E-læring: Tvang og makt
E-læringsprogram om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt etter Helse- og omsorgstjenesteloven kap 9
Her finner du artikler, filmer, lenkesamlinger og annet innhold knyttet til tjenester for personer med utviklingshemming.
Personer med utviklingshemming har rett til å reise på ferie og oppleve verden på lik linje med andre. Men hva skjer når disse personene har vedtak om bruk av tvang etter kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven, og de ønsker å reise utenfor Norges grenser? Dette er en problemstilling som har blitt reist av flere. Vi har stilt spørsmål om dette til Helsedirektoratet, og på bakgrunn av svar fra dem, har vi laget denne artikkelen om tematikken.
Helse- og omsorgstjenesteloven § 1-2 første ledd fastslår at loven, inkludert kapittel 9, kun gjelder "i riket". Dette betyr at vedtak om bruk av tvang som er fattet med hjemmel i kapittel 9, ikke er gjeldende utenfor Norge. Når en person med utviklingshemming reiser til utlandet, er det lovverket i det aktuelle oppholdslandet som bestemmer hva som er tillatt av eventuelle tvangstiltak.
Når det gjelder rettssikkerheten til de ansatte som følger med på reisen, må det tas konkret utgangspunkt i de aktuelle tvangstiltakene og vurderes hva som er tillatt i oppholdslandet. Verken helsedirektoratet eller vi i NAKU kjenner til regelverket i andre land, men antar at regler om tvang i forbindelse med tjenesteyting trolig er knyttet opp til tjenestevedtak og mottak av tjenester, slik som i Norge. Dette innebærer at eventuelt regelverk om bruk av tvang i tjenestene i landet en drar til, ikke vil være gjeldende for utenlandske borgere på ferie i det aktuelle landet.
Det kan også forutsettes at tvangsdefinisjonen de fleste steder er snevrere enn den er i helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9, og det at noe anses som tvang etter kapittel 9 derfor ikke nødvendigvis betyr at det anses som ulovlig tvang i oppholdslandet.
Tiltak der det ikke må brukes fysisk makt, som innlåsing av farlige gjenstander, regulering av måltider, bruk av sengehest mv., vil trolig passere de fleste steder. Noen "b-tiltak" vil kanskje kunne anses som nødhandlinger. Det er imidlertid avgjørende at det ikke må foretas handlinger som kan rammes av straffelovgivningen i det aktuelle landet. Kommunen kan ikke sende ansatte på reiser der de vil måtte foreta handlinger som er ulovlige på reisemålet.
I tillegg til å vurdere rettssikkerheten for de ansatte, må det gjøres en konkret vurdering av om det er forsvarlig å reise til utlandet med en tjenestemottaker som har behov for omfattende tvangsvedtak, særlig hvis disse omfatter bruk av fysisk makt. Skulle personellet mot formodning bli pågrepet av politi, vil det i seg selv kunne være en farlig situasjon også for brukeren.
I de fleste tilfeller der en skal reise på utenlandstur med personer som trenger omfattende tjenester, er det nødvendig med god planlegging. Ofte vil årsakene til at det nødvendig med et tvangsvedtak, også gjøre det vanskelig å gjennomføre en utenlandstur. Derfor vil det være tilfeller der kommunens ansatte verken kan eller bør reise til utlandet med brukere som har vedtak om tvang etter kapittel 9., men dette må selvsagt vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det er ingenting i lovverket som tilsier at det skal være til hinder fra å reise ut av landet, men det er heller ikke gitt at de aktuelle tiltakene som vurderes nødvendig å gjennomføre i tjenesteytingen vil være lovlig i landet en reiser til. Dette, og eventuelle konsekvenser av å gjennomføre slike tiltak, må vurderes i planleggingen av reise.
Siden loven ikke gjelder i utlandet, er det ikke plikt til å føre journal etter helse- og omsorgstjenestelovens § 9-10. En form for protokoll bør likevel føres. Her vil det være hensiktsmessig å gjøre avklaringer med aktuell statsforvalter.
Med egen bruker kan du lagre artikler, lage leselister, sette opp veilednings- og opplæringsmapper som du kan dele med andre på «min side».