Hva er angst?
Angst er en kroppslig og følelsesmessig reaksjon på opplevde fare. Når hjernen oppfatter noe som farlig reagerer den med å sette kroppen og hjernen i beredskap. Å være i beredskap øker sjansen for å unnslippe eller bekjempe det som truer. Hjernen reagerer med å øke produksjon av blant annet adrenalin som kan gjøre oss sterkere og raskere. Oppmerksomheten snevres inn slik at vi kan ha fullt fokus på det som er farlig. Vanlige kroppslige reaksjoner er høyere puls (hjertebank), svette, pustevansker, kvalme og svimmelhet. Vanlige følelser knyttet til angst er frykt, bekymring eller panikk. Dette er reaksjoner som kan være helt nødvendige for å slippe unna eller bekjempe fare. Imidlertid er det svært ubehagelig, og det er krevende å være i beredskap. De sterke reaksjonene er ment for akutte og kortvarige situasjoner. Angstreaksjoner som varer over lang tid eller som kommer ofte blir derimot problematiske.

Det er relativt vanlig å bli eller være redd også for noe som ikke er farlig. For de aller fleste er det ikke spesielt problematisk å være redd for noe ufarlig. Mange er redde for å gjøre noe de ikke mestrer og for å dumme seg ut. Redsel for noe ufarlig kan påvirke hverdag og gjøremål i slik grad at en ikke lengre får gjort det en har lyst til. Redsel kan gjøre at en reagerer på uønskede eller farlige måter over tid. Angstreaksjoner som ikke står i et rimelig forhold til faktisk fare fungerer motsatt av hva som er hensikten med angstreaksjoner: evnen til å klare seg reduseres i stedet for at den økes.

Angst som psykisk lidelse deles inn i hovedkategorier og alvorlighetsgrad. For å få en diagnose må plagene ha vedvart i minst 6 måneder (WHO, 1992).

Hovedgrupper av angstlidelser:

• Generalisert angst: vedvarende, intens eller urealistisk bekymring
• Sosial angst: intens angst assosiert med sosiale situasjoner
• Tvangslidelse (OCD): konstante og uønskede tanker og forsøk på å kontrollere disse gjennom ritualiserte handlinger
• Panikklidelse: panikkanfall som involverer ubehagelige fysiske symptomer som galopperende hjerte, svette, svimmelhet, urolig mage
• Post traumatisk stress lidelse - PTSD: ”flashbacks”, mareritt, unngåelse av situasjoner etter traumatiske hendelser
• Fobier: vedvarende, intens irrasjonell frykt assosiert med visse situasjoner eller objekter som frykt for høyder, mengder, åpne plasser, vann, hunder, edderkopper, trange rom, separasjon osv.

Angst hos personer med utviklingshemming. Forekomst og årsaker
Forskning indikerer at mellom 10 til 30 % av alle med utviklingshemming fyller kriteriene for en eller flere angstlidelser (Whitney et al., 2019 Reid et al 2011, White mfl., 2005; Nettelbladt mfl., 2009; Gustafsson og Sonnander, 2004). Noen diagnoser, med utviklingshemming som en del av tilstanden, ser ut til å medføre en hyppigere forekomst av angstlidelser. For eksempel er det funnet at i et utvalg av personer med Fragilt X fyller over 70 % av personene kriterier for en angstdiagnose (Cordeiro 2011). I et annet utvalg der personene både har utviklingshemming og autisme er også forekomsten av angst høyere enn ved utviklingshemming alene (Gobrial og Raghavan 2010). Det er ikke konsistente tall når det gjelder grad av utviklingshemming og forekomst av angst. Noen finner at graden av utviklingshemming spiller en rolle, andre ikke. I tillegg til vanlige faktorer som kan påvirke at ulike studier konkluderer ulikt (som forskjeller i utvalg, metode, diagnostisk system osv.), er det noen forhold ved utviklingshemming generelt og ved grad av utviklingshemming spesielt som gjør at tallene varierer. Nedsatt kognitiv funksjon kan gjøre at personer med utviklingshemming selv ikke rapporterer om angst. De kan svare benektende på spørsmål om de er redde selv om de er det, og motsatt. Diagnostikk av personer med lett til moderat utviklingshemming baseres derfor oftest på en blanding av selvrapportering, observasjon og på det informanter rapporterer. Ved alvorlig og dyp utviklingshemming brukes ofte bare observasjon og informanter. Ulike fagpersoner kan imidlertid tolke observerte symptomer ulikt, og informanter kan rapportere forskjellig. Symptomer på angst kan se annerledes ut hos personer med utviklingshemming (Hollocks et al., 2019), og utgjør ytterligere en faktor som gjør oppdagelsen av angst utfordrende. Hvor godt informantene kjenner den med utviklingshemming og hvor godt de kjenner til symptomer på angst spiller en rolle for om symptomer rapporteres. Slike forhold påvirker også hva som rapporteres og hvordan (Martinsen og co 2006).

Årsaker til angst hos personer med utviklingshemming er ofte de samme som hos alle andre, og det er ofte ikke lett å peke på en spesifikk årsak til at angst oppstår. Generell risiko for å utvikle angst er blant annet genetisk sårbarhet, utrygg tilknytning i barndommen, vedvarende stress, mangel på mestringsfølelse og voldsomme opplevelser eller hendelser. Det vanligste er en kombinasjon av genetisk sårbarhet og ulike former for ytre stress.

For personer med utviklingshemming er det imidlertid noen faktorer knyttet til reduserte kognitive funksjoner i møte med hverdagens krav som kan øke risiko for angst.

 Å leve med utviklingshemming kan bety vansker med å forstå og å vurdere situasjoner i dagliglivet. Personer med utviklingshemming kan i løpet av en dag komme opp i mange situasjoner der de ikke forstår. Dette øker sjansen for å miste oversikt og kontroll, og kan føre til at ufarlige og vanlige situasjoner oppleves som stressende og truende. Det er funnet en klar sammenheng mellom opplevd stress og grad av angst, uavhengig av funksjonsnivå (Majumdar mfl., 2005). Overdreven vurdering av fare og usikkerhet omkring beslutninger gir også økt risiko for angst (Rector, mfl., 2011).

Manglende forståelse fra andre for hva det vil si å leve med en kognitiv funksjonsnedsettelse kan også øke risiko for å utvikle angst (Wigaard og Bakken 2012). Det kan for eksempel være vanskelig for nærpersoner å forstå at vanlige oppgaver, som å vaske opp eller kle på seg, selv etter lang tid kan fortsette å være krevende for en med utviklingshemming. Når noe er krevende, kan prestasjonen variere fra dag til dag. Det kan gjøre at oppgaver som gikk greit i går, blir umulig i dag. Fordi vanlige oppgaver kan oppleves som krevende og fordi det vil variere om en med utviklingshemming klarer det eller ikke, kan personer med utviklingshemming oftere enn andre oppleve at de ikke mestrer eller lever opp til forventingene. Det kan være både slitsomt og leit. Når litt for vanskelige oppgaver kommer ofte kan det føre til at man blir utslitt mentalt, kognitiv overbelastet. Kognitiv overbelastning gir økt sårbarhet for angst (Wigaard 2015).

Behandling/ forebygging av angst
Behandling av angst hos personer med utviklingshemming bør ta hensyn til både anbefalte behandlingsmetoder og til annerledes/ redusert kognitiv fungering. Et grunnleggende hensyn til redusert kognitiv fungering, er hensynet til at ting kan ta lengre tid. Redusert forståelse, færre mestringsstrategier og dårlige erfaringer gir behov for mange gjentagelser og for små skritt av gangen. Generelt er det anbefalt at medisiner vurderes av spesialisthelsetjeneste og brukes sammen med annen behandling og tilrettelegging, ikke som eneste metode (Wigaard og Bakken 2012). Når en har samtykke fra pasienten, er informasjon om lidelsen (psykoedukasjon), avspenning og eksponering (å utsette seg for det man er redd for) vanlige og anbefalte metoder i angstbehandling. En med utviklingshemming kan ha vansker med å gi uttrykk for at han ikke ønsker behandling, eller at det er så ubehagelig at han vil stoppe. Dette gir behandlere og nærpersoner et spesielt ansvar for å involvere personen selv, på den måten som personen er i stand til å forstå. Det betyr å ta hensyn til det pasienten ønsker, også når det pasienten ønsker virker lite hensiktsmessig. Opplevelse av kontroll er helt nødvendig for å håndtere angst. Hvis pasienten mister opplevelsen av kontroll i andres iver etter å få behandlet angsten, vil ikke behandlingen være til hjelp. I verste fall kan vanlige behandlingsmetoder, som eksponering, øke risiko for angst (Davis mfl., 2008) hvis ikke hensynet til opplevd kontroll er ivaretatt. Å bli utsatt for det man er redd for mot sin vilje og uten opplevelse av kontroll, kan forsterke opplevelsen av at dette er noe farlig, heller enn å redusere den.

Hva nærpersoner forstår og gjør, har stor betydning både i forebygging og behandling av angst hos personer med utviklingshemming. Siden angst oftest henger sammen med ytre stressorer, vil det som en hovedregel være mulig å forebygge og behandle angst gjennom å forstå hva som egentlig gjør personen redd, og ta nødvendige hensyn til det. Eksempler på nødvendige hensyn kan være å gi veldig tydelig informasjon om hva som skal skje, og hva som ikke skal skje, ofte gjentatte ganger. Det kan være at personen velger bort en aktivitet som er ubehagelig, eller får følge til en aktivitet av en person er trygg på. Eller det kan være at man må ta med seg den store sekken, der alle «trygghetstingene» ligger, når man skal ut.

Informasjon og kunnskap om angst er behandling for angst, også for personer med utviklingshemming. Informasjonen bør inneholde noe om hva angst er, hvordan det kan kjennes ut, hvorfor det blir sånn, om forskjell på ubehagelig og farlig, og om hva som demper angst symptomer. Tilpasset informasjon, eller psykoedukasjon, med bilder og formuleringer som den med utviklingshemming kjenner og bruker, kan lages i hvert enkelt tilfelle. For å lære forskjell på hva som er ubehagelig og hva som er farlig, kan et angstbarometer være nyttig. Hensikten med et slikt barometer er å finne ut om det ubehagelige faktisk er farlig eller ikke, og eventuelt hvor farlig det egentlig er. Tydeliggjøring av hva målet med behandlingen er, for eksempel å kunne gå til butikken og kjøpe noe en har lyst på, kan dempe angst fordi det blir konkret og overkommelig.  Det vil ofte være nødvendig å presisere at det ikke er meningen at all angst skal bli borte for alltid. Behandling med mål som ikke kan nåes, kan gjøre vondt verre.

Øvelse gjør mester, også når en redd. For en som er redd, vil øvelse i avspenning kunne hjelpe. Det kan være enkle pusteøvelser, varmt bad, kuledyne eller å høre på Astrid Lindgren CD’ene en gang til. Å utsette seg for det man er redd for, eksponering, med opplevelse av kontroll og trygghet, kan også være en fin øvelse. Noen ganger kan eksponering være å tenke på det man er redd for, i en trygg setting. Andre ganger kan man gjøre det man er redd for, i en trygg setting. Poenget er å oppleve at det er sant at det ikke er farlig, til tross for stort ubehag. Det er viktig å sørge for at den som er redd har kontroll selv, og at ubehaget anerkjennes. Det er ikke sikkert at øvelse og eksponering hjelper, hvis den som er redd føler seg dum.

Du kan også lese om angst på sidene til helsenorge.no