Kort introduksjon til aksept- og forpliktelsesterapi (ACT)
Aksept og forpliktelsesterapi (Acceptance and Commitment Therapy; ACT på engelsk) er en samtale- og opplevelsesbasert behandling av psykiske lidelser og mer hverdagslige utfordringer. Tilnærmingen har røtter i behaviorisme og funksjonell kontekstualisme. ACT har såpass mange bruksområder og former at måten det gjennomføres på vanskelig lar seg avgrense til én spesifikk metode eller teknikk. ACT har et stort nedslagsfelt og retter seg mot ulike brukergrupper samtidig som fagfelt og forskning er svært aktive. Som følge av dette utarbeides det stadig nye metoder og varianter av ACT (Hayes & King, 2024).

I ACT blir overdreven og gjentatt unngåelse av ubehagelige opplevelser ansett som en kjerne i utvikling av psykiske lidelser. Hypotesen er at personer som gjør handlinger for å unngå et ubehag, opplever midlertidig lettelse fra opplevelsen, som igjen forsterker unngåelsesatferden. Unngåelsen gir kortsiktig lettelse fra ubehaget, men gjentatt unngåelse leder til et begrenset liv med et begrenset handlingsrom. Når dette mønsteret gjentar seg, antas det at livskvaliteten blir påvirket i en negativ retning.

I ACT er hensikten å etablere og styrke psykologisk fleksibilitet ved å ta innover seg livets opplevelser (både gode og vonde) og endre handlingsmønstre som kommer i kjølvannet av disse opplevelsene. ACT skiller seg derfor fra andre tilnærminger som søker å behandle kjernen i vonde tanker og opplevelser for å dempe deres påvirkning. Derimot blir målet å hjelpe personen med å dreie sitt handlingsmønster fra et unnvikende mønster til ett som er i tråd med personens verdier, samtidig som det arbeides med å være villig til å kjenne de ubehagelige følelsene og tankene uten at disse styrer valgene.

For personer med utviklingshemming kan ACT bidra til økt psykologisk fleksibilitet og et liv i tråd med egne verdier (Hoffman et al., 2016). Arbeidet må bygge på det personen selv opplever som viktig, og på reell medvirkning og frivillig deltakelse. Tilpasset kommunikasjon, konkrete øvelser og støtte fra personalet kan gjøre det lettere å utforske egne verdier og omsette dem i handling, også når dette innebærer vanskelige tanker og følelser. Støtten skal fremme personens selvbestemmelse, ikke erstatte egne valg med andres vurderinger av hva som er best. Økt selvbestemmelse og livskvalitet er dermed en gjennomgående målsetting.

I tradisjonell samtalebasert terapi er ACT metafordrevet. Metaforene bidrar til å hjelpe oss med å forholde oss til virkeligheten på en annen måte, og dette kan være relevant for personer med utviklingshemming. Et eksempel på en metafor kan være å se på tankene sine som musikken til en DJ. Noen låter liker du, og andre liker du ikke. Spørsmålet blir da om man MÅ danse til alle låtene, eller om man kan velge å akseptere musikken som går eller vente den ut? Disse metaforene har til hensikt å hjelpe personen å assosiere med sammenlignbare hendelser og bidra til å ta perspektiv på egne erfaringer.

Figur: Illustrasjonen av hexaflex laget med KI viser de seks terapeutiske kjerneprosessene, illustrert. I midten av bildet står psykologisk fleksibilitet som samlebetegnelse for alle prosessene. Prosessene er forklart i tekst og liste lenger ned.  

Den terapeutiske prosessen i ACT illustreres av en sekskantet figur som benevnes som «Hexaflex» (se figuren over), hvor hver kant av figuren representerer de ulike kjerneprosessene som bidrar til psykologisk fleksibilitet. Disse seks prosessene er kontakt med nået, defusjonering, akseptering, selvet som kontekst, verdier og forpliktende handlinger. Disse kjerneprosessene er innbyrdes sammenhengende, og hver prosess refererer til en adaptiv/hensiktsmessig prosess (Harris, 2013). Hexaflexen finnes også i en forenklet versjon som kalles «Kidflex» tilpasset bruk med barn (Black, 2024). Hver prosess har også en motsetning, altså en prosess som leder personen mot psykologisk rigiditet og begrenset handlingsrom. Vi anbefaler lesere å gjøre seg kjent med de terapeutiske kjerneprosessene i boken «ACT - Enkelt og Greit» (Harris, 2023). En enkel fremstilling av kjerneprosessene og deres motsetning er følgende:

1. Kontakt med nået:
- Adaptiv prosess: Å rette oppmerksomheten mot det som skjer her og nå. Legg merke til det som skjer, med åpenhet. Unngå å være dømmende. 
- Motsetning: Å bli fanget av fortiden, fremtiden eller egne tanker fremfor det som skjer her og nå.

Defusjonering:
- Adaptiv prosess: Å se tanker som tanker, ikke som sannheter eller noe man MÅ handle på bakgrunn av. Legg merke til dem, la dem komme og gå uten å la seg styre. 
- Motsetning: Å bli fanget av tanker og forholde seg til dem som sannheter.

Akseptering:
- Adaptiv prosess: Å gi rom for vanskelige og smertefulle tanker, følelser, kroppslige opplevelser og impulser uten å måtte kjempe mot dem, flykte fra dem eller dømme dem.
- Motsetning: Opplevelsesbasert unngåelse: Å forsøke å unngå, kontrollere eller bli kvitt vanskelige tanker og følelser.

Selvet som kontekst:
- Adaptiv prosess: Å observere egne tanker og følelser uten å la dem definere hvem man er. Se seg selv i perspektiv i konteksten av omgivelsene. Du kan ha indre opplevelser uten at de definerer deg som person.
- Motsetning: Å definere seg selv ut fra tanker, følelser, egenskaper eller historier om hvem man er.

Verdier:
- Adaptiv prosess: Å avklare hva som er viktig og hvilken retning man ønsker i livet. Klargjør for deg selv hva som er meningsfullt og verdifullt - og hva du ønsker å stå for. 
- Motsetning: Manglende klarhet og/eller frakopling fra retning og verdier i livet. Å leve etter andres verdier og forventninger.

 Forpliktende handlinger:
- Adaptiv prosess: Handlinger som er i tråd med verdier og skyver vedkommende i retning av verdiene. Ta konkrete skritt i retnimg av verdiene dine - selv når det er vanskelig. 
- Motsetning: Handlinger som er preget av kortsiktige konsekvenser og som trekker vedkommende i retning vekk fra verdier og mål. 

Funksjonell kontekstualisme og funksjonelle analyser i arbeidet med ACT
ACT bygger på funksjonell kontekstualisme. Ordet funksjonell henviser til at all atferd har en funksjon; det er en grunn til at vi gjør som vi gjør og ikke en tilfeldighet. Kontekstualisme peker på at all atferd foregår i en sammenheng, og at enkeltstående handlinger ses i sammenheng med situasjonen den forekommer i.

For å finne disse sammenhengene anvendes funksjonelle vurderinger (se eksempel i tabellen under), noe som er i tråd med Helsedirektoratets forebygging av utviklingen av utfordrende atferd (Helsedirektoratet, 2021). Atferden som oppstår beskrives konkret og settes i sammenheng med hendelser i forkant og i etterkant av atferden. Disse vurderingene blir deretter sett i forhold til tidligere erfaringer og handlingsmønstre. Den funksjonelle vurderingen leder til en hypotese om hvorfor atferden «virker». Atferdens virkning er ofte todelt – enten så virker atferden fordi den bidrar til å utsette eller unnslippe ubehagelige hendelser/opplevelser, eller for å oppnå ønskede goder/hendelser. I en terapeutisk kontekst vil ofte disse atferdene lede til kortsiktige gevinster, samtidig som de langsiktig kan lede personen vekk fra sine verdier dersom de benyttes i et for stort omfang.

Eksempel under forklart: Situasjonen er slik at Ola, som alltid har vært glad i å være på dagtilbudet, har fått ny primærkontakt der. Vanligvis sitter Ola klar når skyssen til dagsenteret kommer. Personalet banker på døren og sier at skyssen snart er her, og at det er på tide å stå opp. Ola tenker at det ikke kommer til å bli noe gøy på jobb uten primærkontakten sin. Han kejnner seg trist, redd og får vondt i magen. Nå roper Ola at personalet skal gå ut. Resten av dagen blir Ola liggende i sengen og kikke på videoer på nettbrettet sitt. Ola kjenner en lettelse og slipper triste tanker og følelser. Han gjentar dette neste dag også , og tilbringer de neste dagene hjemme (red. anm.).   Figur 2: Den øverste tabellen viser et eksempel på en funksjonell kartlegging av atferd, foranledning og konsekvens av unngåelse basert på tanker og følelser. Tabellen under viser hvilke ikke-adaptive prosesser som virker i situasjonen jamført listen med kjerneprosesser i forrige avsnitt: Fusjonering, opplevelsesbasert unngåelse, dominans av tanker om fortid/fremtid og manglende klarhet i verdier. 

I en funksjonell vurdering av atferd i forbindelse med ACT er det like viktig å analysere privat atferd som det er å ha analyser av atferd som er observerbar for andre. I ACT er privat atferd spesielt interessant – med privat menes tanker og følelser. Vi ser på situasjoner hvor ubehagelige tanker, følelser, kroppsfornemmelser og krevende minner oppstår, hva vi gjør i disse situasjonene for å kvitte oss med det indre ubehaget (opplevelsesmessig unngåelse) og hva denne unngåelsen fører til på kort og lang sikt. 

Unngåelsesatferden kan for eksempel bestå av forsøk på å endre en negativ tanke til en positiv, å endre frekvensen av negative tanker og følelser, forsøke å være glade når vi egentlig er triste, eller distrahere oss vekk fra indre ubehag med spising, overdreven trening, timevis med dataspill og lignende. En annen måte å unngå det indre ubehaget på kan være forbundet med å unngå situasjoner hvor dette oppstår. Vi plages for eksempel av tanker om at andre synes vi er dumme og kjedelige, og unngår sosiale arrangementer fordi vi er redd for at andre tenker det om oss.

I ACT anerkjennes det at noe av denne formen for unnvikelse eller oppsøkning av kortsiktige forsterkere er helt ufarlig. Utfordringene oppstår imidlertid dersom vi veldig ofte forsøker å kvitte oss med dette indre ubehaget og situasjonene det oppstår i, og når de kortsiktige konsekvensene preger personens handlingsmønstre.

Verdier og selvbestemmelsens betydning i ACT
Selvbestemmelse forutsetter ferdigheter i å ta valg i eget liv. I ACT forstås selvbestemmelse imidlertid som mer enn å velge mellom to eller flere alternativer. Tilnærmingen skal støtte personen i å handle i tråd med egne verdier og det som oppleves som viktig, også når valgene innebærer ubehag.

Å ta valg innebærer å forstå konsekvensene av ulike handlingsalternativer og velge på bakgrunn av denne forståelsen og ens egne verdier. Personer med utviklingshemming kan ha lettere for å forholde seg til konsekvenser i nær framtid enn til konsekvenser på lengre sikt. Valget kan da falle på det som oppleves behagelig her og nå, selv om det på lengre sikt kommer i konflikt med personens verdier. Det kan for eksempel oppleves bedre å bli værende på sofaen enn å gå ut for å handle middag, selv om handlingen ikke er i tråd med verdien om selvstendighet.

Vennskap og tilhørighet kan være viktige verdier for personen. Dersom personen gradvis velger bort sosiale aktiviteter og blir mer alene, kan handlingene føre vedkommende bort fra disse verdiene. Personalet kan få kunnskap om hva som er viktig for personen gjennom å observere hvordan hen uttrykker seg i ulike situasjoner, for eksempel ved tegn på glede i samvær med venner og endringer i uttrykk når hen er alene.

For enkelte personer med utviklingshemming kan støtte fra personalet være avgjørende for å legge merke til egne opplevelser og øve på å være i kontakt med vanskelige følelser og kroppslig ubehag uten å forsøke å unngå dem. Dette kan eksempelvis innebære at personalet observerer brukerens kroppspråk eller handlinger og minner vedkommende på å benytte seg av øvelsene i ACT (f.eks. kaste anker – se beskrivelse senere i teksten). I et slikt tilfelle vil personalet bistå som en foranledning for øvelsene og hjelpe personen med å avdekke situasjoner og kroppslige reaksjoner der brukeren kan benytte øvelsene.

Tilrettelegging for valg, medvirkning og selvbestemmelse krever kunnskap om personens kommunikasjonsform og kognitive forutsetninger. Alternativ kommunikasjon som bilder, video, tegninger og emojier kan for eksempel benyttes som supplement til muntlig språk når dette gjør det enklere for personen å forstå informasjon og uttrykke egne ønsker og valg. Oppmerksomheten bør derfor ikke bare rettes mot det personen kan forklare med ord, men også mot hvordan ønsker, verdier og valg kommer til uttrykk gjennom andre kommunikasjons- og uttrykksformer.

Når språkferdighetene er begrenset, bør oppmerksomheten rettes mot hvordan personens opplevelser, følelser, kroppslige uttrykk, valg og handlinger kommer til uttrykk. Gjennom systematisk observasjon, tilrettelegging og bruk av alternative og supplerende kommunikasjonsformer kan personen støttes i å få fram det som er viktig, være i kontakt med vanskelige følelser og delta i meningsfulle aktiviteter. ACT kan på denne måten bidra til økt selvbestemmelse og livskvalitet, også når personen har begrensede forutsetninger for å uttrykke seg verbalt.

ACTs egnethet overfor personer med utviklingshemming
ACT har et funksjonelt utgangspunkt som gjør det mulig å skreddersy og tilpasse tilnærmingen til den enkelte. ACT kan derfor også inngå som en del av personens samlede tjenestetilbud. Det finnes ingen klare indikasjoner på hvilket nivå av kognitiv eller verbal fungering som kreves for å ha nytte av behandlingen (Hoffmann et al., 2016). Hvorvidt ACT er aktuelt for en person med utviklingshemming, må derfor vurderes ut fra klinisk skjønn, kjennskap til metoden og personens forutsetninger for å delta aktivt i behandlingen.

ACT anbefales ikke når den verbale fungeringen er så redusert at personen har betydelige vansker med å beskrive tids- og årsaksrelasjoner, som «før–etter» og «hvis–så», eller med å benevne egen verbal atferd. Det samme gjelder dersom muntlig kommunikasjon eller alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) er avhengig av særskilte forsterkningsbetingelser for å opprettholde bruk av ord eller fraser. For personer med en slik fungering vil andre tiltak som regel være mer aktuelle (Hayes et al., 1999; Holden, 2001; Harris, 2023). Personen bør i tillegg kunne innta et metaperspektiv, det vil si betrakte egen fysisk atferd og egne tanker og følelser utenfra. Samtidig er ACT som tilnærming tilpasset ulike pasient- og brukergrupper, deriblant også personer med utviklingshemming. Det er derfor store muligheter for å finne og skape tilpasninger (Pankey & Hayes, 2003, s. 46; Hoffmann et al., 2016; Wassner, 2024).

Når ACT benyttes i tjenester til personer med utviklingshemming, anbefaler vi at Helsedirektoratets veileder «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming» (2021) utgjør grunnpilaren for faglig praksis. Atferdsanalytisk miljøbehandling (jf. Viken, 2018) kan styrke dette grunnlaget ytterligere gjennom systematisk kartlegging, individuelt tilpassede tiltak og evaluering. Personens egne vurderinger av effekt og handlinger kan da registreres og analyseres som et supplement til ACT-behandlingen.

Tilpasninger av ACT i målrettet miljøarbeid
Personer med utviklingshemming mottar ofte kommunale helse- og omsorgstjenester og behandling i spesialisthelsetjenesten. Det innebærer at flere ansatte i personalet kan være involvert i oppfølgingen. Personalet bør ha en felles forståelse av den ACT-baserte tilnærmingen og av personens behov for støtte og selvstendighet. For å sikre kontinuitet, nødvendig kompetanse og en forutsigbar veiledningsrelasjon kan én eller to ansatte i personalet få et særskilt ansvar for å planlegge og gjennomføre den individuelle ACT-baserte veiledningen. Det øvrige personalet bør kjenne til mål og sentrale prinsipper og støtte opp om disse i det daglige miljøterapeutiske arbeidet.

Rollen til det resterende miljøpersonalet bør i ACT være rettet mot å støtte personens eget endringsarbeid eller legge til rette miljøbetingelsene slik at valg rettet mot verdier og mål sannsynliggjøres. Utover dette bør miljøpersonell skape en trygg og stabil hverdag med nødvendig bistand og lystbetonte aktiviteter.

I slike tilfeller bør informasjonen tilpasses slik at den er tilgjengelig for det øvrige personalet. Det kan f.eks. gjøres ved å dele en forenklet kasusformulering (Harris, 2013, s. 276–277).

- Hvilken verdibasert retning ønsker personen å gå?

- Hva er det som hindrer personen i å bevege seg i retning av verdier?

• Hva er personen fusjonert med? (oppfatninger, begrunnelser, regler o.l.)
• Hva er det personen unngår? (tanker, følelser, minner, fornemmelser o.l.)
• Hvilke handlinger gjør personen som ikke er til hjelp (for å nå verdier)?

I tillegg kan det tilføyes noen enkle miljøregler knyttet til personalets væremåte overfor personens endringsarbeid. Det kan for eksempel være lurt at personalet fremmer empatiske utsagn dersom personen har tatt et valg som leder personen vekk fra egne verdier, samtidig som personalet unngår å moralisere eller bebreide personen.

Øvelser og miljøterapeutiske tiltak
I tillegg til bruk av metaforer i samtaler omfatter ACT en rekke øvelser som kan gjennomføres både i og utenfor terapeutiske samtaler. Øvelsene har ulike formål, men mange skal hjelpe personen med å legge merke til og beskrive både rigide og fleksible psykologiske prosesser. Dette kan gjøre det lettere å velge handlinger som er i tråd med egne verdier.

Det finnes mange ulike øvelser, og disse kan tilpasses på ulike måter for personer med utviklingshemming. Øvelsene kan kombineres med andre miljøterapeutiske tilnærminger når disse støtter de samme målene, samtidig som de er basert på frivillighet. Personens verdier, selvbestemmelse og aktive medvirkning må stå sentralt, mens paternalistiske tilnærminger bør begrenses så langt som mulig. Under er et kort utvalg av øvelser og tilpasninger med den hensikt å inspirere. Dette er metoder som vi forfattere har hatt erfaring med i praksis. Dette er imidlertid ikke en komplett liste, og det utvikles stadig nye metaforer, øvelser og tilpasninger som kan benyttes istedenfor eller i tillegg til.

Kreativ håpløshet
Et viktig utgangspunkt for ACT er en øvelse der man undersøker hvordan forsøkene på å kontrollere, unngå eller bli kvitt vanskelige tanker og følelser ofte ikke fungerer på lang sikt. Dette kalles kreativ håpløshet. Målet er å skape åpenhet for nye strategier, basert på aksept og verdibasert handling, fremfor fortsatte forsøk på å kontrollere det indre ubehaget eller vedlikeholde fusjoneringen ved unnvikelse.

I forbindelse med gjennomføring av kreativ håpløshet er de samtaleterapeutiske ferdighetene til veilederen viktige, og vi anser det som spesielt viktig at veilederen unngår å fremme sine løsningsforslag. I stedet er veilederens rolle å få personen til å utforske selv. Dette er utgangspunktet for en vellykket gjennomføring av kreativ håpløshet.

Kreativ håpløshet egner seg også godt for gjennomgang av ulike scenarioer i forkant av situasjoner som personen har unngått eller utvist atferd som ikke er i tråd med vedkommendes verdier. I slike tilfeller kan samtalen dreie seg om å utforske tidligere erfaringer og handlingsmønstre. I slike tilfeller kan handlinger som retter personen mot verdiene sine, øves på i trygge omgivelser, for å øke sannsynligheten for at hen lykkes i det faktiske øyeblikket.

Legg merke til tanken
En enkel defusjonsøvelse er å hjelpe personen med å skape litt avstand til vanskelige tanker. Personen kan øve på å endre utsagn som «ingen liker meg» til «jeg legger merke til at jeg har tanken om at ingen liker meg». Dersom språket blir for abstrakt, kan tanken representeres med et bilde, symbol eller kort som legges foran personen. Hensikten er ikke å endre eller fjerne tanken, men å gjøre det lettere å velge en handling som er i tråd med personens verdier.

Kaste anker
Harris (2022) viser til øvelsen «kaste anker» som er en metafordrevet øvelse som egner seg godt når tanker, følelser eller kroppslige fornemmelser blir så intense og ubehagelige at de tar bort fokus fra det vi holder på med. Utgangspunktet for øvelsen er metaforen:

«Tenk deg at du er i en båt på havet, og det blåser opp til en voldsom storm. Du kan ikke kvitte deg med det dårlige været, men du kan velge hvordan du forholder deg til det. Du kan kaste anker og holde båten stødig til været endrer seg. Det samme kan man gjøre med en emosjonell storm. Du blir ikke kvitt ubehaget i kroppen, men du kan bestemme deg for hva du kan gjøre når du står midt i stormen.»

Stopp opp og gjør disse tre stegene:

1. Legg merke til den emosjonelle stormen. Legg merke til hva du tenker og føler, og hvordan det kjennes i kroppen din. Se om du kan være nysgjerrig på opplevelsene, og si gjerne det du tenker og føler høyt: «Jeg tenker at jeg sier dumme ting og at ingen liker meg. Jeg føler meg trist og det kjennes som en tung klump i magen min.»
2. Så kaster du anker. Du gjør ikke dette for å kvitte deg med ubehag, men samtidig som du har ubehag, leder du oppmerksomheten til kroppen og gjør en enkel handling. Du kan for eksempel presse føttene i gulvet og legge merke til hvordan hele foten er i kontakt med underlaget. Du kan ta en god strekk med armene over hodet og legge oppmerksomheten til den kroppslige fornemmelsen av at kroppen strekkes. Hvor i kroppen kjenner du dette?
3. Så leder du oppmerksomheten til omgivelsene og bruker sansene. Hva hører du? Benevn tre ting. Hva ser du rundt deg? Benevn tre ting. Kan du lukte noe eller føle noe med hendene? Led så oppmerksomheten tilbake til situasjonen du opplevde som krevende, og gjør det som er viktig for deg. Du trenger ikke å bli kvitt tankene og følelsene; du kan legge merke til dem og velge å fortsette det du gjør.
   
   En tilpasning som kan gjøres, er å gjennomføre denne øvelsen i nøytrale situasjoner før den overføres til bruk i mer naturlige og/eller krevende situasjoner. Til å begynne med kan det også være nyttig at personalet minner vedkommende på og leder personen gjennom øvelsen i naturlige situasjoner. Ved introduksjon av øvelsen kan den tilpasses med bildeillustrasjoner eller bruk av video (det finnes mange videoer på nettet av denne øvelsen, og enkle Google-søk som «Dropping Anchor ACT video» gir mange resultater. 

Verdibasert handlingsstige
Dersom en verdibasert aktivitet oppleves som krevende, kan den deles inn i mindre trinn som øves på gradvis. Trinnene utformes sammen med personen og kan visualiseres med bilder, symboler eller en enkel skala. Personalet bør tilby nødvendig støtte, men samtidig unngå å overta handlinger personen kan gjennomføre selv. Progresjon vurderes ut fra personens erfaringer og villighet, ikke bare ut fra om ubehaget blir redusert.

Bullseye og prioriteringslister av mål og verdier
I forbindelse med utforsking av personens verdier og mål kan det være nyttig å visualisere de ulike verdiene for personen og sammen arbeide med å prioritere hvilke som er viktigst for personen.

Et utgangspunkt for dette arbeidet med personer som har vansker med å finne fram til verdier er å bruke tilpassede varianter av «Bull’s-Eye Values Survey» (Lundgren et al., 2012). 

Samtalen og arbeidet med Bull's Eye er godt egnet for å identifisere egne verdier, vurdere om man lever i tråd med disse, identifisere hindringer og planlegge aktuelle handlinger som bidrar til at personen lever i tråd med verdiene. Det kan også oppstå konflikter i verdier som personen selv ikke er klar over. Disse prioriteringene kan være kjent for miljøpersonell slik at de kan hjelpe personen inn på handlinger som retter personen mot verdiene heller enn unngåelse. Se eksempel på Bulls's Eye under (figur 3) :

Figur 3: Figuren viser en variant av øvelsen Bull's Eye laget med KI. 

Fra verdi til handling
Når en verdi er identifisert, kan den konkretiseres gjennom små handlinger som personen selv velger. Dersom verdien er vennskap, kan en aktuell handling være å sende en melding, hilse på en bekjent eller delta i en sosial aktivitet i et avtalt tidsrom. Handlingen bør være konkret, gjennomførbar og tilpasset personens dagsform og behov for støtte. Etterpå kan personen og personalet sammen undersøke hva som var vanskelig, hva som hjalp, og om handlingen førte personen i retning av det som er viktig.

Choice Point
Choice Point er et visuelt verktøy som kan hjelpe personen med å legge merke til valgene som oppstår i krevende situasjoner. Sammen utforsker personen og veilederen hvilke handlinger som fører personen vekk fra sine verdier, og hvilke handlinger som fører personen i retning av verdien. Modellen kan forenkles med farger, bilder, symboler eller konkrete eksempler fra hverdagen. Hensikten er ikke å vurdere valgene som riktige eller gale, men å gjøre handlingsalternativene tydeligere og støtte personen i å velge en verdibasert retning (se Harris, 2022, s. 23 for et eksempel).

Atferdsavtaler
Atferdsavtaler (Holden & Finstad, 2010) er også et verktøy som er svært godt egnet for å støtte en person i endringsarbeidet i all den tid personen trenger støtte fra omgivelsene sine for å handle i tråd med egne verdier og mål. Etter vår oppfatning er arbeidet med ACT et svært godt utgangspunkt for å utarbeide atferdsavtaler sammen med en person med utviklingshemming og gir gode muligheter til å skape selvstendighet for vedkommende og sikre at personalet gir tilstrekkelig støtte.

Oppsummering
ACT kan være en relevant tilnærming for personer med utviklingshemming når metoden tilpasses personens språklige, kognitive og kommunikative forutsetninger. Tilpasningen må ta utgangspunkt i personens egne verdier, mål og uttrykksformer, og deltakelsen bør være frivillig og preget av reell medvirkning. Samtidig må egnetheten vurderes individuelt, og samtalebasert ACT vil ikke være hensiktsmessig for alle. Når ACT kombineres med atferdsanalytisk miljøbehandling, visuell støtte og konkrete øvelser, kan personalet bidra til at personen legger merke til egne opplevelser, tåler ubehag og velger handlinger som fører i retning av det som er viktig. En felles forståelse i personalgruppen, tydelig ansvarsfordeling og systematisk evaluering er avgjørende for at oppfølgingen skal bli helhetlig og støtte økt selvbestemmelse og livskvalitet.