Bilde: Seksjonsleder Hege Hammerø (th) og ruskonsulent Marianne Kolstø. 

Ved Lavterskel helse og rus i Haugesund kommune gis det et lavterskeltilbud primært til mennesker med rusproblematikk.  Det tilbys også oppfølging til ROP-pasienter og pasienter med diagnoser som for eksempel utviklingshemming. Det forteller seksjonsleder Hege Hammerø.

– Vi har en helsestasjon for rusmiddelavhengige, der det blant annet deles ut brukerutstyr og tilbys sårstell. Ruskonsulentene har samtaler, oppfølging og koordinering. Alle brukerne gjennomgår en kartlegging i starten av oppfølgingen.

Når de ved rustjenesten har mistanke om utviklingshemming, motiveres brukeren til å ta i mot henvisning til spesialisthelsetjenesten for vurdering av behandlingsbehov, eventuelt døgnbehandling eller poliklinisk behandling.

– Det er ikke alle som vi tenker har en utviklingshemming eller en alvorlig diagnose, som ønsker en utredning eller behandling. Men når de kommer til oss, er det fordi de ønsker hjelp.

Det forteller ruskonsulent Marianne Kolstø. Hun tror at mange kunne ha godt av en utredning for å få satt ord på hva som er deres utfordringer, for å få en forståelse hvorfor ting er som de er og ikke minst for å få rett hjelp.

Utfordrende kombinasjon
Når en pasient tar kontakt starter en gjerne med det praktiske, om brukeren har et sted å bo, om han eller hun har en inntekt, hva som må til for å få hverdagen til å gå i hop og for eksempel klare å møte til time. Så kan det være at rustjenesten får tilbakemelding fra Blå Kors Haugaland A-senter om at denne personen trenger litt ekstra støtte.

Det er et godt samarbeid mellom den kommunale rustjenesten og Haugaland A-senter, der rusteamet henviser mange av sine pasienter til poliklinikken og døgnbehandlingen. Det har også vært samarbeid med BUP i de tilfellene det allerede er en diagnose.

Ruskonsulentene tilbyr hovedsakelig støtte, motiveringssamtaler og koordinering, mens pasienter som også har nedsatt funksjonsevne gjerne har behov for mer praktisk oppfølging som boveiledning og miljøarbeidertjenester.

Ifølge Hammerø kan rusmiddelbruken kamuflere en diagnose, men det trenger ikke alltid være slik. Av og til er det så omfattende rusmiddelbruk at en tenker at pasientene er dårligere fungerende enn de egentlig er. – Her er det kanskje noe kognitivt, tenker en. Så har de en lengre døgnbehandling på en institusjon, og så ser vi at de kognitivt fungerer mye bedre enn tidligere antatt.

Hun understreker at det kan være utfordrende å tilby en god og tilpasset oppfølging til brukere med både utviklingshemming, rus og kanskje også andre psykiske lidelser. Det kan blant annet være vanskelig å få tilpasset bolig til brukere med denne type problematikk.

Blir ikke fanget opp
Kirsten Braatveit er psykologspesialist med fordypning i rus og avhengighetspsykologi og jobber 50 prosent som forsker i Helse Fonna og 50 prosent i klinisk behandling ved Blå kors Haugaland A-Senter i Haugesund.

Ifølge henne er spesielt rustjenesten og ruskonsulentene i byen flinke til å ha mistanke om utviklingshemming. Da henvises det gjerne spesifikt til både rusbehandling og utredning av utviklingshemming.

I sin doktoravhandling fra 2018 viste hun at rundt åtte prosent av rusavhengige er psykisk utviklingshemmet og sliter med alvorlige lærevansker. Flertallet blir ikke diagnostisert og fanget opp av behandlingssystemet.

Les mer i artikkelen Rus: Forskning 

For Braatveit ligger det største suksesskriteriet for å nå denne gruppen i samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten må være på lag, og så må det jobbes gjennom individuelle planer med faste ansvarsgrupper.

– Her i Haugesund har vi en kontinuerlig, god dialog, sier hun.

– Kommunehelsetjenesten er mye tettere på der pasienten bor. Vi i spesialisthelsetjenesten kan ikke dra ut til pasient når det skjer noe. Men når jeg blir bekymret, kan jeg ta en telefon eller sende en epost til de kommunale tjenestene, så er de knallflinke på bare å være der ute. Da kan de rapportere tilbake til meg hvis jeg trenger å bli koplet på.

Diagnose åpner dører
Braatveit opplever at disse pasientene gjerne allerede er påkoblet kommunale tjenester. Haugesund kommune er flink til å oppdage lav, daglig fungering og fange opp at det er store hjelpebehov. Men det er ikke alltid pasientene har fått utredet utviklingshemmingen.

– Det er ganske mange som ikke har en kjent utviklingshemming fra før, men som ønsker å få en utredning, sier Braatveit.

Når det da innhentes dokumenter for utredningen, ser en ofte at det har vært lav fungering ganske lenge uten at verken skoletjenester eller noen andre har satt en diagnose.

Mange som ønsker en utredning, er takknemlig når de får det. De identifiserer seg med lærevansker, det vil si de ser at de har opp gjennom årene strevd med å lære, strevd med å fungere. Og så har de ikke fått noen forklaring på hvorfor.

– Diagnosen åpner dører til tilrettelagt arbeid, til støtteordninger og til kommunale tjenester for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Den åpner dørene til en type andre tjenester som følger dem tett opp i hverdagen. Og det kan være viktig for å klare å holde seg rusmiddelfri over tid.

For Braatveit handler det om å se hele mennesket og alle de behovene de har. Og så rigge et liv som det går an å leve og gjennomføre. De må få støtte og hjelp på alle de områdene som de trenger.

Hun legger til at en ofte bare ser rusmiddelavhengigheten. En tror gjerne at når en person fungerer dårlig eller ikke klarer seg i hverdagen, henger det sammen med utfordringer knyttet til rusmiddelbruk, mens det kan være grunnleggende vansker på ganske mange områder som blir kamuflert av rusmiddelbruken.

Sammensatte behov
Samarbeidet mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten tar mange former i Haugesund. For Braatveit begynner det som regel med en henvisning fra de kommunale tjenestene, og da vanligvis rustjenesten i kommunen. De har sett at det er behov for en utredning eller de har en person med en kjent utviklingshemming som trenger rusbehandling.

Etter det kaller Braatveit normalt inn til en time, og ofte kommer pasient sammen med en fra de kommunale tjenestene. Hvis ikke ber hun om samtykke til å samarbeide med kommunen.

– Da er jeg ganske kjapp på banen til å innkalle til et møte med aktuelle samarbeidspartnere, inkludert NAV som ofte er inne i bildet i disse sakene. Der får vi til en felles forståelse av hva det er vi har å jobbe med og hvem som må gjøre hva, forteller hun.

– Jeg kan behandle rusmiddelproblematikken, men så kan det også være at det må gripes fatt i boligsituasjonen, arbeidssituasjonen, økonomiske vansker, og mange trenger å få koplet på en verge. Du kan ikke jobbe isolert med ett område av gangen, du må samkjøre alt på én gang, slik at du tar tak i det som pasienten står i av vansker. Det må være en samlet plan for hvordan vi skal hjelpe pasientene på alle områdene som de strever på.

Hun peker på at det er viktig med individuelle planer, men samtidig foregår mye av arbeidet på et uformelt plan. Det kan være at det skjer noe, og da blir det en kjapp telefon eller en epost.

Trenger forsterket tilbud
Denne gruppen av rusmiddelavhengige som også har utviklingshemming, blir ofte kasteballer både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Derfor er det ekstremt viktig at noen eier saken påpeker Braatveit, at en ikke gir pasienten opp fordi det er komplekse og sammensatte utfordringer. Når det gode samarbeidet er på plass, når en har gode samarbeidspartnere, er det mye enklere å ta eierskap og stå i tunge, utfordrende og komplekse saker.

– Det handler jo om å hjelpe en person til å snu om livet og livsstilen sin. Og det er ikke gjort i én vending. Jo flere krefter du har som bidrar i den snuoperasjonen, jo bedre er det.