3.2. Psykisk utviklingshemming som medisinsk diagnose

 

NAKU ønsker med filmen å belyse et viktig og komplekst tema på en mest mulig tilgjengelig måte og på den måten styrke kompetansen i kommunene. Filmen er dokumentar- og intervjubasert og er ment å være både informativ og spore til refleksjon.

Vi anbefaler alle som tar dette kurset å se hele filmen. 
 

I Norge brukes psykisk utviklingshemming som medisinsk diagnose. Tilstanden psykisk utviklingshemming fastsettes på bakgrunn av diagnosesystemet ICD-10. Her er det tre forhold som utredes og vurderes. For det første intellektuell modenhet og for det andre tilpasning til omgivelsene. –For det tredje forutsetter diagnosen at både modenhet og tilpasning må være betydelig forsinket fra barneårene (før fylte 18 år).

 

Kognitive vansker ved utviklingshemming kan ofte medføre utfordringer med kommunikasjon og med emosjonsregulering. Det kan være vanskelig å forstå og tolke omgivelsene. Mange med utviklingshemming kan oppleve at omgivelsene er uforutsigbare og kaotiske. De kan ha utfordringer med å skjønne sammenhenger, hvorfor ting skjer og har kanskje også begrenset mulighet til å påvirke omgivelsene sine. Et forenklet språk, begrenset mengde informasjon og å unngå ting som kan distrahere budskapet, kan være hjelp i kommunikasjon med personer med utviklingshemming. 

 

Når en skal fastsette diagnosen psykisk utviklingshemming, er det viktig at en ikke overser betydningen av tilknyttede psykiske eller somatiske lidelser, samt sensoriske funksjonsnedsettelser. En må også vurdere betydningen av kulturell tilhørighet når en fastsetter grad av psykisk utviklingshemming.

 

Tester som anvendes må stemme overens med individets funksjonsnivå, for eksempel må det tas i betraktning om personen er fysisk svekket. Det skal helst settes opp en skala over sosial modning og tilpasning. Vineland er eksempel på et instrument som kan gi oversikt over slik tilpasning og selvstendighet i hverdagen.

 

Imidlertid sier diagnosen i seg selv lite om hvor mye hjelp og støtte den enkelte vil trenge gjennom livet. Hvilke muligheter en har for å utvikle sine ferdigheter samt hvordan omgivelsene legges til rette for den enkelte, er viktige faktorer som vil påvirke livskvalitet og hjelpebehov. Ved at personen er diagnostisert på en god måte vil man få innsikt i evneprofil, sårbarheter og styrker som personen har.

 

God diagnostisering skjer i et samarbeid mellom personen med utviklingshemming, fastlege og spesialisthelsetjenesten.