Forekomst av psykiske lidelser
Rapporter fra NAKU om Utviklingshemming og helseoppfølging og Utviklingshemming og psykisk helsetjenester, utgitt i 2007 og 2008, oppsummerer nasjonal og internasjonal forskning. Rapportene viser at det er høyrere forekomst av psykiske lidelser hos personer med utviklingshemming (Ellingsen 2007 og Kittelsaa 2008). Nyere studier støtter disse funnene.

Studier viser at personer med utviklingshemming utvikler de samme psykiske vansker og lidelser som andre mennesker (Skullerud mfl. 2000, Jacobsen 1999, Moss 1999, Cooper 2007, Smiley 2007). Forskningen indikerer at forekomst av psykiske lidelser øker med graden av utviklingshemming (Jansen mfl. 2004, Kerr 2004, Sutherland mfl. 2002).  I en annen undersøkelse viste personer med mild og moderat utviklingshemming flere symptomer på psykoser og depresjon enn deltakere med alvorlig til dyp utviklingshemming (Myrbakk og Tetzchner 2008).

I en undersøkelse av Skullerud mfl. (2000) konkluderes det med at personer med utviklingshemming har en høy risiko for å utvikle psykiske lidelser. Personer med lett utviklingshemming antas å ha dobbel risiko for en psykisk lidelse, mens personer med alvorlig utviklingshemming har en risiko på tre til fem ganger høyere enn det som er vanlig (ibid).  En studie av Smiley mfl. (2007) viste at forekomsten av psykiske lidelse blant personer med utviklingshemming inkludert autisme og utfordrende atferd, var på 37,3 prosent. Andelen ved psykiske lidelser hos personer med utviklingshemming (uten autisme og utfordrende atferd) var 20,9 prosent (n=651). I en annen studie av voksne personer med utviklingshemming utført av Cooper mfl. (2007) viste at ca. 1/3 av personene hadde psykiske vansker (n=1023). I en nasjonal gjennomgang av registrerte diagnoser i IPLOS-registeret var det registrert 11492 personer med diagnosen psykisk utviklingshemming. Av de personene så var 17,3 prosent (1994 personer) registrert med psykisk lidelse (Aasan 2016). Du kan lese mer i rapporten Psykiske lidelser- og /eller ruslidelser blant personer med utviklingshemming.

Einfeld mfl. (2011) oppsummerer ni publiserte internasjonale studier. Undersøkelsen viste at 30-50 prosent av barn og unge med utviklingshemming hadde psykiske vansker. Til sammenligning hadde 8-18 prosent av barn og unge uten utviklingshemming psykiske vansker. Emerson og Hatton (2007) fant i sin undersøkelse av barn og unge med utviklingshemming i Storbritannia at 36 prosent av de hadde psykisk lidelse (n=641). Til sammenligning hadde 8 prosent (n=17774) av barna uten utviklingshemming psykisk lidelse. Angstlidelser forekom blant 11 prosent av barn og unge med utviklingshemming og 3,2 prosent blant kontrollgruppen. Halvorsen mfl. (2014) har oppsummert forskning blant barn og unge med lavt kognitivt evnenivå som kan sammenfalle med diagnosegruppen psykisk utviklingshemming.  Det konkluderes i artikkelen at blant barn og unge med lavt evnenivå i Norge har 15-20 prosent symptomer på psykiske vansker. I utenlandske studier er tilsvarende 30-50 prosent. Det konkluderes videre med at dette er et neglisjert forskningsfelt, fagfolk har liten kompetanse og kun et mindretall av barn og unge med lavt kognitivt evnenivå får spesifikk hjelp for sine psykiske vansker (ibid).

Taggart mfl. (2009) foretok en studie av 12 kvinner med utviklingshemming og psykiske vansker som viste at å være kvinne og utviklingshemming utgjorde en av tre risikofaktorer for å utvikle psykisk lidelse. Beskyttende faktorer som ble identifisert var fysisk god form, et sunt kosthold, et godt sosialt liv med vennskap og kontakt med familie samt oppfølging av medikasjon.

Faglige og organisatoriske utfordringer
Martinsen mfl. (2006a og 2006b) beskriver utfordringer i innsatsen for personer med utviklingshemming og psykiske lidelser. De faglige utfordringene er i stor grad knyttet til diagnostisering. Diagnostisk overskygging der tilleggslidelsene blir tilskrevet utviklingshemmingen synes å være en medvirkende årsak til at de psykiske lidelsene ikke blir avdekket (Jopp og Keys 2001). Utfordringene til hjelpeapparater er å kunne identifisere de psykiske lidelsene og gi adekvat behandling. Utfordringen for fagpersoner ligger i å kunne tolke og forstå personer som kan ha vansker med å beskrive sin situasjon, og at psykiske lidelser hos personer med utviklingshemming kan arte seg ulikt sammenlignet med andre grupper (Martinsen mfl. 2006a, 2006b). Forfatterne hevder at måten tjenesteapparatet er organisert på også gir utfordringer. Spesialisthelsetjenestens ansvar er fordelt i to, en som har ansvar de spesialiserte psykiatriske helsetjenestene generelt (psykisk helsevern) og en for personer med utviklingshemming (spesialisert habiliteringstjeneste). Personer med utviklingshemming og samtidig psykiske lidelser trenger ofte tverrfaglig spesialiserte tjenester (Martinsen mfl. 2006a, 2006b, Bakken mfl 2018).

Bakken mfl. (2018) gjennomførte en litteraturgjennomgang i tillegg til egen survey vedrørende psykiske helsetjenester i Norge og internasjonalt. De fant at resultatene fra litteraturgjennomgangen, undersøkelsen og sammenligningen med Storbritannia at psykiske helsetjenester for personer med utviklingshemming ikke blir systematisk ivaretatt i Norge. Tjenestene er fremdeles fragmenterte, til tross for innsatsen som er gjort for å bygge opp kliniske tjenester og forskningsprosjekter som har blitt gjennomført, og til tross for nasjonal politikk som beskriver at alle pasienter har samme rett til å få tjenester, uavhengig av diagnose. I tillegg er det slik at det mangler spesifikk opplæring innen psykisk helse når det gjelder utviklingshemming for både leger, psykiatere og psykologer i Norge (ibid).

Utdanning av klinikere er avgjørende for kliniske tjenester til personer med utviklingshemming, og ​​spesielt de med tilleggslidelser (Bakken og Sageng 2016, Bakken mfl. 2016, Helverschou mfl. 2011 i Bakken mfl 2018). For å nå et tilstrekkelig diagnostisk resultat er det behov for at psykiatere og psykologer har kjennskap til hvilke atferder personer med utviklingshemming har som uttrykk og som kan indikerer symptomer på psykiske lidelser. Symptomene på psykiske lidelser kan arte seg ulikt sammenlignet med befolkningen for øvrig (Bakken mfl. 2018). Tilgangen til behandling handler i særlig grad om evne til å se utfordringene når de skal forstås som psykisk lidelse eller fare for utvikling av slik sykdom.

I en engelsk undersøkelse intervjuet Donner mfl. (2010) 11 pasienter med utviklingshemming som hadde vært innlagt i psykiatrien. Omsorgsytere og pårørende ble også intervjuet. Erfaringene ble oppsummert til at innleggelse var gunstig for å løse opp i en fastlåst situasjon, men halvparten av brukerne beskrev utrygghet av å være innlagt med andre pasienter. Både brukere og omsorgspersoner beskrev diagnosen utviklingshemming som en begrensende faktor for å få psykiatritjenester, og at fagpersonell i psykiatrien hadde holdninger som ikke var i samsvar med en likeverdig behandling. Utsagn som "vi har en av deres brukere" illustrerte usikkerhet rundt roller og ansvarslinjer.

Samhandling mellom fastlege, personer med utviklingshemming, pårørende og andre samhandlingspartnere er noe Fredheim (2014) tar opp i sin doktorgradsavhandling. Funnene i avhandlingen tyder på at samarbeidet mellom aktører i helsetjenestene er tilfeldige og preget av individuelle relasjoner mellom samhandlingsaktørene. Det synes ikke å være en systematikk i helsetjenestetilbudet til personer med utviklingshemming og psykiske lidelser. Pasientene får et bedre tilbud om behandlere i psykisk helsevern, fastlegen og pasienten møtes. I en svensk langtidsstudie konkluderes det med at selv om forekomsten av psykiske lidelser er opp mot 40 -50 prosent blant personer med utviklingshemming får bare omlag 20 prosent psykiatrisk behandling. Studien er en registerstudie over 11 år (Axon mfl. 2016).

Personalrapproterte livshendelser
Hove mfl. (2017) undersøkte ansattes rapportering av livshendelser til personer med utviklingshemming. Et resultat forskerne viser til er at personalrapporterte livshendelser er svak når brukeren har mer alvorlig utviklingshemning. Dette er en utfordring ettersom de i større grad har behov for personer som kjenner dem godt. Når personalet som rapporterer har arbeidet med brukeren i mer enn to år, så blir rapporteringene mer sikre. Dette sier noe om hvor viktig det er med kontinuitet. Et annet resultat i undersøkelsen viser at der det er målt høyere kvalitet på de kommunale tjenestene, så er også rapporteringene på livshendelser bedre.  Følgende fem forhold inngår i målet på kvalitet i tjenester, hvor høy skår kan indikere at de er robuste:

1. Tjenestetilbudet er utformet i samarbeid med bruker/pårørende og personalet. Dette gjelder hvilke aktiviteter tjenesten skal inneholde, hvordan personalet skal gi hjelp, hvordan personalet skal motivere, korrigere m.m
2. Pårørende er tilfreds med det tjenestetilbudet som gis
3. Det er samsvar mellom klientens behov og personalets praksis
4. Personalgruppen er enig om hvilke praktiske regler/gjennomføring som skal gjelde for den daglige samhandling med bruker
5. Personalet arbeider på samme måte med klienten

Oppfølging og behandling av personer med utviklingshemming og psykisk lidelser
Bakken og Sageng (2016) utførte en review fra studier om behandling av personer med utviklingshemming og psykisk lidelse, de gjennomgikk studier publisert i perioden 1994-2013. Forfatterne konkluderte med at metoder for behandling av psykiske lidelser som benyttes i allmenpsykiatrien som oftest kan benyttes til personer med utviklingshemming hvis de individuelt tilpasses pasientens uttrykksmåte og den enkelte funksjonsnivå (Bakken og Sageng 2016).

Hvilken behandlingsform som velges i behandling av depresjon for personer med utviklingshemming er avhengig av alvorlighetsgraden på depresjonen, men består vanligvis av kombinasjoner av medikamentell behandling og ulike former for terapi. Behandlingen kan deles i tre hovedområder; medikamentell behandling, miljøterapi og psykoterapi. En behandlingsform alene er ofte ikke tilstrekkelig og kombinasjoner av ulike former for behandling er mest vellykket (Evensen 2011).  Les mer i artikkelen: Utviklingshemming og depresjon 

Behandling av angst hos personer med utviklingshemming bør ta hensyn til både anbefalte behandlingsmetoder og til annerledes/ redusert kognitiv fungering. Et grunnleggende hensyn til redusert kognitiv fungering, er hensynet til at ting kan ta lengre tid. Redusert forståelse, færre mestringsstrategier og dårlige erfaringer gir behov for mange gjentagelser og for små skritt av gangen. Generelt er det anbefalt at medisiner vurderes av spesialisthelsetjeneste og brukes sammen med annen behandling og tilrettelegging, ikke som eneste metode (Wigaard og Bakken 2012). Les mer i artikkelen: Angst hos personer med utviklingshemming 

Behandling for personer med utviklingshemming og psykose så viser forskning at personer med utviklingshemming vil tjene på innleggelse i psykiatrisk avdeling (Lunsky mfl. 2010). Deltagere med psykose og lett utviklingshemning i psykoedukativ gruppe (gruppetilbud med vekt på undervisning og mestring) i London lærte seg innholdet i begrepet ”psykose” og fikk økt forståelse for behandling og varseltegn (Bakken mfl. 2017; Crowley mfl., 2008). Det er også god erfaring med slike grupper i Norge (Bakken mfl. 2017). Les mer i artikkelen: Utviklingshemming og psykose 

Samhandlingsmodellene ACT og FACT er modell for å gi oppsøkende, samtidige og helhetlige tjenester til personer med alvorlig psykiske lidelser. I Nederland prøves FACT modellen ut for personer med utviklingshemming. Det er publisert artikler om oppfølging og behandling av FACT- team for personer med lett utviklingshemming i Nederland. En artikkel er et langtidsstudium og en annen artikkel er en kvalitativ undersøkelse. Resultater i langtidsstudien viser at ved bruk av FACT-team så avtar antall innleggelser i psykisk helsevern, pasientene viser forbedret sosial- og psykisk funksjon og kontakt med politi og rettsvesen reduseres. Når det gjelder utfordringer knyttet til økonomi eller rusrelaterte utfordringer så viser resultatene at dette ikke endres ved oppfølging fra teamet (Neijmeijer mfl. 2019). I den kvalitative studien skriver forfatterne at det ser ut som FACT har en ekstra verdi. Pasientene setter pris på kontakten med personalet, den emosjonelle støtten og den praktiske støtten de får gjennom oppfølging av FACT-team. De fleste pasientene opplevde forbedring og de tilskrev dette til intrapsykiske forhold, og mindre stress i livet (Neijmeijer mfl. 2020). 

FACT i Norge
I Norge har det over flere år vært opptrapping av modellene FACT og ACT, med mulighet til å søke midler fra Helsedirektoratet. Selv om behandlingsmodellene inkluderer også personer med utviklingshemming som har samtidig alvorlig psykisk lidelser, er det få spor av disse personene i planer og rapporter som beskriver modellene.

NAKU ønsket å undersøke hvor mange FACT- team som gir behandling til personer med utviklingshemming, og sendte derfor ut en undersøkelse til FACT- team i Norge i 2021 med følgende spørsmål:

• hvor mange pasienter ga FACT-teamet behandling til totalt i 2020?
• har FACT-teamet i løpet av 2020 behandlet personer med diagnosen utviklingshemming? Hvis ja hvor mange?

Av 60 FACT-team mottok vi svar fra 27, men 3 av teamene som ikke hadde pasienter svarte også. Hvis vi trekker fra disse så mottok vi svar fra 24 team.

Det var 14 FACT- team som svarte at de ga behandling til pasienter med utviklingshemming i 2020, og 10 team svarte at de ikke hadde pasienter med utviklingshemming i 2020. Av totalt 1616 pasienter som teamene ga behandling til, hadde 42 personer diagnosen utviklingshemming.

Denne undersøkelsen viser at det er FACT- team i Norge som ga behandling til personer med utviklingshemming i 2020, samtidig som det er team som ikke ga behandling til personer med utviklingshemming i 2020. Årsakene til denne variasjonen er ukjent.

Legemidler
Revis og Nøttestad (2006) fant i en undersøkelse om makt og tvang at det ikke var samsvar mellom psykisk lidelse og medisinering. Undersøkelsen viste at medisinering av personer med utviklingshemming ble brukt for å redusere uønsket atferd. Matson og Shoemaker (2011) har gått gjennom forskningsartikler sett på vurderinger, behandling og trender om utviklingshemming og psykopatologi. Her hevdes det at personer med utviklingshemming er av de mest medisinerte mennesker i samfunnet, og den tilgjengelige kunnskapen på feltet viser til at psykofarmaka ikke har noen plass som behandlingsform for utfordrende atferd (ibid). 

I en undersøkelse av Bygdnes og Kristiansen (2007) ble det undersøkt bruk av psykotrope legemidler.  Den viste at blant 101 voksne personer med utviklingshemming, brukte 44 prosent av utvalget psykotrop medikasjon. Undersøkelsen viste at spesialisthelsetjenesten var lite involvert og dokumentasjon av bivirkninger var lite dokumentert. En undersøkelse (2013) i Kvæfjord kommune blant 75 personer med utviklingshemming som hadde bodd på sentralinstitusjonen i kommunen viste at 43 prosent brukte psykotrope medikamenter (Bygdnes 2013). Bygdnes konkluderer med at behandlingen ikke samsvarte med lidelsen pasientene hadde, og at et samarbeid mellom fastlege, psykisk helsevern og pårørende er nødvendig å kunne gi adekvat behandling. I undersøkelsen til Skullerud mfl. (2000) fant man at for 18 av 34 personer var det nødvendig å endre eller avslutte den medikamentelle medisineringen for den psykiske lidelsen. En legemiddelgjennomgang av Bygdnes (2016) viste at legemiddellistene til deltagerne med utviklingshemming var mangelfull og upresise. 

Hove mfl. (2019) viser i en artikkel publisert i 2019 at personer med utviklingshemming har et høyere forbruk av legemidler enn øvrig befolkning. Antiepileptika og antipsykotika/ psykoleptika som hyppigst forekommende. Dette stemmer med internasjonal forskning. Les også: Legemidler: forskning 

Når det gjelder legemidler er det generelt anbefalt at medisiner vurderes av spesialisthelsetjeneste og brukes sammen med annen behandling og tilrettelegging, ikke som eneste metode (Wigaard og Bakken 2012). Du finner mer lesestoff i underområde legemidler i kunnskapsbanken.