6.3. Risiko for feilmedisinering

 

Personer med utviklingshemming bruker flere legemidler enn andre pasientgrupper og mange kan ikke selv rapportere om effekt av legemidlene de bruker. I tillegg vurderer helsepersonell i tjenestene i liten grad effekt/ bivirkninger av legemidler og om indikasjonen på legemidlene fortsatt er tilstede. Resultatet kan være svekket helse og livskvalitet som følge av manglende oppfølging.  En legemiddelgjennomgang kan være et svært godt tiltak for å optimalisere og kvalitetssikre legemiddelbehandlingen til personer med utviklingshemming. Du kan lese mer om legemiddelbruk på denne siden hos NAKU.

Personer med utviklingshemming har et høyt forbruk av legemidler som er gitt for å påvirke psykiske forhold, såkalt psykotrop medikasjon.

Psykofarmaka (medisiner som gis mot ulike psykiske lidelser, som for eksempel angstlidelser og depresjon) utgjør hovedtyngden av slik medisinering, men også andre typer medisiner er vanlige. For eksempel kan medisiner som gis forebyggende mot epileptiske anfall, brukes i psykotrop hensikt. Noen undersøkelser kan tyde på at det har vært en økning i bruk av psykofarmaka gjennom de siste tiårene. Disse har vist at psykofarmaka ofte ble forordnet av primærhelsetjenesten uten at det forelå klare psykiatriske diagnoser. Det viste seg at behandlingen heller ikke ble systematisk evaluert.

Antiepileptika og psykofarmaka er relativt hyppig brukt av utviklingshemmede. Slike medikamenter vil ofte kunne ha bivirkninger og disse kan være alvorlige.

Det er heller ikke uvanlig at personer med utviklingshemming etter kontakt med psykiatrisk spesialisthelsetjeneste i akutt sammenheng, blir stående på store doser av slik type medikasjon.

Seponering av medikamenter kan føre til bivirkninger, som motorisk uro og bevegelsesvansker. For dem som ikke kjenner sammenhengen, kan slike bivirkninger framstå som hyperaktivitet eller psykose, og føre til at en vurderer fortsatt medisinering som nødvendig.

Også andre typer medikamenter kan gi bivirkninger og potensielt reaksjoner som kan være vanskelige å forstå for omgivelsene. Vanlige bivirkninger er kvalme, hodepine, kløe, døsighet osv. kan gi atferdsmessige konsekvenser som fort misoppfattes.

Bivirkninger av medikamenter - uansett type - oppfattes fort som diffuse plager av psykisk eller somatisk karakter. De kan lett overses eller tilskrives utviklingshemmingen, eller feiltolkes og behandles som f.eks. utfordrende atferd. Det er svært viktig at alle former for medisinering blir evaluert i samråd med fastlege.