Kapittel 2
- 2.6 Alternativ supplerende kommunikasjon (ASK)

I dette kapitlet finner du informasjon om:  
 

2.1 Nok personell med rett kompetanse

2.2 Tverrfaglig samarbeid

2.3 Samarbeid om habilitering

2.4 Etisk refleksjon

2.5 Kommunikasjons- og relasjonskompetanse

2.6 ASK

2.7 Samtykke

Denne siden er knyttet til føringen, Kommunen skal legge til rette for bruk av ASK hos personer med utviklingshemming, i Helsedirektoratets veileder. 

Videre på denne temasiden vil vi vise til fagtekster, filmer og nettressurser for videre informasjon og fordypning som omhandler denne føringen. 

Om alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) 
Personer med utviklingshemming kan ha utfordringer med å kommunisere, og helt eller delvis mangle talespråk. Mange av de kan ha behov for alternative eller supplerende kommunikasjonsformer for å gjøre seg forstått eller for selv å forstå. ASK handler om å gi personer som ikke kan uttrykke seg ved hjelp av talespråk en måte å uttrykke seg på. Den språklige uttrykksformen er ulik, men uavhengig av kommunikasjonsform er alle avhengig av å få opplæring knyttet til sin språklige uttrykksform. Eksempler på alternativ til talespråk er håndtegn, grafiske symboler eller talemaskiner. ASK er helt nødvendig for personens språklige, sosiale og faglige utvikling. Noen vil ha behov for kommunikasjonsformer som erstatter talen fullstendig. Dette kalles alternativ kommunikasjon. Andre har behov for kommunikasjonsformer som støtter utydelig, forsinket eller svak tale. Dette kalles supplerende kommunikasjon. 

ASK er også betegnelsen på et pedagogisk og tverrfaglig fagområde som rommer kunnskap om hva som skal til for at personer med behov for ASK kan kommunisere best mulig.

Beslutninger om hvilke former for ASK som er egnet for den enkelte forutsetter individuell kartlegging. Tidlig innsats i opplæring og bruk av ASK er særlig viktig for å kunne utvikle gjensidig og meningsfull kommunikasjon med omgivelsene.

Filmen fra Statped forklarer hva ASK er på under tre minutter.
 

Lovverk og føringer
Helsedirektoratets veileder viser til mange skal, må og bør krav og føringer. Begrepene skal og må betyr at kravene enten er lov- eller forskriftsfestet, eller så tydelig faglig forankret at det sjelden vil være forsvarlig ikke å gjøre som beskrevet. Bør innebærer en sterk anbefaling. Punktene som inneholder skal, må og bør utgjør grunnlaget for at ansatte i tjenestene skal kunne yte faglig forsvarlige og gode tjenester til personer med utviklingshemming.

Bør punktene finner du i Helsedirektoratets veileder. Videre oppsummeres skal og må punktene fra kapitlet om ASK.

• Bruk av ASK og kommunikasjonsmidler må ta utgangspunkt i personens muligheter og begrensninger og må sees i et livsløpsperspektiv.
• Mange aktører må samarbeide om å legge til rette for best mulig kommunikasjon i de ulike livsfasene. Deretter vises det til de ulike aktørene sitt ansvar. 
• Hvis personen får opplæring i bruk av ASK, må det sikres at tjenesteytere får opplæring i aktuell kommunikasjonsform. Det må avklares hvem som skal gi opplæring i ASK.
• Kommunen må legge til rette for at barn, unge og voksne kan bruke ASK og kommunikasjonsmidler på alle arenaer der de oppholder seg.
• Virksomhetsledere i helse- og omsorgstjenesten må sørge for at tjenesteyterne har grunnkompetanse i ASK og spesifikk kompetanse og ferdigheter på personens individuelle kommunikasjonsmåte og kommunikasjonsmidler.
• Virksomhetsledere må videre sørge for at nødvendig utstyr er tilgjengelig der det trengs.

Lovgrunnlaget og sentrale føringer om ASK listes opp under begrunnelse i Helsedirektoratets veileder.

Hvordan arbeide for å oppnå føringen om alternativ og supplerende kommunikasjon? 
Hvordan kan en legge til rette for språkutvikling i barnehagen. Snöball film og ISAAC Norge har med støtte fra Extrastiftelsen produsert en kort informasjonsfilm på fem minutter om bruk av ASK i barnehagen.

Skjemaet, Kartlegging av kommunikative forutsetninger og behov i personens miljø, bidrar til å lette overgangene. Gjennom skjemaet samles informasjon om brukerens kommunikasjonsevner, og det sikrer videreføring av behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). ASK-teamet ved Habiliteringsssenteret ved Sykehuset i Vestfold har god erfaring med bruk av skjemaet. Du kan lese mer i artikkelen, Kartleggingsskjema om kommunikasjon bedrer overgangene. 

Ulike kommunikasjonsformer og praktiske eksempler:
Kommunikasjonsformene som personer med behov for ASK benytter, uavhengig om de trenger det som et alternativ eller et supplement, kalles alternative kommunikasjonsformer. Avhengig av den enkeltes behov, skal de alternative kommunikasjonsformene fungere kompenserende, erstattende eller støttende for det manglende talespråket.

Kommunikasjonsformer kan inndeles i partnerfortolket kommunikasjon, ikke-hjulpet kommunikasjon og hjulpet kommunikasjon. En person kan ha nytte av å benytte flere kommunikasjonsformer. Uavhengig av hvilken kommunikasjonsform som blir benyttet er det behov for systematikk i opplæringen.

Partnerfortolket kommunikasjon er en samspillsform som i stor grad er kroppslig basert, og er knyttet til bevegelse og berøring. Personer som er avhengig av partnerfortolket kommunikasjon befinner seg på et tidlig utviklingstrinn, og det vil være personer som er i språkalternativgruppen som primært benytter partnerfortolket kommunikasjon. I Statped sin reportasje, Digital samhandling når barnet mangler talespråk, kan du lese om at digital samhandling gjennom en bruk av Kjenn meg-app. Dette er eksempel på partnerfortolket kommunikasjon. 

Ikke-hjulpet kommunikasjon handler om måter å uttrykke seg på, der den som kommuniserer ikke bruker hjelpemidler. Dette kan være elever som uttrykker seg ved hjelp av gester, peking med blikk eller hånd, ved hjelp av konvensjonelle eller egenproduserte tegn. Tegn- til- tale er et eksempel på denne kommunikasjonsformen. I denne artikkelen kan du lese om tegn-til-tale og i artikkelen finner du videre lenke til opplæringsressursene Mine tegn fra Statped.

Ved hjulpet kommunikasjon er ASK-brukeren avhengig av et kommunikasjonsmiddel som inneholder grafiske symboler, enten et teknisk kommunikasjonsmiddel med stemme, eller papirbaserte kommunikasjonsmidler. Widgitgo og Minspeak er eksempler på hjulpet kommunikasjon. Sarpsborg kommune har arbeidet med å legge til rette for bruk av velferdsteknologi for personer med utviklingshemming. Ved Kløvningsten servicebase og bofellesskap brukes for eksempel ulike løsninger for alternativ og supplerende kommunikasjon, som WidgitGo og Minspeak. Målet med arbeidet var å legge til rette for at beboerne aktivt skal kunne ta kontakt med hverandre – om det er for å spille et spill, gå en tur eller dra på sykkeltur samme. PODD er også eksempel på hjulpet kommunikasjon. 

Statped har informasjonsside, Literacy, om lesing og skriving for personer som bruker ASK. På siden ligger det animasjonsfilmer, hefte med gode råd, forslag til aktviviteter og andre ressurser.  Filmen under av Statped forklarer Literacy på under seks minutter. 

Andre nettressurser
I artikkelen, ressurssider om ASK finner du korte beskrivelser og videre lenker til Statped, Utdanningsdirektoratet og ISAAC Norge sine sider om ASK. På siden finner du også informasjon om hva lovverket sier knyttet til sakkyndig vurdering, enkeltvedtak og spesialpedagogisk hjelp. 

Applikasjoner for nettbrett og smarttelefon kan være fine å benytte. Det finnes blant annet en applikasjon der du kan legge inn egne tegn vist som små videosnutter og dele disse med andre, for eksempel besteforeldre eller ansatte i barnehagen. I denne artikkelen har vi samlet noen ressurser om apper som handler om ASK. I artikkelen finner du også læringsressurser som kan være relevante i tjenestene til personer med utviklingshemming.

Nyttige e-læringer

• God Ask – en læringsressurs - Statped.
• Alternativ supplerende kommunikasjon (ASK) - Statped. 
• Nettressurs om informasjonsteknologi for personer med utviklingshemming - Karde AS. 

Hva sier personene med utviklingshemming og deres pårørende om ASK?
I rapporten Hva er gode helse- og omsorgstjenester for meg har personer med utviklingshemming gitt innspill i arbeidet med Helsedirektoratets veileder. Fokusgruppen fortalte at det var mange forskjellige ansatte som kom, og at ansatte ikke visste hva vedkommende trengte hjelp til og hva de skulle gjøre. En annen fortalte at nye ansatte ikke kunne å bruke kommunikasjonshjelpemiddelet til vedkommende, som naturligvis medførte vansker med å kommunisere.