De kommunale dagsentrene består delvis av gruppespesifikke tilbud, orientert mot bestemte diagnosegrupper, og delvis av gruppeoverskridende tiltak og ordninger. Sett under ett, utgjør slike ordninger et relativt bredt spekter av ulike tiltak og aktiviteter. Innhold og faglig profil i disse tilbudene varierer.

Utviklingen  
Historien til mange dagsentra, arbeidsstuer og aktivitetstilbud for utviklingshemmede går mye lenger tilbake enn ansvarsreformen. En artikkel av Unni Hegdal og Kirsten Thorsen (2007), viser hvordan omorganiseringen av de kommunale dagsentrene i Oslo også medførte at innholdet i tilbudene ble endret. Gjennom historiens løp har man bygd opp et differensiert og organisert tilbud. Økt vektlegging av desentralisering og overføring av ansvaret til bydelene medførte i praksis en forringelse av det allerede eksisterende dagtilbudet til denne gruppen. Å utvikle gode arbeids- og aktivitetstilbud krever planlegging, nettverksbygging og kompetanseutvikling. Det tar tid å skape fagmiljøer som er attraktive for kompetente fagpersoner, og Hegdal og Thorsen argumenterer for at dette har vært en undervurdert side ved mange av dagtilbudene.

Andelen i dagtilbud 
Forskning indikerer at det er nedgang på andelen personer med utviklingshemming som er registrert med aktivitet i dagsenter.  Levekårsundersøkelsen viste at i 2001 var det 55 prosent av personer med utviklingshemming som hadde sysselsetting gjennom dagtilbud (Søderstrøm og Tøssebro 2011) I 2010 var omtrent annenhver person med utviklingshemming registrert med dagsenter, mens i nyere forskning fremkommer det at andelen er redusert til en av fem personer med utviklingshemming som har sysselsetting i dagtilbud (Reinertsen 2012, Engeland og Langballe 2017).

Uten arbeid og aktivitet
I samme periode viser forskning at det har vært en økning av personer med utviklingshemming uten sysselsetting i arbeidsrettede tiltak og dagtilbud. Levekårsundersøkelsen viste til at i 1994 var det kun 5 prosent av personer med utviklingshemming som ikke var registrert med sysselsetting, inkludert dagtilbud (Söderström og Tøssebro 2011). I 2010 var det 11,7 prosent av personene med utviklingshemming som var uten ordning/tiltak, og i dag er 53 prosent av personer med utviklingshemming ikke registrert med sysselsetting gjennom arbeidsrettede tiltak og dagtilbud (Reinertsen 2012, Engeland og Langballe 2017). Dette betyr at halvparten av alle personene med utviklingshemming ikke er registrert med sysselsetting, hverken arbeidsrettede tiltak eller dagtilbud.

Aktivitetene
En evaluering av de kommunale og statlige arbeidstilbud og dagtilbud for yrkeshemmede ga en fyldig oversikt over disse ordningene (Seierstad m.fl. 1998). Evalueringen viste at nesten alle typer av kommunale dagsentra legger vekt på ferdighetstrening og sosialt samvær. Ulike former for husflid, håndverk og kunstnerisk virksomhet preger aktiviteten i disse tilbudene. Over halvparten av dagsentrene med utviklingshemmede som hovedmålgruppe drev ulike former for salgsproduksjon. I de dagtilbudene som hadde blandede brukergrupper, hadde nesten alle en eller annen form for salgsproduksjon. Evalueringen viser også at sammensetningen av personalet varierer. I de gruppespesifikke tilbudene består personalet hovedsakelig av en blanding av personer med helse- og sosialfaglig bakgrunn og yrkesfaglig bakgrunn. De gruppespesifikke sentrene har vanligvis en hovedvekt av personell med sosial- og helsefaglig bakgrunn.

Om å være deltager i kommunale dagtilbud
Anita Engeset (2006) har studert hverdagen i et kommunalt dagtilbud, og spesielt fokusert på hvordan personalet omsetter de nasjonale målsettingen over i praktiske tiltak og ordninger i hverdagen. Engeset er spesielt opptatt av samspillet mellom brukerne og personalet. Temaene blir drøftet med utgangspunkt i konkrete eksempler og hendelser. Særlig relevante spørsmål i denne studien er kategorisering av deltakerne og dilemmaer personalet står oppe i, for eksempel med hensyn til deltakerne selvbestemmelse. Engeset viser hvordan dette kommer til uttrykk gjennom deltakernes noe tvetydige roller som henholdsvis "arbeidstaker" og "klient". Fokuset skifter mellom personalets perspektiv og deltakerne perspektiv. Saxon (2000) beskriver dagsentrene i København hvor en driver utviklingsarbeid ut ifra brukernes egne forutsetninger, og legger vekt på prinsipper som toleranse, åpenhet og fokus på brukernes friske sider. Hun rapporterer at dette konseptet synes å ha en gunstig innvirkning på brukeren, og at ved oppfinnsomhet kan en få utviklet brukernes tro på at de selv kan noe.

Olsen (2003) viser i sin undersøkelse at det å være deltaker i et kommunalt dagtilbud ikke er utelukkende positivt for alle. Noen deltakere gir også uttrykk for at det oppleves som skamfullt å ikke ha en «ordentlig jobb». Yurkovich og Smyer (2003) viser til at gode relasjoner, holdninger blant personalet, følelser av sosial tilhørighet og funksjonelle aktiviteter er betydningsfulle variabler i dagsentertilbudenes indre liv og virksomhet for brukerne.

Livskvalitet og arbeid
Stian Reinertsen (2015) har i sin doktorgradsavhandling undersøkt livskvalitet og arbeid, basert på måleinstrument og guide Quality of Life Questionnaire (QOL.Q) designet av Schalock & Keith (1993). Dette måleinstrumentet er utviklet for å måle livskvalitet hos personer med utviklingshemming, og det er et måleinstrument som er anvendt i internasjonal forskning. Reinertsen oversatte måleinstrumentet til norsk. Funnene i doktorgradsavhandlingen indikerer et signifikant høyere skår i livskvalitet for personer med utviklingshemming som arbeider i VTA skjermet virksomhet sammenlignet med de som var i dagtilbud. Reinertsen viser til at størrelsen på utvalget er en metodisk utfordring i studien, og dermed en utfordring å generalisere (Reinertsen 2015).

Teater som dagtilbud
Lennart Sauer (2004) har studert den svenske teatergruppen Ållateatern. Ållateatern bryter på mange måter med tradisjonelle former for dagaktivitet for utviklingshemmede. Det spesielle med denne teatergruppen, sier Sauer, er at den drives først og fremst på bakgrunn av kunstneriske idealer. Det er med andre ord selve oppsetningene og de kunstneriske ambisjonene som står i fokus for det som foregår. Primært er det altså ikke en form for omsorg/dagaktivitet der teater kun er redusert til et virkemiddel. På scenen er alle skuespillere, og relasjonen mellom personale og omsorgsmottaker er underordnet. Gruppen har blant annet satt opp operaen Carmen og vist denne forestillingen, ikke bare i Sverige, men også Sevilla i Spania. Gruppen har fått mye omtale og medieoppmerksomhet for sine produksjoner. Sauer viser blant annet hvordan teateret er preget av normer knyttet både til omsorgen for utviklingshemmede og til normer knyttet til teateret som kunstform. Sauer peker også på hvordan teateret som kunstnerisk uttrykk også har et frigjørende potensial, i form av å sette kritisk søkelys på samfunnsforhold. Teateret kan på denne måten bidra til å stille spørsmål ved samfunnsforhold som til vanlig tas for gitt. På bakgrunn av dette diskuterer Sauer idealene om normalisering som ligger til grunn for omsorgen, og hvordan Ållateateren gjennom sin virksomhet bidrar til å utfordre de skarpe skillene mellom kunstnerisk praksis og omsorgspraksis.