitet i vid forstand. Helsepersonell må være særlig oppmerksomme på sitt etiske informasjonsansvar og sitt ansvar for å sikre en god livssituasjon for enkeltindivider.
Innenfor spesialisthelsetjenestene er det viktig at ansatte skoleres i kommunikasjon og omsorg for personer med utviklingshemming. Innleggelser i sykehus bør så langt som mulig tilrettelegges.
Noen spesialister innen områder som epilepsi, ortopedi, øyesykdommer, hjertesykdommer og andre sykdommer som forekommer hyppig som tilleggssykdommer har spesielt god kunnskap om særskilte forhold knyttet til utviklingshemming.
Det er ikke kjent om det finnes noen systematisk plan for å sikre at denne kunnskapen er tilgjengelig i hele landet.
Mange personer med utviklingshemming er avhengige av fagpersonell med spesialkunnskap både om tilleggstilstander, diagnoser og utviklingshemming for å få tilfredsstillende behandling.
Å kjenne den enkelte over tid, kjenne vedkommende sin historie, gjerne gjennom kontakt med nære pårørende, beskrives som faktorer som er med på å sikre bedre oppfølging.
Utfyllende informasjon om tjenester til personer med utviklingshemming kan du lese i NAKU sin kunnskapsbank.
Slik refererer du til dette innholdet
Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) (2018) "5.8. Kompetanse" [nettdokument].
Trondheim: NAKU
(sist faglig oppdatert 11. februar 2019, lest 22. november 2024).
Tilgjengelig fra https://naku.no/kunnskapsbanken/58-kompetanse
Helseoppfølging av personer med utviklingshemming
Mange personer med utviklingshemming går med helseplager som ikke blir oppdaget og derfor ikke behandlet. Ved å gjennomføre opplæringen vil du få økt kunnskap og oppmerksomhet om disse forholdene.
Opprett egen bruker
Med egen bruker kan du lagre artikler, lage leselister, sette opp veilednings- og opplæringsmapper som du kan dele med andre på «min side».