En sosial historie er et kort og avgrenset tiltak som beskriver en sosial situasjon. Den beskriver vanligvis hvor og når en begivenhet befinner sted, hva som skjer, hvem som deltar, hvorfor noe skjer og hva som er ønsket atferd i den aktuelle situasjonen.

De som kan ha nytte av en sosial historie er blant annet personer med kommunikative forståelsesvansker. Med dette mener vi personer som har vansker med å forstå og formidle egne og andres behov. Foruten personer med kommunikative forståelsesvansker og tilstander innen autismespekteret kan metoden også benyttes blant annet av personer med utviklingshemming, blindhet, døvhet eller minoriteter med annen kulturbakgrunn (Nyheim et al., 2013). Metoden kan benyttes for personer med tilsynelatende gode kommunikasjonsevner og kognitiv kapasitet til personer med store sammensatte og kommunikative forståelsesvansker.

På Nasjonalt Kompetansemiljø om Utviklingshemming (NAKU) sin hjemmeside (11.01.23) presenteres en kunnskapsbank med tjenester. Her finnes artikler, filmer, lenkesamlinger og annet innhold knyttet til tjenester for personer med utviklingshemming. I artikkelen, Utviklingshemming- Mennesket og diagnosen, vises det spesielt til presentasjonen av kognitive vansker. Her beskrives det at:

utviklingshemming kan innebære kognitive vansker som kan medføre utfordringer med kommunikasjon og med emosjonsregulering. Det kan være vanskelig å forstå og tolke omgivelsene. Mange med utviklingshemming kan oppleve at omgivelsene er uforutsigbare og kaotiske. De skjønner ikke sammenhengen, hvorfor ting skjer og har kanskje også begrenset mulighet til å påvirke omgivelsene sine. Et forenklet språk, begrenset mengde informasjon og unngå ting som kan distrahere budskapet, kan være hjelp i kommunikasjon med utviklingshemmede. 

Metoden sosiale historier tar hensyn til de kognitive vanskene, et forenklet språk, begrenset mengde informasjon og gir klare budskap om hva som skal skje, når det skal skje og hva som forventes i de ulike situasjonene i samhandling med andre.

Presentasjon av metode
Sosiale historier er en metode som ble utviklet av den amerikanske pedagogen Carol Gray for over 20 år siden. Hun beskriver en sosial historie som en kort fortelling som består av ett sett med ulike setningstyper. Den beskriver vanligvis hvor og når en begivenhet befinner sted, hva som skjer, hvem som deltar, hvorfor noe skjer og hva som er ønsket atferd i den aktuelle situasjonen (Gray C, 2015).

Det er mange måter å presentere den sosiale historien på.

Digitale verktøy er med på å skape både nye muligheter og utfordringer. Digitale verktøy kan kombinere lyd, bilde, film og tekst. Personer med kommunikative utfordringer behov trenger ofte mer direkte instruksjon i sosiale ferdigheter. Dette gir mulighet for å tilrettelegge for ulike behov som eksempelvis visuell og auditiv støtte og diktering (å snakke-skrive). Ved bruk av en smarttelefon eller et nettbrett har man tilgang til et innebygd kamera som kan brukes til å ta bilder og film, og det er mulighet for å redigere disse. Det finnes mange ulike apper som kan brukes til å lage sosiale historier og som viser innhold på en oversiktlig måte med visuell og auditiv støtte. Uansett hvilken måte man velger å presentere den sosiale historien på er kravet til måten den presenteres på fremdeles den samme. Når en sosial historie skal velges skal den ta utgangspunkt i en spesiell situasjon, der personen må ha bistand for å lykkes i en sosial sammenheng sammen med andre. Da bør en velge en aktivitet som kan oppleves som interessant og lystbetont for den det gjelder. Den aktuelle aktiviteten bør være økologisk valid. Det vil si at den må være relevant i personens hverdagsliv, omgivelser og lokalmiljøet (Elmerskog B. et.al 2008). Det beste er at personen selv velger den historien han eller hun ønsker. Noen ganger må en påvirke valget slik at den blir relevant for den utfordringen som personen står ovenfor.

Miljøterapeuter har en sentral rolle i tilrettelegging rundt personer med hjelpebehov. De arbeider for å kompensere mellom individets forutsetninger og samfunnets krav. Miljøterapeuten trenger å være utforskende og nysgjerrig i møte med brukeren som er i sentrum, når man skal anvende sosiale historier som metode. Det blir viktig å forstå konteksten som brukeren er en del av, og hvordan vedkommende konstruerer sin forståelse av verden. Å møte mennesker med respekt og annerkjennelse skaper tillit og trygghet. Dette er et viktig fundament i relasjon til andre hvor miljøterapeuten er i en hjelperelasjon (Nygård, 2008). Dette vil igjen danne grunnlag for å utvikle gode sosiale historier i samarbeid med brukeren.

Setningstyper 
Når det gjelder oppbygningen av metoden for sosiale historier har den ikke endret seg siden den ble definert av Carol Grey i 2004. Den sosiale historien består vanligvis av en innledning som gir et klart tema, og hvilke personer som er involvert. Hoveddelen skal tilføre en person ny sosial kunnskap og ferdigheter. Avslutningsdelen skal oppsummere og forsterke budskapet. Det er flere typer setninger som skal benyttes i en sosial historie De setningstypene som hun har beskrevet som standard er:  

Beskrivende setninger er faktabeskrivelser av en sosial situasjon. Setningen stadfester faktum og gir informasjon. De beskriver også hva folk vanligvis gjør og hvorfor de gjør det.  

Direktive setninger angir hva man bør gjøre for å mestre en sosial situasjon og hva man kan prøve eller forsøke å gjøre for å mestre den. Setningen antyder en respons eller et valg. Siden personer med forståelsesvansker ofte har lett for å tolke ting bokstavelig bør man unngå ord som aldri eller alltid og heller bruke ordene ofte, noen ganger eller av og til.  

Partielle setninger er åpen for handling fra en kjent eller ukjent person. Den sier noe om hvem man vanligvis får hjelp av og andre som også kan hjelpe. 

Komparative setninger beskriver en annen persons handling (hvem som kan hjelpe eller spørres) slik at personen kan lykkes. 

Perspektiverende setninger beskriver hva andre tenker og føler for eksempel når personen lykkes (for eksempel blir glad, stolt eller fornøyd). 

Eksempler på sosiale historier
Nedenfor presenteres kravene til innledning, de ulike setningstypene og avslutningen som skal oppsummere og forsterke budskapet. Under presenteres en sosial historie med forklaring på hvilke setningstyper som er benyttet. I stedet for tekst som er benyttet i disse eksemplene kan man benytte digitale verktøy, visuell og auditiv støtte mv. som beskrevet tidligere. 

Å HILSE PÅ PERSONER JEG IKKE KJENNER  

FIGUR 1. En sosial historie med de ulike setningstypene og funksjonen de har i historien.  

En naturlig videreføring av historien kan være å gi en klem:

• Folk som kjenner hverandre godt, gir hverandre av og til en klem på kinnet.
• Hvis jeg vil gi noen en klem legger jeg armene mine forsiktig rundt den andre.
• Jeg legger kinnet mitt inntil kinnet til den andre.
• Så klemmer jeg personen forsiktig med armene.
• Når jeg har telt til fire- 1-2-3-4- slipper jeg den andre.
• Slik kan jeg gi andre en klem.

Andre aktuelle historier kan for eksempel være (Nyheim et.al 2013): 

NÅR JEG FØLER MEG STRESSET OG UROLIG I KLASSEROMMET

• Av og til følger jeg meg stresset når jeg sitter i klasserommet.
• Noen ganger blir jeg også engstelig og uvel.
• Det hender at jeg føler at jeg er i ferd med å miste kontrollen.
• Når jeg føler meg stresset, gjør jeg av og til rare bevegelser med hendene, ellers så lager jeg grimaser.
• Det er ubehagelig for meg, og det er rart for de andre elevene å se på.
• I slike situasjoner vil jeg spørre læreren min om å få gå ut av klasserommet en stund.
• Jeg vil da sitte for meg selv på benken i gangen og slappe av litt.
• Etter en stund vil jeg sannsynligvis føle meg bedre.
• Jeg vil gå tilbake til klasserommet når jeg har roet meg ned.
• De andre elevene vil synes det er greit at jeg får gå ut en stund.

Å GÅ PÅ KINO

• Mange mennesker liker å gå på kino.
• De velger da ut en film de vil se.
• Noen ganger går jeg på kino sammen med Lars.
• Vi kjøper billetter i billettluken.
• Jeg betaler for min egen billett med penger som jeg har i lommeboken min.
• På billetten står det hvor vi skal sitte.
• På kinoen er det en kiosk hvor man kan kjøpe noe å kose seg med når man ser film.
• Vi går og finner plassene der vi skal sitte.
• Når noen har plass på en stol innenfor meg, vil jeg reise meg slik at de kan komme forbi.
• Når forestillingen har begynt sitter jeg stille og ser på filmen.
• Det er ikke vanlig å snakke med hverandre når man er på kino. Hvis man må si noe, kan man hviske lavt sammen.
• Når filmen er slutt, reiser jeg meg sammen med Lars og forlater kinolokalet.
• Det er hyggelig å gå på kino sammen med noen.