4.5. Særskilte sykdomstilstander

Ved psykiske lidelser hos personer med utviklingshemming er det behov for et bredt og tverrfaglig perspektiv og det er viktig med gode samhandlingslinjer i hjelpeapparatet. Både personen selv, familien og nærmiljøet rundt personen kan ha behov for støtte fra psykisk helsetjeneste i kommunen og støtte-tjenester fra spesialisthelsetjenesten.

Risiko for psykisk sykdom øker med økende grad av utviklingshemming. Mennesker med utviklingshemming kan rammes av hele spekteret av psykiske lidelser.

 

Det er stort behov for mer forskning og bruk av det ordinære psykiske helsetjenestetilbudet både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Undersøkelser viser til at personer med utviklingshemming og psykiske helsevansker er underrepresentert når det gjelder utredning og behandling når det gjelder dette temaet.

 

Det er behov for flere leger og psykologer med spesialisering innen kognitive vansker og psykiske vansker.

 

Det er ekstra behov for å sette fokus på personer med utviklingshemming som har psykiske vansker. Ikke minst er det viktig å rette oppmerksomhet mot manglende forståelse for at mennesker med utviklingshemming kan ha psykiske lidelser. Mangel på forståelse kan blant annet medføre at psykiatriske vansker tilskrives personers utviklingshemming eller autisme, og at personene derfor ikke får adekvat hjelp.

 

På nettsiden til NAKU finnes mer informasjon og litteratur om temaet.

 

Det er utviklet et eget e-læringskurs om psykiske lidelser når det gjelder personer med utviklingshemming.

 

 

Nevrologi er den medisinske spesialiteten som omhandler sykdommer i nervesystemet, det vil si i det sentrale nervesystem (hjernen og ryggmargen) og i det perifere nervesystem (alle de av kroppens nerver som ligger utenfor hjernen og ryggmargen). Også enkelte muskelsykdommer hører til nevrologien.

 

Eksempler på sykdommer som hører til nevrologien er: Hjerneslag (hjerneinfarkter, hjerneblødninger og TIA (på folkemunne kalt ”hjernedrypp”), epilepsi, parkinsons sykdom, demenssykdommer, hodepinesykdommer, multippel sklerose (MS), cerebral parese, autisme, søvnsykdommer, svimmelhet, infeksjoner i nervesystemet, hjernesvulster, ryggmargsbrokk, Amyotrofisk Lateral Sklerose (ALS), Huntingtons sykdom, Tourette Syndrom, nevropatier (sykdommer i en eller flere perifere nerver), isjias, nakke-armsmerter, restless legs, gangforstyrrelser, Hydrocephalus (”vannhodesykdommer”), Myastenia gravis og smertetilstander i nervesystemet.

 

Omtrent 20% av personer med utviklingshemming har epilepsi. Hvis en legger til andre diagnostiserte nevrologiske tilstander, vil antallet med nevrologiske tilleggslidelser omfatte ca. 25 % av alle med utviklingshemming.

 

Med eller uten definert nevrologisk diagnose vil de aller fleste mennesker med utviklingshemming ha funksjonsforstyrrelser i sentralnervesystemet. Sett i et slikt perspektiv er psykisk utviklingshemming en av de hyppigst forekommende nevrologiske funksjonshemningene.

 

Ved oppfølgning av epilepsi og alle medisinske lidelser har helsepersonell og foresatte en viktige roller. De må kunne observere og bistå personen på en adekvat måte, og de må kunne videreformidle informasjon til helsetjenesten. Helsetjenesten må på sin side legge til rette for god instruksjon og veiledning. Du kan lese mer om nevrologi på denne siden.

 

 

Motoriske vansker handler ikke bare om hvordan en ligger, sitter, står og går, men også om evnen til å kommunisere og samhandle med andre. Det handler både om mobilitet (forflytning) og om hvordan en får til å plassere kroppen i ulike stillinger (posisjonering). Dette innebærer at motoriske vansker har betydning gjennom hele døgnet, også når en sover.

 

Mennesker med utviklingshemming kan ha medfødte misdannelser som påvirker muskel- og bevegelsesapparatet. Hyppighet av alvorlige motoriske vansker øker jo svakere det intellektuelle funksjonsnivået er.

 

Et sammensatt bilde av flere motoriske vansker hos en person kan være med på å gi grunnlag for diagnosen cerebral parese. Motoriske vansker kan også opptre uten at det er grunnlag for denne diagnosen.

 

Det er viktig at tjenesteytere er oppmerksom på dette og samarbeider med helsetjenesten med eksempelvis fysioterapitjenesten i kommunen om hvordan en kan ivareta motoriske ferdigheter. I samhandling med helsetjenesten er det også viktig å komme fram til om en trenger å gjøre endringer i omgivelsene og / eller benytte tekniske hjelpemidler.

 

Spesialisthelsetjenesten vil også kunne være en samarbeidspartner her.

 

 

Både motorikk, men også en rekke andre kroppsfunksjoner vil påvirkes dersom kroppsformen avviker fra det som er vanlig. Liggende eller ubekvem posisjon store deler av dagen påvirker hvordan viktige indre organer fungerer. Det er nok å nevne pusting (luftveier og lunge), ernæring (svelging, unngå at mat gulpes opp, tarmfunksjoner og avføring) og blodsirkulasjon. Underernæring er ikke et uvanlig fenomen i en slik sammenheng. Aktiv medvirkning fra personen selv kan være avgjørende for at vedkommende får nødvendig bistand til å takle slike vansker. Har personen en utviklingshemming, er slik medvirkning særlig vanskelig, ikke minst fordi det ofte vil dreie seg om personer med alvorlig grad av utviklingshemming. Spesialisthelsetjenesten vil kunne ha viktige bidrag å komme med når en skal tilrettelegge hverdagen for personer med vansker som beskrevet over.

 

 

Det er ikke uvanlig med nedsatt funksjon i fjernsansene syn og hørsel. Årsaker til dette er mange og av ulik kompleksitet. Ved noen syndromer er det økt risiko for at syn og/eller hørsel blir svekket. For eksempel kan det være snakk om vanskelig diagnostiserbare skader i eller ved selve sanseorganet eller i nervesystemet.

 

Det er viktig å få avdekket funksjonssvikt eller sykdomstilstander som gjelder syn og hørsel. Dette gjøres i samråd med fastlege.

 

For alle personer og ikke minst for personer med utviklingshemming gjelder det at personen selv ofte ikke oppdager svekkelse i syn eller hørsel.

 

Tjenesteytere må oppfordres til å ha oppmerksomhet på syn, hørsel og på muligheten for sykdommer i øyne eller ører og samhandle med fastlege, spesialist og annet helsepersonell. Eksempelvis kan det være økt risiko for sykdommer som infeksjoner i ørene og for uoppdaget ørevoks.

 

Smertetilstander i ørene kan dessuten gi mistanke om psykiske vansker eller atferdsavvik på annet grunnlag.