Retten til koordinator og individuell plan er lovfestet og mange personer med utviklingshemming har positive erfaringer med metodene. Likevel er det fortsatt en stilltiende men standhaftig vegring mot å anvende disse innenfor ulike fagmiljøer og tjenestetilbud. Vegringen, og den mangelfulle anvendelsen av metodene synes ikke å få konsekvenser. Men det er bare tilsynelatende. Tilbud om koordinator og utarbeidelse av individuell plan er en betydningsfull rettighet, hvor målet er å sikre personer med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester rett til medvirkning i planlegging og utforming av tjenestetilbud, og tilbud om sammenhengende tjenester. Personer med utviklingshemming har funksjons- og forståelsesvansker som medfører redusert kapasitet til å forstå og vite hvordan man skal handle i situasjoner. Dette svekker individets potensiale til å mestre stress og utfordringer i livet på en helsefremmende måte. Men individet er ikke alene, og mestringsevnen kan endre seg. Basert på en relasjonell forståelse av utviklingshemming og i et helsefremmende perspektiv kan tilbud om koordinator og utarbeidelse av individuell plan forstås som en spesielt betydningsfull rettighet for personer med utviklingshemming i det metodene kan bidra til å aktivere mestringsressursene den enkelte har.

Å forstå og vite hvordan man skal handle i situasjoner; det vil si forståelighet og håndterbarhet utgjør sammen med meningsfullhet de tre dimensjonene i begrepet opplevelse av sammenheng (OAS); et sentralt begrep i teori om hva som skaper helse. Det vil si teori om salutogenese. Antonovsky, som er salutogenesens «far», hevdet at en sterk opplevelse av sammenheng representerer en livsorientering og en mestringsressurs som gjør individet bedre i stand til å forstå situasjoner og livet som forståelig, håndterbart og meningsfullt. Det innebærer ikke en tro om at alt går bra, men en forståelse for hva som kreves, og motivasjon for å skape forutsigbarhet og forståelse i situasjonen. De tre dimensjonene er uløselig knyttet til -, og påvirket av hverandre. For å oppleve god håndterbarhet er man også avhengig av å oppleve god begripelighet, og opplevelsen av meningsfullhet har stor betydning for individets opplevelse av god begripelighet og håndterbarhet.  

Antonovsky hevdet at personer med kognitive vansker sjelden har høy grad av evne til å håndtere og skape mening. Videre, om en situasjon skal forstås som helsefremmende må den inneholde en eller flere av de tre dimensjonene. Slik jeg ser det representerer dette sentrale utfordringer, men også muligheter i forhold til å styrke opplevelsen av sammenheng hos personer med utviklingshemming. Kan det være slik at til tross for redusert kognitiv forståelse er det mulig å aktivere de to andre dimensjonene, håndterbarhet og meningsfullhet, som inngår i opplevelsen av sammenheng? I så fall; kan en koordinator og utarbeidelse av individuell plan, i et samarbeid mellom individet og hjelperne/hjelpetjenestene, ha et potensial i seg til å utløse en slik aktivering? Jeg tror det.

Koordinatoren skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte, sikre samordning av tjenestetilbud og framdrift i planprosessen. I dette ligger en forutsetning om et samarbeid mellom individet og koordinatoren som varer over tid; en betydningsfull faktor for utvikling av en relasjon mellom individet og koordinatoren. En relasjon og et samarbeid basert på forståelse, anerkjennelse og tillit kan bidra til at personen med utviklingshemming opplever koordinatoren som en ressurs som er tilgjengelig for å kunne håndtere og mestre utfordringer og stressende stimuli som vedkommende møter i livet og i møtet med hjelpetjenestene. Et samarbeid over tid vil også bidra til at koordinatoren i større grad forstår og er i stand til støtte opp om hva individet opplever som viktig og meningsfylt, og bistå og tilrettelegge slik at den enkelte opplever motivasjon og mening med det han eller hun fyller livet sitt med. Både følelsesmessig og kognitivt.  På samme måte vil også utarbeidelse og anvendelse av individuell plan som blant annet skal inneholde: individets mål, ressurser og behov for tjenester, klargjøring av hvem som skal delta i planprosessen, oversikt over hvilke tiltak som er aktuelle og hvem som har ansvaret for disse, og hvordan tiltakene skal gjennomføres, bidra til å styrke individets opplevelse av håndterbarhet og meningsfullhet.

Individuell plan og koordinators potensial til å aktivere og styrke individets opplevelse av sammenheng påvirkes av omgivelsene. Til tross for at individuell plan ble innført som rettighet allerede i 2001 framstår metoden fortsatt som fremmedartet. Blant annet med sitt tydelige brukerfokus, og bruker som en sentral aktør i samspillet med koordinatoren og i utarbeidelse av den individuelle planen. Videre ved at koordinator og individuell plan er ett av få systemer innenfor helse- og omsorgstjenesten som retter seg inn mot individets samlede behov, og med krav om samarbeid og samhandling på tvers av fag og forvaltningsnivå.  Kravet til planens innehold representerer i seg selv en annerledeshet. Det vil si et krav om at planen skal inneholde oversikter, angivelser og beskrivelser av blant annet: mål, behov, hvilke tiltak som er aktuelle, nødvendig eller ønskelig samarbeid. For det utrente øye kan det være vanskelig å se hvilken betydning oversikter, angivelser og beskrivelser kan ha for den enkeltes opplevelse av forståelighet, håndterbarhet og meningsfullhet, og metodene kan derfor for noen framstå som unyttige og byråkratiske. Eller for løselige og uformelle, sammenlignet med andre mer standardiserte arbeidsformer og prosedyrer som har forrang i dagens helse- og omsorgstjenester. Basert på klinisk erfaring, flere utviklingsarbeid og evalueringsoppdrag er min påstand at egenarten som representerer metodenes styrke, også bidrar til at de står under sterkt press innenfor ulike fagmiljø og tjenestetilbud. Selv om mange koordinatorer framstår som kraftsentre i utøvelsen av sin rolle, mener jeg det sterke presset først og fremst i form av usynliggjøring og neglisjering, kan bidra til svekke metodenes egenart over tid. Og ved det svekke metodenes potensial til å gjøre individet bedre i stand til å oppleve livet som forståelig, håndterbart og meningsfullt.

Økt kompetanse, bred forankring av metodene i organisasjonen og engasjerte ledere er viktige grep mot usynliggjøring og neglisjering, og for utvikling og implementering av metodene. Økt kompetanse, kontinuerlig tilbud om skolering blant nytilsatte er nødvendig for å forstå metodenes egenart, og den helsefremmende betydning de kan ha for enkeltindividet. Bred forankring av metodene i organisasjonen er en forutsetning for at de skal inngå som en viktig og naturlig del av hjelpetjenestens metoder og fagpersoners arbeidsoppgaver. Sist, men ikke minst, engasjerte ledere som tar nødvendige endringsgrep og fungere som en katalysator i endringsprosessen er en forutsetning for å utløse motivasjon, initiativ, pågangsmot og arbeidsglede i implementering av metodene.

Individuell plan og koordinator er en viktig lovfestet rettighet, og det er nødvendig at det nå tas et nasjonalt krafttak for implementering av metodene. Likeså må det settes politisk, administrativ og faglig kraft bak å sikre at alle som har rett til å få utarbeidet en individuell plan og koordinator, og som ønsker det, får det. Om vi har tro på koordinator og individuell plan som helsefremmende metoder og skaper betingelser for utvikling av disse, vil vi kunne løfte bort det som skygger for, og se hvilken betydningsfull rettighet dette er. For vi ser det ikke før vi tror det.

Teksten er skrevet av Inga Karin Ellingsen og er  første gang publisert i magsinet Utvikling nr. 2, 2015