Depresjon er en av de psykiske lidelsene som forekommer oftest i befolkningen (Knudsen, 2020). Forskningen viser at personer med utviklingshemming oftere utvikler psykiske lidelser enn befolkningen forøvrig, og det er grunn til å tro at personer med utviklingshemming også utvikler depresjoner i like stor grad eller også hyppigere (Ellingsen 2007, Kittelsaa 2008, Knudsen 2020).

Hva er depresjon?
I det daglige bruker vi ordet depresjon når vi føler oss trist eller litt nedstemt. Den medisinske diagnosen depresjon er derimot en lidelse som varer over tid og lidelsen påvirker både tankemåte, følelsesliv og handlemønster hos personen. Depresjon kan opptre samtidig med andre psykiske lidelser som angst og psykotiske symptomer. Eknes (2000) omtaler depresjon som et syndrom hvor den depressive følelsen bare er en del av symptombildet. Graden av depresjon varierer.  I ICD-10 beskrives depressiv episode, kode F32, slik:  

Ved typisk milde, moderate eller alvorlige depressive episoder lider pasienten av senket stemningsleie (nedstemthet), redusert energi og aktivitetsnivå. Evnen til å glede seg, føle interesse og konsentrasjon er nedsatt, og en uttalt trettbarhet og tretthet er vanlig selv etter den minste anstrengelse. Vanligvis blir søvnen forstyrret og appetitten redusert. Selvfølelsen og selvtilliten er nesten alltid svekket, og selv i den milde formen er forestillinger om skyld og verdiløshet ofte til stede. Det senkede stemningsleiet forandrer seg lite fra dag til dag, varierer ikke med omstendighetene og kan ledsages av såkalte «somatiske» (melankoliforme) symptomer, som tap av interesse og lystfølelser, oppvåkning om morgenen flere timer tidligere enn vanlig, depresjon som er tyngst om morgenen, uttalt psykomotorisk retardasjon, uro, appetittløshet, vekttap og tap av seksualdrift. Avhengig av symptomenes antall og alvorlighetsgrad, kan en depressiv episode spesifiseres som mild, moderat eller alvorlig (WHO, 2020).

Årsaker
Depresjon kan opptre første gang både hos barn og hos eldre. Depresjoner skyldes ikke en enkelt faktor, men det er flere forhold som virker sammen. Sårbarhetsfaktorer som utløser depresjon kan ifølge Hollins (2016) være: 

• Biologiske, for eksempel genetiske eller relatert til en fysisk lidelse
• Psykologiske, for eksempel som resultat av misbruk eller personlig tap
• Sosiale, for eksempel kjedsommelighet eller ensomhet

Om disse sårbarhetsfaktorene inntreffer samtidig med en stressfaktor kan depresjon utløses eller vedlikeholdes. Utløsende stressfaktorer er forskjellige fra person til person, men de inneholder vanligvis et element av tap eller trussel, det mest vanlige er at depresjon kommer som en følge av større belastinger. Eksempler på stressfaktorer (Hollins, 2016):

• Bytte av omsorgsperson
• Endringer i rutinene
• Bytte av hjem eller omsorgsbase
• Opplevelse av vold eller misbruk
• Alvorlig sykdom eller kronisk smertelidelse

De ulike hendelsene med belastning oppleves forskjellig fra person til person, og det er derfor viktig at det er den enkeltes opplevelse av hendelsen som vektlegges. Personer med utviklingshemming kan være utsatt for å oppleve flere negative livserfaringer enn mange andre. På grunn av sin funksjonsnedsettelse bruker mange med utviklingshemming mye energi og er i konstant beredskap for å forstå, tolke og å leve opp til krav i omgivelsene og kan derfor være ekstra sårbare for å utvikle psykiske lidelser som depresjon ved hendelser/endringer i livet (Stress-sårbarhetsmodellen). 

Symptomer på depresjon
Symptomene på depresjon er mange og kan variere. Noen eksempler er (Hollins, 2016):

• Dårlig humør. I forbindelse med sterke depresjoner peker noen på svart humør, mens andre sier de føler intens fysisk smerte. 
• Manglende interesse. Manifesterer seg ofte som trøtthet og manglende energi hos mennesker med milde utviklingshemminger. Dette er vanskeligere å identifisere hos mennesker med alvorlig utviklingshemminger, men det er grunn til å tro at de også opplever dette.
• Mindre energi. Utslitthet er et vanlig fenomen i forbindelse med depresjoner.
• Angst og gjentagende atferd. Man opplever tanker og følelser som fremstår som skremmende. Dette resulterer videre i kroppslige uttrykk som svetting, tørr munn og kvalme. Ting man assosierer med frykten blir vanskeligere å gjøre og man unngår stadig flere aktiviteter. 
• Kognitive trekk. Dette beskriver endringer i tankemåten hos den deprimerte personen og viser seg i dårlig konsentrasjon, beslutningsvegring og dårlig selvfølelse. I alvorlige tilfeller kan suicidale tanker og handlinger også forekomme. I forbindelse med alvorlige depresjoner blir tankeprosesser og kroppsbevegelser langsommere. Man mister ferdigheter og evnen til å utføre ting man tidligere mestret.
• Somatiske trekk. Somatiske eller biologiske endringer inntreffer gjerne hos en person med depresjon. Tap av appetitt og vekt samt søvnproblemer er eksempler på dette. 
• Atypiske atferd. Depresjoner kan være utløsende eller påvirke graden av visse typer utfordrende atferd for personer som har liten evne til å uttrykke egne følelser verbalt. Eksempler på slike atferdsendringene er roping, uro, aggressivitet, selvskading, søvnproblemer.

Knudsen (2020) viser til at vanlig symptom ved depresjon hos personer med utviklingshemming er adferdsendring ved sosial tilbaketrekking og mindre kommunikasjon, og ved press her kan personen reagere med sinne og aggresjon. Lav toleranse og irritabilitet er også vanlige symptomer når personene har utviklingshemming (ibid). 

Utredning
Utredning av personer med utviklingshemming som har psykiske lidelser kan generelt by på utfordringer fordi mange med utviklingshemming ofte har vansker med å selv beskrive sine symptomer og sin situasjon, og utredning og diagnostiseringen av personer med omfattende utviklingshemming innebærer en viss usikkerhet (Bakken, 2020). Som en konsekvens av manglende kommunikasjonsevne stilles diagnosen ofte på bakgrunn av observasjoner og samtaler med foresatte og andre nærpersoner, men det finnes også utredningsverktøy som er utviklet med tanke på kartlegging av psykisk lidelse hos personer med utviklingshemming (Knudsen 2020). Fotografier, bilder, tegn, symboler osv, kan være til hjelp i kommunikasjon når personen har begrenset verbalt språk. Symptomer på depresjon kan være de samme symptomene som forekommer ved en rekke andre lidelser, blant andre lavt stoffskifte (hypothyreose), kroniske smerte, hormonendringer og demens (Hollins, 2016).

Behandling
I mange tilfeller kan være en større utfordring å finne frem til den rette behandlingen for personer med utviklingshemming enn for befolkningen generelt. Personen selv kan ha utfordringer i å forstå sin egen situasjon og selv ta initiativ til å komme til lege. Mange med utviklingshemming er avhengige av nærpersoner som tolker symptomer og tar initiativ til å kontakte lege eller annen behandling. Dette faktum betyr at nærpersoners kunnskap om lidelsen og om hvor i hjelpeapparatet man skal henvende seg er nødvendig (Evensen 2011).  

Behandling av depresjon deles i tre hoved områder; medikamentell behandling, miljøterapi og psykoterapi. En behandlingsform alene er ofte ikke tilstrekkelig og kombinasjoner av ulike former for behandling er mest vellykket (Evensen, 2011). Behandling av depresjon for voksne personer med utviklingshemming bør bestå av, psykoedukasjon, psykoterapi, miljøterapi og medisinsk behandling (Knudsen 2020). 

Psykoedukasjon handler om å gi informasjon og kunnskap om lidelsen til pasienter og pårørende med hensikt i at pasienten skal kunne mestrer den psykiske lidelsen. Selv om dette kan være utfordrende å formidle til personer med utviklingshemming har dette en sentral og viktig plass i behandlingen. Individuelt tilpasset kunnskap og det å være bevisst over å formidle at tilstanden er midlertidig for å skape håp er viktig. Det er også viktig at personene med utviklingshemming og nærpersonene får kunnskap om hva som kan være bra å gjøre. Psykoedukasjon innebærer også formidling av kunnskap til familie og profesjonelle hjelpere (Knudsen 2020). 

Miljøterapi er en sentral behandlingsform for personer med utviklingshemming som har depresjon. Rolige og forutsigbare omgivelser, justering av krav til mestring og tilpasset situasjoner er viktige faktorer for at personen skal komme ut av den depressive tilstanden. En gjennomgang av hvilke faktorer i miljøet som virker negativt på personen med utviklingshemming og redusere disse er viktig i behandlingen. Det er ikke uvanlig at nærpersoner overvurderer personens kognitive evner, og om kravene blir for høye over tid vil kunne føre til kognitiv overbelastning (Evensen, 2011). For å bidra til at personer med utviklingshemming kan slappe av og være seg selv er en åpen og inkluderende tone fra omgivelsene viktig. I det miljøterapeutiske arbeidet vil det være viktig med tålmodighet i og med at dette er en tilstand som kan vare en stund. Et viktig moment i miljøterapeutisk arbeid er å senke krav, og ha fokus på at kreftene til personen benyttes til positive aktiviteter for å oppnå glede og overskudd.  Andre ting som har positiv effekt er å skape gode relasjoner, og innfør faste møter mellom miljøterapeuten og personen som har depresjon (Knudsen 2020). Miljøterapeutisk behandling forekommer ofte i kombinasjon med andre terapiformer som samtaleterapi, og ev. medikasjon (Evensen 2011)

Medikasjon med psykotrope medikamenter skal aldri velges til fordel for annen behandling, men ved alvorlige depresjoner vil medisinering kunne være vurdert som den beste behandlingsformen. Det er legen som foreskriver medikasjon, men ofte er nærpersoner til personer med utviklingshemming sentrale i observasjoner av virkning og bivirkning av medikamentet. Samhandlingen mellom lege, pasient og nærpersoner er viktig for oppfølging og evaluering av behandling med psykotrope medikamenter. Det er ikke uvanlig at medikamentering ikke blir evaluert, og opprettholdes selv om ønsket effekt uteblir, eller at det ikke er behov for den lenger (Skeie, 2013).

Oppsummering
Den medisinske diagnosen depresjon omfatter mange ulike symptomer og opptrer ulikt fra person til person. Depresjon påvirker både personens tanker, følelser og atferd. Det er flere grunner til at mennesker utvikler depresjoner, blant annet opplevelser av sorg, stress, sykdom eller overgrep. De ulike årsakene til depresjon krever derfor ulike og sammensatte tilnærminger i behandlingen.  Selv om personer med utviklingshemming opplever slike lidelser hyppigere enn den gjennomsnittlige befolkningen, kan depresjoner være uoppdaget. Det kan oppleves utfordrende for hjelpeapparatet å utrede og å behandle depresjon hos personer med utviklingshemming som har begrensede eller manglende kommunikasjonsferdigheter, og dermed ikke er i stand til å beskrive sin egen situasjon. Hvilken behandlingsform som velges er avhengig av alvorlighetsgraden på depresjonen, men består vanligvis av kombinasjoner av medikamentell behandling og ulike former for terapi.

Les også: Psykisk helse : Forskning