Av Bitten Munthe-Kaas
Karina Harkestad var relativt nyutdannet da hun høsten 2018 begynte som kommunepsykolog for innbyggere med utviklingshemming og deres pårørende i Fjell kommune. I sitt foredrag på NAKUs fagseminar om psykisk helse i samme målgruppe, understreket hun betydningen av at tilbudet om hjelp for slike vansker skal være like synlig for innbyggere med utviklingshemming og deres pårørende som for alle andre. – Det at mennesker med utviklingshemming er overrepresentert i denne sammenheng, gjør at tilgangen på nettopp slike helsetilbud er ekstra viktige. Mitt inntrykk så langt er at det jobbes bra i flere avdelinger i kommunen for at innbyggerne med utviklingshemming skal ha en best mulig hverdag.  Mye kan – som så mye annet – likevel bli bedre. Det gjelder også den psykiske helsebiten. 

Bakgrunnen 
Harkestad kom deretter inn på bakgrunnen for at stillingen som kommunepsykolog for innbyggere med utviklingshemming og deres pårørende ble opprettet. – Det var koordinator for kommunepsykologene i Fjell, Trude Senneseth, som fikk ideen. Hun så at de med sine problemstillinger - i likhet med grupper som eldre og flyktninger - ikke fikk utbytte av eksisterende oppfølgingstilbud. Senneseth skjønte at personer med utviklingshemming både hadde større og mer sammensatte behov enn mange andre. Hun så dessuten at dagens behandlingstilbud for angst og depresjon som forekommer hyppig blant alle grupper i befolkningen, er mer rettet mot «normalpopulasjonen».

Senneseth mente derfor at det burde utvikles større bredde innen psykiske helsetjenester, for eksempel til innbyggerne med utviklingshemming - som i tillegg måtte tilrettelegges på deres nivå. Det tverrfaglige samhandlingsteamet for ledere og mellomledere i kommunen så også behovet for et psykisk helsetilbud på lavterskelnivå for denne målgruppen.

Deretter ble det - kort fortalt - innvilget en egen kommunepsykologstilling som skulle ha arbeidsoppgaver innen helse- og omsorg for denne brukergruppen.  Det ble også søkt om og innvilget tilskudd til stillingen fra Helsedirektoratet. Daværende psykologistudenter ved Universitetet i Bergen utarbeidet deretter en rapport om hvilken type arbeidsoppgaver som burde bli inkludert i en slik stilling. De intervjuet en rekke sentrale fagpersoner og pårørende i kommunen. Kort oppsummert: Det viste seg å være et omfattende og etterlengtet behov for denne stillingen.

Kunnskapsmangelen
I sitt foredrag kom Harkestad også inn på den store etterspørselen fra fagfolk, pårørende og brukerne selv som etterlyser bedre tilbud med fokus blant annet på veiledning og kunnskap om utviklingshemming og psykisk helse. Hun påpekte samtidig at behovet for hjelp er spesielt stort blant ungdom og voksne med lett til moderat utviklingshemming.

- Forskning tyder på at personer med lett utviklingshemming ser ut til å ha dobbel så stor risiko for å utvikle psykiske lidelser, mens personer med mer alvorlig grad av utviklingshemming har en risiko som er tre til fem ganger høyere enn vanlig.

Heterogen gruppe
Harkestad understreket samtidig at èn kommunepsykolog likevel ikke vil være tilstrekkelig for å dekke alle behovene. – Det vil derfor være behov for prioriteringer og bevissthet om de ulike utfordringene som kan oppstå når man skal arbeide med mennesker med utviklingshemming.  Det er helt essensielt å ha i mente at dette dreier seg om en svært heterogen gruppe med en rekke utfordringer man vanligvis ikke finner i befolkningen generelt. Dette krever større fleksibilitet og evne til tilpasning.

Arbeidsoppgaver
Siden hun begynte i jobben i fjor høst, har Harkestad brukt mye tid på å sette seg inn i sitt nye arbeidsområde. Hun får veiledning av spesialist i habilitering, har kommet i gang med enkeltsaker og er involvert i gruppetilbud for foreldre og søsken. Hun er dessuten i ferd med å etablere kontakt med ansatte i bo- og skoletilbud med tanke på det hun kan tilby. Hun vil i kraft av sin stilling også spille en rolle i forbindelse med etableringen av et volds- og overgrepsteam for sårbare grupper som eldre og personer med utviklingshemming. 

I stedet for å finne opp kruttet på nytt og stå alene i det har hun innledet samarbeid med RVTS, NAKU, NAPHA, HABU, spesialisthelsetjenesten og andre kommuner. Dette samarbeidet er avgjørende for å kunne utvikle stillingen til å bli best mulig.  

Utfordringer
Harkestad la ikke skjul på at det er knyttet utfordringer til dette arbeidet. – Det er vanskelig å prioritere. Dette handler gjerne om at jeg både som psykisk helsearbeider og medmenneske ønsker å hjelpe flest så raskt og så godt som mulig. Dette krever mange valg, nytenkning og kreativitet. Det er samtidig spennende å utvikle en relativt ny stilling, samarbeide på kryss og tvers og innhente kunnskap, bli kjent med brukere, pårørende, fagpersoner og ikke minst lære av andres erfaringer.

Tar konsekvensen av behovet
Hun minnet avslutningsvis om at ingen av oss lever et liv uten en psykisk helse. – Begrepet utviklingshemming er likevel i stor grad stigmatisert. Vi vegrer oss, både som privatpersoner og fagpersoner, for å bistå denne brukergruppen når det gjelder deres psykiske helse. Kanskje handler det om at vi er redde for å gjøre feil? Det kan uansett gi seg utslag i et mangelfullt helsetilbud og manglende aksept.  I en ideell verden ville ikke mennesker med utviklingshemming blitt ansett som så «annerledes» at de trenger en egen kommunepsykolog. Men – når samfunnet nå en gang er slik, er det dette vi har som utgangspunkt. Det at Fjell kommune har forstått og tatt konsekvensen av at dagens ordinære psykiske helsetilbud ikke er tilstrekkelig for personer med utviklingshemming generelt, er etter min oppfatning - fantastisk!

10. desember 2018 holdt NAKU fagsamling om utviklingshemming og psykiske helsetjenester. Karina Harkestad var en av foreleserne på samlingen. Her finner dere hennes presentasjon som pdf.