Kapittel 6
- 6.3 Tegn på mistilpasning og sykdom

I dette kapitlet finner du informasjon om:  
 

6.1 Fremme helsekompetanse

6.2 Årlig helsekontroll

6.3 Tegn på mistilpasning og sykdom

6.4 Medisinsk utredning, behandling, habilitering og rehabilitering

6.5 Psykisk helse

6.6 Legemiddelhåndtering

6.7 Munn- og tannhelse

6.8 Omsorg ved livets slutt

Denne siden er knyttet til føringen Kommunen skal fange opp tegn på mistilpasning og sykdom hos personer med utviklingshemming i Helsedirektoratets veileder.

Videre på denne temasiden vil vi vise til fagtekster, filmer og nettressurser for videre informasjon og fordypning som omhandler denne føringen.

Om mistilpasning og sykdom
Symptomer skal fortelle personen selv og omverdenen at noe er galt. Vi leter da gjerne etter årsaken. Samme sykdom eller tilstand kan gi ulike symptomer, og flere tilstander kan gi omtrent samme symptom. Symptomer hos personer med redusert kognitiv evne og redusert ytringsevne er vanskelig å tolke. Samtidig vet vi at det å beskrive sine symptomer nøye, kan gi pekepinn i riktig retning. Personer med utviklingshemming har ofte vanskelig for å utdype nyanser i symptomene, og kan ha måter å uttrykke seg på som er vanskelig å forstå. Det er svært viktig å kunne tolke ulike symptom på en riktig måte slik at man kan avdekke om det er sykdom eller en mistilpasning. Du kan lese mer om symptomenes vanskelige «språk» på denne siden.

Endringer i adferd og symptomer på sykdommer kan også være tegn på vold og overgrep. Dette kan du lese mer om i nettressursens kapittel om vold og overgrep.

Lovverk og føringer
Helsedirektoratets veileder viser til mange skal, må og bør krav og føringer. Begrepene skal og må betyr at kravene enten er lov- eller forskriftsfestet, eller så tydelig faglig forankret at det sjelden vil være forsvarlig ikke å gjøre som beskrevet. Bør innebærer en sterk anbefaling. Punktene som inneholder skal, må og bør utgjør grunnlaget for at ansatte i tjenestene skal kunne yte faglig forsvarlige og gode tjenester til personer med utviklingshemming.

Bør punktene finner du i Helsedirektoratets veileder. Videre oppsummeres skal og må punktene fra kapitlet om mistilpasning og sykdom.

• Kommunen skal bidra til å forebygge, utrede, behandle og følge opp somatisk og psykisk sykdom hos barn, unge, voksne og eldre personer med utviklingshemming
• Fastlegen skal henvise videre til spesialisthelsetjenesten ved behov
• Virksomhetsledere i helse- og omsorgstjenesten skal sørge for kompetanse, rutiner og opplæring som setter tjenesteytere i stand til å fange opp tegn på mistrivsel og sykdom hos personer med utviklingshemming.
• Ved observasjon og tolkning av adferdsendringer skal tjenesteytere alltid vurdere om årsaken kan være helserelatert.
• Virksomhetsleder skal sørge for at behov for kontakt med legevakt eller fastlege blir vurdert.
• Personer som ikke kan kommunisere ved hjelp av talespråk, må få mulighet til å kommunisere og uttrykke seg på andre måter.
• Familiens koordinator, fastlegen og spesialisthelsetjenesten må veilede foreldre til barn og unge i å fange opp og videreformidle symptomer på mulig sykdom og tegn på mistrivsel
• Tjenesteytere må lytte til tjenestemottaker og følge med på allmenntilstand, dagsform, atferd, fysiske og psykiske plager og endringer.  
• Virksomhetsleder må sørge for at det også vurderes om endringer i atferd kan skyldes andre forhold i omgivelsene. Ved behov må virksomhetsleder sørge for kartlegging.
• Helse- og omsorgstjenesten må i samarbeid med tjenestemottaker og eventuelt nærmeste pårørende, fastlegen og andre, legge en plan for tiltak og rekkefølge på tiltak.

Lovgrunnlaget og sentrale føringer knyttet til å fange opp tegn på mistilpasning og sykdom listes opp under begrunnelse i Helsedirektoratets veileder.

Hvordan arbeide for å oppnå føringen om å fange opp tegn på mistilpasning og sykdom?
I Helsedirektoratets veileder finner du hva kompetanse, rutiner og opplæring om å fange opp tegn på mistilpasning og sykdom bør inneholde. Les også temasidene om nok personell med rett kompetanse for tips til å arbeide med kompetanseutvikling.

NAKU har laget en e-læring om helseoppfølging av personer med utviklingshemming. Mange personer med utviklingshemming går med helseplager som ikke blir oppdaget og derfor ikke behandlet. Ved å gjennomføre opplæringen vil du få økt kunnskap og oppmerksomhet om disse forholdene. Dette e-læringsprogrammet retter seg først og fremst mot kommunalt ansatte som daglig yter tjenester eller underviser personer med utviklingshemming.

Bergen kommune har vært pilotkommune i testing av det elektroniske versjonen av verktøyet tidlig tegn. Dette er et kartleggingsverktøy for å avdekke funksjonsfall hos voksne og eldre personer på et tidlig tidspunkt. Verktøyet er utviklet av Aldring og helse, og de har også laget veieldningsfilmer om verktøyet. Erfaringene fra Bergen kommune er positive. De mener at Tidlige Tegn har hjulpet Bergen kommune med tidlig å avdekke funksjonsfall, og i noen tilfeller demens. Les mer artikkelen, Elektronisk kartleggingsverktøy oppdager tidligere funksjonsfall.  

Kristiansand kommune har et prosjekt om bedre helseoppfølging  av personer med utviklingshemming. Prosjektet er delt inn i tre delområder. Et av delområdene handler om økt observasjons- vurdering og handlingskompetanse. Kristiansand kommune har besluttet at alle brukere med vedtak om helseoppfølging, skal tilbys habituell NEWS2-scoring hvert halvår. I prosjektet utarbeidet de en digital opplæringspakke, og har også gjennomføring av praktiske øvelser. Les mer i artikkelen med tittel, Økt kompetanse på helse i Kristiansand. 

Ullensaker er en såkalt KlinObsKommune. I det ligger det at kommunen har tatt i bruk en modell som bygger på kunnskap og erfaringer fra kommunehelsetjenesten innen fagområdet klinisk observasjonskompetanse. Det går på oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand hos mennesker. Les mer i artikkelen, Klinisk observasjon gir bedre oppfølging. 

Klinisk observasjonskompetanse i kommunehelsetjenesten, forkortet KlinObsKommune er en modell som trinn for trinn bygger klinisk observasjonskompetanse. Arbeidet er et samarbeid mellom flere USHT-sentre (Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester). Trinn 1 handler om grunnleggende ferdigheter og gir blant annet en innføring i ABCDE som prinsipp for observasjoner. På siden ligger fagkompendium, powerpointer, og videre lenker om temaet.

Filmen gir på to minutter en innføring i klinObskommune.

Samarbeid med pårørende er viktig knyttet til å fange opp tegn på mistilpasning og sykdom. Pårørendesamarbeid forutsetter i de fleste tilfeller deling av taushetsbelagt informasjon. Reglene som beskriver hvem som er å anse som nærmeste pårørende, taushetsplikt, deling av informasjon og hvordan man skal gå frem rundt personer som mangler samtykkekompetanse er tydelig beskrevet i Helsedirektoratets veileder. Dette er det avgjørende at tjenestene har kunnskap om i arbeidet med å fange opp tegn på sykdom og mistilpasning. Du kan lese mer om samarbeid med pårørende i nettressursen. Les også om taushetsplikt.

Andre nettressurser

• Høgskolen i Bergen, Bergen kommune og Habiliteringstjenesten Helse Bergen har i samarbeid laget en kartleggingsbank. Karleggingsbanken inneholder verktøy som skal bidra til å sikre kvaliteten av informasjon i en kartlegging på et bestemt område hos en person. Kartleggingen kan omfatte personen selv, tjenestene eller også det miljøet personen befinner seg i.
• Nasjonale veiledere og retningslinjer er verktøy for kommuner og spesialisthelsetjenesten, da de inneholder krav, forventninger og råd for hvordan man kan lykkes med utredning, oppfølging og samarbeid. I kunnskapsbanken finner du en artikkel med beskrivelser og videre lenker til nyttige veiledere.

Nyttige e-læringer

• Helseoppfølging av personer med utviklingshemming - NAKU.
• NEWS2 - bakgrunn og praktisk bruk - KS. 

Hva sier personer med utviklingshemming og deres pårørende om mistilpasning og sykdom?
I rapporten Hva er gode helse- og omsorgstjenester for meg har personer med utviklingshemming gitt innspill i arbeidet med Helsedirektoratets veileder. Kapittel 3.14 handler om helse og sykdom. Fokusgruppen forteller at det kan være både enkelt og vanskelig å si ifra om sykdom. Noen er redd for konsekvensene hvis de sier ifra om sykdom, og andre har erfaringer med å ikke bli tatt på alvor. De har forventninger til personalet om blant annet at personalet lytter, kjenner de godt og er oppdatert på sykdommer og tilstander.