Hovedkriteriene for å få diagnosen psykisk utviklingshemming er at en skårer under 70 i IQ på en intelligenstest og at en også er forsinket sosialt og emosjonelt. Det er fire nivåer av utviklingshemming ut fra diagnoselisten ICD-10 som brukes i Norge: Lett, Moderat, Alvorlig og Dyp psykisk utviklingshemming. For de fleste i gruppen lett psykisk utviklingshemming vil det ligge en evnetest til grunn, mens for de med dyp til alvorlig utviklingshemming gjøres det i mindre grad slike tester fordi det finnes færre egnede tester og fordi vanskene er så omfattende at testing ikke er nødvendig for å fastslå selve utviklingshemmingen.
Nedsatt intelligens betyr nedsatt forståelseskapasitet, særlig i forhold til skolefaglig læring.
Det blir ikke mulig å følge klassen faglig, og en må ha en stor grad av faglig tilrettelegging. I voksenlivet er en også avhengig av hjelp. De med størst vansker må ha opplæring fokusert mot ferdigheter som kan øke deres livskvalitet, mens klassiske skolefaglige ferdigheter i mindre grad er aktuelle som opplæringsmål.
 
Av de ulike variantene av Wechslertestene, er det Wechlser Intelligence Scale for Children – IV (WISC-IV) som er den hyppigst brukte i Norge.  WISC-IV dekker aldersspennet 6 til 16 år. Den kan brukes i diagnostikk ved at en må skåre under IQ 70 for å få diagnosen utviklingshemmet, men den kan i tillegg gi viktig informasjon som har betydning for tiltak og målsettinger. Da må en se på mer enn bare samleskåren som uttrykker den generelle forståelseskapasiteten.
 
WISC-IV har en verbal indeks med oppgaver som kartlegger språklige ferdigheter som ordforståelse og språklig kunnskap og en indeks som kartlegger ikke-språklig forståelse som i de siste testutgavene kalles perseptuell resonnering. Disse indeksene er sentrale i IQ-begrepet. I tillegg er det en indeks som sier noe om prosesseringshastighet (tenketempo) og en som sier noe om arbeidsminne (rekkefølgehukommelse) og disse er ikke så forståelseskrevende.  
 
Det betyr at barn med samme IQ uttrykt ved en samleskåre kan ha ulik evneprofil: Noen kan være svært svake på språklige oppgaver, men flinkere med de ikke-språklige, og omvendt. Noen kan være ganske raske, men ha store vansker med arbeidsminne, osv.  Det kan være så stor forskjell på hvordan disse to områdene mestres at det har betydning for fungering i skole og hverdag. De som har sin sterke side på verbal forståelse vil ha bedre forutsetninger for å utvikle ordforråd, språklig kunnskap og begreper. De har sin sterke side på det som er hovedtyngden i skolen. Dersom den perseptuelle delen er den beste, vil perseptuell resonnering eller ikke-språklige ferdigheter være den individuelt sett sterke siden. Se- og gjøre oppgaver som snekring, reparasjoner, enkle ”vaktmester-oppgaver” vil være det som lettest læres. Dette området har tradisjonelt liten plass i norsk skole og disse elevene trenger mer tilrettelegging. I oppgaver med enkel snekring eller matlaging, er det gode muligheter for å trekke inn enkel mål og vekt som det kan være nyttig å mestre. En elev med store vansker med arbeidsminne vil være i risikosone for lesevansker.  Så to elever med samme IQ kan ha behov for ulikt opplegg på bakgrunn av ulikheter i evneprofilen.
 
Min erfaring fra habiliteringsarbeid er at det ikke er nok med en evnetest for å gi en dekkende beskrivelse av den enkeltes potensial, selv om den gir mer informasjon enn bare et IQ-tall. Dersom en person får en utviklingshemmingsdiagnose uten annen utredning enn evnetest, har en bare kartlagt noe av vedkommendes kognitive potensial. Andre områder som tradisjonelt inngår i en nevropsykologisk undersøkelse er ikke kartlagt, som for eksempel hukommelse, tenketempo og konsentrasjon.
 
Utviklingshemmede utgjør ikke en homogen gruppe. De er minst like forskjellige som andre, eller mer forskjellig, når det gjelder ferdigheter som hukommelse, tempo og evne til konsentrasjon og egenledelse.
 
Det er et rimelig krav at de som får en slik diagnose også får tilbud om en bredere utredning slik at tiltak og målsettinger kan skreddersys mer presist. Uten en bredere utredning vil det være mer famling med tanke på hvilket potensial som skal utvikles og hvilke kognitive vansker som finnes som gjør at tiltak og målsettinger bør justeres. Her kan en nevropsykologisk undersøkelse bidra med en bredere kartlegging.
 
Innlæring og hukommelse i enkel form kan variere mye hos elever med utviklingshemming. Enkle former for innlæring som ikke stiller krav til forståelse, kan fungere helt normalt. Elever med alvorlig utviklingshemming som har pugglæring som sin suverent sterke side, har en ressurs som det er nyttig å vite om for foreldre og lærere. Mange med lett psykisk utviklingshemming har pugglæringsferdigheter på nivå med sine jevnaldrende. Det må kunne brukes i forhold til å bygge opp kunnskapsnivået på områder der forståelse ikke er så viktig. Det å lære navn på store byer i eget fylke, det å pugge navn på verdensreligioner, kunne navn på spillere på favorittfotballaget sitt, osv. Med god språklig hukommelse kan en huske tre til fem ting som skal hentes på lageret eller handles i butikken uten huskelapp. Det samme gjelder for enkel visuell innlæring. Noen husker like godt som sine jevnaldrende det de får se. Det betyr at det å finne ting på et lager, eller huske hvor i butikken varene er, vil mestres som hos de fleste andre.
 
Tenketempo undersøkes også på evnetesten WISC-IV og der heter det prosesseringstempo. Oppgavene der er krevende finmotorisk, stiller krav til enkel lesing og presis oppfattelse av abstrakte figurer. De gir neppe et riktig bilde av tenketempoet til de fleste med psykisk utviklingshemming. Tenketempo bør undersøkes med enklere oppgaver for å finne ut om det er generelt nedsatt eller om det er normalt. Det er viktig å vite i forhold til hvor mye som kan forventes gjort innenfor ulike typer oppgaver. Stress fører ikke til god læring, men heller til vegring mot læringssituasjoner viss en skulle oppleve å alltid bli presset til å jobbe fortere enn egen kapasitet.
 
Konsentrasjon er også en viktig ferdighet som varierer uavhengig av evnenivå. Den såkalte arbeidsminneindeksen på WISC-IV gir ikke informasjon om evne til å være konsentrert. Mange med utviklingshemming kan være normalt konsentrert og kan da jobbe lenge med oppgaver som de skjønner. Andre strever med konsentrasjon og noen så mye at de oppfyller kriteriene til diagnosen ADHD. De har dermed to ”snublesteiner” i forhold til å lære nye ting: Både nedsatt forståelse og nedsatt utholdenhet. Dette vil påvirke hvordan læringssituasjoner skal legges til rette.
 
Egenledelse er ikke så lett å definere helt uavhengig av konsentrasjon og disse funksjonene overlapper med hverandre selv om de er litt forskjellige også. Det dreier seg om evne til å finne gode arbeidsmåter, holde seg til det en skal gjøre, klare å vurdere om en nærmer seg målet eller ikke. Dette fanges i liten grad opp i evnetesten og er heller ikke enkelt å kartlegge med nevropsykologiske tester. Her bør en i tillegg benytte kartleggingsskjema. De som er gode på egenledelse, vil kunne gjennomføre oppgaver på egen hånd, og vil klare å finne enkle løsninger på problemer som kan oppstå under veis. De som er dårlige på egenledelse, er avhengige av hjelp for å komme i gang, holde seg til det de skal gjøre og få fullført.
 
Kunnskap om disse funksjonsområdene hos elever med utviklingshemming vil gjøre det mulig å skreddersy både arbeidsmåter og målsettinger på en bedre måte enn om en må gjøre det ut fra prøving og feiling. Det kan selvsagt argumenteres for at en erfaren spesialpedagog vil finne ut av det meste av dette etter hvert som en blir kjent med eleven, og det kan være riktig. Det er jo egenskaper som vil vise seg når en prøver ut ulike opplegg, men det å få vite dette sammen med diagnosen kan redusere prøve- og feileopplegget en ellers må gjennom.