Oppdraget ble spesifisert i et eget brev fra Statens helsetilsyn, og formålet med oppdraget har i følge dette brevet vært:

”… å få innsikt i hva systematisk gjennomgang av meldinger og vedtak kan gi av kunnskap om tvangsbruk, om situasjonene hvor det blir brukt tvang, om kommunenes vurderinger og håndtering av situasjoner der tvangstiltak blir brukt, hva slags tvangsbruk blir brukt.”

”… gi Helsetilsynet grunnlag for å vurdere problemstillinger det er relevant å gå videre med i et hovedprosjekt, og resultere i et forslag til hvordan et større prosjekt kan gjennomføres i 2009, herunder forslag til utvalg og undersøkelsesdesign” 

Nærmere om tilrådningen:
Ved gjennomgangen av meldingene basert på beslutningene om bruk av tvang etter sosialtjenestelovens § 4A-5 tredje ledd bokstav a, konstaterer vi store variasjoner med hensyn til innhold og kvaliteten på opplysninger som gis. Variasjonene gjelder mellom fylkene, og innad fylkene. I utgangspunktet opererer lovteksten § 4A-7 med samme krav til hva som skal meldes, med unntak av bokstav f, g og h, enten det dreier som beslutninger etter § 4A-5 tredje ledd bokstav a eller vedtak etter § 4A-5 tredje ledd bokstav b og c. Det vil være formålstjenlig og utarbeid et standard meldeskjema med utfyllende veiledning slik at den informasjonen og de opplysningene man etterspør, er dekkende og av god nok kvalitet. Videre bruk av materialet for å følge utviklingen av bruken av tvang og makt og analyser basert på meldingene avhenger av dette. Mangler eller unøyaktig utfylling skaper i seg selv usikkerhet om vilkårene gitt i ovbestemmelsene om bruk av tvang og makt er oppfylt. Dette gjelder alt fra å gi opplysninger om hvorvidt den personen tiltaket rettet seg mot har utviklingshemning, via vurderingene av om det forelå en konkret faresituasjon, til å vurdere om tiltaket er faglig og etisk forsvarlig. Eksempelvis er det i beste fall et avkrysningspunkt for å bekrefte diagnose. Der sosialtjenestelovens § 4A-7 tredje ledd bokstav b stiller krav om beskrivelse av tjenestemottakerens situasjon og en faglig vurdering av denne, er det eksempelvis også store mangler. Derimot inneholder stort sett alle meldingene basert på gjennomførte beslutninger om bruk av tvang, beskrivelser av atferd eller handlinger utført av personen like i forkant av tvangsutøvelsen, og tilsvarende beskrivelser av selve tvangen og de handlingene personalet utøver. Vi anbefaler derfor at man utarbeider et felles nasjonalt meldingsskjema vedrørende § 4A-5 tredje ledd bokstav a, og implementerer det i alle landets kommuner. Vi har ikke funnet noen meldinger som fullt ut vil fylle kravet om å tjene som et nasjonalt skjema. Vi anbefaler at man bygger opp et slikt skjema basert på de saksbehandlingsreglene som presenteres under lovens § 4A-7, i tillegg til de bakgrunnsvariabler man mener er relevante for videre analyser. 

Som hovedprosjekt for 2009 tilrår vi å øke fokuset på vedtakene og meldingene etter sosialtjenestelovens § 4A-5 tredje ledd bokstav b og c. Det er særlig tre forhold som utmerker seg. Disse er:

1. I henhold til Helsetilsynets oversikt over innvilgede dispensasjoner og med bakgrunn i tall fra de vedtakene vi har sett på fra fylkesmennene, er en høy andel av vedtakene etter bokstav b og c omfattet av dispensasjon fra utdanningskravet. Tallene varierer fra 45 % til 80 % (ibid). I de vedtakene vi har gjennomgått ligger tallet på dispensasjoner i den øverste delen (80 %). Vår vurdering er derfor at dispensasjon snarere er regelen enn unntaket. Når Fylkesmannen i sin overprøving så vidt ofte innvilger dispensasjon fra  utdanningskravet, endres etter vårt syn premisset i selve lovverket om at det kreves utdanning for å kunne medvirke i utøvelsen av tvang etter bestemmelsene i loven, og at dette kravet kun kan fravikes i spesielle situasjoner.  

2. I gjennomgangen av overprøvingene fra Fylkesmennene, finner vi variasjon mellom fylkene med hensyn til faglige og etiske vurderinger. Dette kommer til uttrykk særlig gjennom grundigheten av de vurderinger som gjøres og med det, den etterprøvbarheten som skapes. Vi har kun sett på vedtak som har blitt stadfestet, og kan ut fra det ikke si noe sikkert om hvor den enkelte Fylkesmann setter grensen for hva som er faglig og etisk forsvarlig. 

3. I flere av vedtakene, både b- og c- vedtak, opplyses det at andre løsninger ikke er prøvd. Dette framgår av Fylkesmannens stadfesting av vedtak. Lovbestemmelsene åpner for dette i visse tilfeller. I flere tilfeller framgår det av Fylkesmannens stadfestelse at kommunens vedtak er en ren gjentakelse av tidligere vedtak. Dersom kommunene gjentatte ganger fornyer sine vedtak uten at andre løsninger blir prøvd, kan dette sementere en praksis dersom den ikke utfordres og imøtegås gjennom å stille krav til slik søking etter andre løsninger. Erfaring og undersøkelser av disse tilsier at det nettopp er gjennom letingen etter andre løsninger, at bruken av tvang og makt avtar og opphører.

Hele rapporten kan lastes elektronisk , men kan ikke bestilles i papirformat.