Kapittel

5

Helsetjenesten og utviklingshemming

Helsetjenesten og utviklingshemming. Hvilke arbeidsformer som finnes og behovet for systematiserte helsekontroller.

5.7. Organisering av helsetjenestene

Skrevet av: Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU)
20. desember 2018. Sist oppdatert: 30. januar 2019

I dette kapitlet skal vi se på organisering av helsetjenestene.

 

5.7.1. Fastlege, psykolog og habiliteringstjeneste
 

I filmen møter du igjen Tore som nå har kommet til blant annet fastlegen.
 

Hva er hensikten med å benytte så mange forskjellige profesjoner og instanser?
Hva betyr all denne viderehenvisningen?
Hva kunne de alle ha gjort annerledes?
 

 

5.7.2. Førstelinjetjenesten

 

Primærhelsetjenesten

 

Det kommunale helsetjenestetilbudet, primærhelsetjenesten, skal ivareta forebyggende, oppsøkende og behandlende helsetjenester overfor alle innbyggerne i kommunen.

 
Det finnes ikke spesielle overordnede retningslinjer og tiltak når det gjelder helsetjenestetilbudet til personer med utviklingshemming om vi ser bort i kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesten som handler om tvang og makt. Imidlertid har Helsedirektoratet fått i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) å utarbeide veiledningsmateriell, helst i form av en nasjonal retningslinje, som tydelig formulerer hva som er forsvarlige tjenester til psykisk utviklingshemmede og hva som skal til for at tjenestene er individuelt tilrettelagt og der brukerne medvirker i eget tilbud. Arbeidet skal sluttføres i 2020.

Det er enighet om at spesielle tiltak er nødvendig for å sikre at personer med utviklingshemming lettere skal få tilgang til nødvendige helsetjenester. Dette gjentas blant annet i stortingsmelding nr. 40 (2002-2003) ”Nedbygging av funksjonshemmede barrierer”. Her understrekes behovet for ekstra tiltak som skal sikre at helsepersonell kan tolke og forstå signaler om helsesvikt hos personer med nedsatt funksjonsevne. Det er et kontinuerlig behov å øke kompetanse om utviklingshemming, atferdsavvik og psykiske tilstander. Denne holdningen er forsterket gjennom seinere meldinger gjennom blant annet NOU - På lik linje 2016:17.

I utgangspunktet skal personer med psykisk utviklingshemming benytte de allmenne helsetjenestene. Det er en forutsetning at det kommunale apparatet, med helsestasjon, hjemmesykepleie, fysioterapi og primærleger skal gjøres tilgjengelig og spille en aktiv rolle overfor personer med utviklingshemming.

Imidlertid har mange personer med utviklingshemming vansker med å tolke egne symptom på sykdom og å formidle disse til helsepersonell. Derfor er det viktig å legge til rette for at det kan brukes mer tid enn ellers ved konsultasjoner i helsetjenestenes lokaler eller ved hjemmebesøk. Avtale med fastlege slik at man slipper venting før time og forberedelse med bilder og historier før man drar på legebesøk er også en stor fordel.

Av samme årsak blir det ofte nødvendig at pasienten tilbys tilstrekkelig bistand, for eksempel av tjenesteytere som kjenner personen med utviklingshemming godt, for å kunne kommunisere og formidle nødvendig informasjon om helsetilstanden.

En aktiv tilnærming for å avdekke pasientens helsemessige behov vil være nødvendig både fra tjenesteytere i det daglige og ved regelmessig kontakt med fastlegen/annet helsepersonell.

Helsetjenestene må preges av godt samarbeid og god koordinering mellom fagutøvere med forskjellig profesjonsbakgrunn. Dette krever sammenhengende (sømløse) helsetjenester.

Informasjon om hvordan man kan fremme utvikling av god helse må utformes på en forståelig måte. Slik informasjon må også gjøres tilgjengelig for familie og tjenesteytere.


Psykiske helsetjenester i kommunen
Hva er god psykisk helse? I filmen under får du en kort gjennomgang av hva psykisk helse er for noe og hvordan gir dette seg utrykk for personer med utviklingshemming.
 



I flere år har det vært en satsing på å bedre det psykiske helsetjenestetilbudet på kommunalt nivå. En egen opptrappingsplan har vært iverksatt, og kommunene er pålagt å utarbeide planer for ivaretakelse av personer med psykiske lidelser.

 
Personer med utviklingshemming har særlige utfordringer når det gjelder tilgang til psykisk helsetjenester i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Forskning viser at personer med utviklingshemming får de samme psykiske vanskene som personer som ikke har utviklingshemming, men kan ofte ha et annet symptombilde. Du kan lære mer om psykiske lidelser i et annet e-læringsprogram som du finner her.
 
Fastlegeordningen
Formålet med fastlegeordningen er å bedre kvaliteten i allmennlegetjenesten ved å sikre at mennesker som er bosatt i Norge får en fast og tilgjengelig allmennlege å forholde seg til. Fastlegen er koordinerende instans for individuell medisinsk oppfølging, behandling og henvisning, og utgjør dermed hjørnesteinen innen helsetjenester for den enkelte innbygger.
Av den grunn bør tilgjengelighet til fastlegen sikres. Standardisert oppfølging kan erstatte mangel på spontan etterspørsel etter helsehjelp. Inngåelse av faste avtaler hos fastlegen for personer med utviklingshemming bør være et felles ansvar for tjensteytere i personens bomiljø og fastlegen.
 
Regelmessig helsesjekk kan legge til rette for en god relasjon mellom pasient og lege og slik trygge pasienten.
 
Med dette vil fastlegen dessuten få nyttig kjennskap til personen. Fastlegen bør delta i samarbeidsmøter om sine pasienter, og bli kjent med nærpersonene og de øvrige tjenesteordningene rundt personen.
 
Fastlegens observasjonsgrunnlag hos personer med utviklingshemming kan være tynt, og behovet for tilleggsundersøkelser (lab.prøver, røntgen, osv.) er sannsynligvis større enn hos andre mennesker.
 
 
Elementer som kan gjøre kontrollavtaler med fastlegen lettere:
  • Avklarte ansvarsroller mellom pårørende, personale og fastlege
  • Anledning for bistandspersonalet til å reservere timeavtaler direkte med legekontoret på vegne av pasienten
  • Kontinuitet og kjennskap til den enkeltes livsbetingelser kan sikres dersom fastlegen har flere listepasienter i samme bofellesskap eller omsorgssenter
  • Kort avstand til fastlegens kontor sikrer kortere reisetid samt lokalkunnskap
  • Møter mellom fastlege, pårørende og personalet, hvor tema kan være medikasjon oppfølging av behandling, rapportering og drøfting vedr. tolkninger
  • Årlig konsultasjon med pasienten for helseundersøkelse
  • Individuell plan som utarbeides i samråd med pasient og/eller pårørende og hvor tjenesteytere har ansvar for å sikre oppfølging
 
Det er verdt å merke seg at Takst 660 Merarbeid ved årlig, fullstendig undersøkelse av utviklingshemmede, demente og pasienter med kroniske psykoser som behandles med psykofarmaka med behov for tverrfaglig oppfølging. Undersøkelsen skal omfatte forhold av sosial, kognitiv og sansemessig karakter. Taksten kan brukes inntil én gang per år.
 
Fastlegene får ved bruk av denne taksten kr. 450 utover de vanlige takstene / egenandelen for en årskontroll.
 
Utfordringer ved fastlegeordingen
En rekke utfordringer kan møte personer med utviklingshemming i kontakten med fastlegen:
  • Uklare ansvarsforhold
  • Manglende kunnskap hos fastlegen omkring pasientens tilstand eller kommunikasjonsvansker
  • Tidligere manglende involvering av fastlegen i forløpene, (dvs. bruk av spesialisthelsetjenesten uten fastlege i forløpene
  • Manglende kunnskap hos tjensteytere om pasientens sykdom og signaler, misforståtte tolkninger
  • Liten kompetanse hos personalet
  • Lite dynamisk samarbeid med spesialisthelsetjenesten, herunder habiliteringstjenesten, barneklinikk, spesialpoliklinikker eller -avdelinger)
  • Tidsnød, travelhet og nedprioritering
 
Tannhelsetjeneste
Personer med utviklingshemming har rett til gratis tannbehandling. Dette er i seg selv et styrket tjenestetilbud forutsatt at personene gjør seg bruk av tilbudet.
 
Mange opplever sterk angst i forbindelse med tannhelsetjenester, og noen må behandles under narkose. Erfaringer med tillitsskapende arbeid viser gode resultater. I forhold til barn og unge anbefales det jenvlig oppfølging av tannpleier for tilvenning til situasjonen med mål om å gjennomføre undersøkelse uten ubehag. Noen bar og unge har også dette som del av sitt opplæringstilbud.
 
Det er behov for tannleger som er villige til å bruke mer tid til å behandle mennesker med utviklingshemming og forsøke å overkomme kommunikasjonsvansker og angst.
 
De vanligste sykdommene i munnen er karies (tannråte) og periodontitt (tannløsningssykdom). Begge er bakteriesykdommer og kan ramme alle med tenner.
 
Karies opptrer i alle aldersgrupper, mens periodontitt opptrer hyppigst i den voksne befolkningen. Det som kjennetegner disse to sykdommene, er at de gir varige skader på henholdsvis tenner eller kjevebein. Sykdommene kan ha kommet langt før man merker symptomer på sykdommen.
 
Hvert år fødes barn med tilstander eller utviklingsforstyrrelser som også innebærer alvorlige forstyrrelser i tannutvikling og forstyrrelser i bitt- og kjeveforhold. Kroniske sykdommer, funksjonsproblemer og/eller kompliserte tanntraumer kan inntreffe i oppveksten. Konsekvensene er behov for omfattende og tilrettelagt munn- og tannbehandling.
 
Ulike sykdommer og funksjonshemminger kan også medføre problemer med å gape. Det kan av ulike grunner være vanskelig å pusse tennene for de som må ha hjelp til det. Noen har nedsatt immunforsvar, som betyr at det skal mindre til for at infeksjoner i munnhulen får uheldige konsekvenser både for tannhelse og generell helse.

Det er utviklet et eget e-læringsprogram om tannhelse for personer med utviklingshemming.
 

 

5.7.3. Spesialisthelsetjenesten

 

I internasjonal terminologi innenfor funksjonshemmingsfeltet skiller man gjerne mellom de vanlige spesialisthelsetjenester og spesialisthelsetjenester som er tilpasset spesielle typer funksjonshemming. Det er nødvendig med tette samarbeidskanaler mellom de ulike delene av spesialisthelsetjenesten fordi samme person kan ha behov for tjenester fra ulike enheter innenfor spesialisthelsetjenesten.

 
Både den somatiske og de psykiatriske spesialisthelsetjenestene ble styrket ved begynnelsen av 1990-tallet for å kunne ivareta sitt ansvar overfor personer med utviklingshemming. Personer med utviklingshemming har samme rett til tilbud fra alle deler av spesialisthelsetjenesten som den øvrige befolkningen.
 
I norsk sammenheng regnes habiliteringstjenestene for barn og unge og habiliteringstjenestene for voksne som spesialisthelsetjeneste som er tilpasset spesielle typer funksjonshemming. Habiliteringstjenestene for barn og voksne har ansvar for å yte spesialiserte helsetjenester som ikke primært kan forventes fra den øvrige spesialisthelsetjenesten.
 
De spesialiserte habiliteringstjenestene forutsettes i utstrakt grad å ha en utadrettet ambulant arbeidsform og stå i nær samhandling med kommunehelsetjenesten.
 
Mennesker med utviklingshemming utgjør en vesentlig del av målgruppa for disse tjenestene.
 
Det finnes også spesialiserte kompetansesentra med ansvar for definerte grupper med sjeldne syndromer. Mange slike syndromer innebærer psykisk utviklingshemming. Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser har kunnskap og kompetanse innen sjeldenfeltet.
«
Side 7 av 8
»
Slik refererer du til dette innholdet
Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) (2018) "5.7. Organisering av helsetjenestene" [nettdokument]. Trondheim: NAKU (sist faglig oppdatert 30. januar 2019, lest 23. desember 2024). Tilgjengelig fra https://naku.no/kunnskapsbanken/57-organisering-av-helsetjenestene
 

Helseoppfølging av personer med utviklingshemming

Mange personer med utviklingshemming går med helseplager som ikke blir oppdaget og derfor ikke behandlet. Ved å gjennomføre opplæringen vil du få økt kunnskap og oppmerksomhet om disse forholdene.

Gå til kurs
Estetisk collage knyttet til helseoppfølging av personer med utviklingshemming