På Storvollen omsorgsbolig på Kvaløya i Tromsø kommune nærmer det seg jul. I fellesarealet er adventsstjerna på plass i vinduet. Tavla med oversikt over fellesmiddagene bærer også preg av at det nærmer seg jul. Før selve julaften skal beboerne både ha julebord og spise julegrøt sammen.
− Det er ikke sånn den ser ut hele tiden, bemerker Cecilie Juul. Hun er miljøterapeut ved boligen.
Grunnen til denne bemerkningen er at Cecilie er levende opptatt av kosthold og ernæring, og julegrøt er nok ikke på Cecilies liste over næringsrik mat.
− Men selvfølgelig skal det være litt kos nå som det nærmer seg jul, legger Cecilie til.
På tavla kan både de ansatte å beboerne se hva som er planlagt for fellesmiddagen hele måneden. Middagene som får en plass på denne tavla er som regel sunne og næringsrike. For i dette bofelleskapet har de et ekstra fokus på kosthold og ernæring. De ansatte forsøker å hjelpe beboerne til å ta sunne valg. Men slik har det ikke alltid vært.  

Kokekurs og middagskartotek
Det hele startet i 2012. Cecilie mente det var for lite fokus på kostholdet og ernæringen til personer med utviklingshemming.
− Det ble etisk utfordrende for meg å se hvordan kostholdet var i bofelleskapet, forteller Cecilie.
Derfor søkte hun, sammen med to andre, om penger fra Utviklingssenteret for hjemmetjenester i Troms.
− De har noe som heter frie midler. Disse kan man søke på hvis man har små prosjekter.
De fikk 25.000 kroner. Disse brukte de til å arrangere fire kokekurs for utviklingshemmede. Året etter søkte hun igjen. Da hun igjen fikk penger resulterte det i et middagskartotek med oppskrifter på sunne middag til én person.
Men det skulle vise seg at Cecilie ikke var den eneste som var opptatt av kostholdet til personer med utviklingshemming.
− Det hadde kommet beskjed fra pårørende om at det måtte skje noe med kostholdet og ernæringen i bofelleskapene, forteller Cecilie.
Dette førte til at Utviklingssenteret for hjemmetjenester spurte Cecilie om hun kunne tenke seg å starte et prosjekt med fokus på ernæring. Dette tilbudet kunne ikke Cecilie si nei til, og prosjektet «Godt kosthold er god omsorg» ble født.

Leksjoner rett i lomma
Cecilie ville lage et prosjekt som rettet seg mot de ansatte som jobbet i bofelleskapene. Hun ville øke de ansattes kunnskap om ernæring og kosthold, slik at de skulle bli bedre i stand til å veilede beboerne i bofelleskapene. For å få til dette ville Cecilie lage korte leksjoner som ble sendt ut på e-post til de ansatte. For å få til dette tok hun kontakt med firmaet Jungelmap som eier konseptet NanoLearning. Ved å benytte seg an NanoLearning fikk hun mulighet til å sende ut ernæringsleksjonene på e-post til alle ansatte samtidig. Dette ga også de ansatte mulighet til å gjennomføre leksjonene når det passet dem – både i og utenfor arbeidstiden. Det eneste de trengte var tilgang til e-posten sin.
− Denne metoden gjør at hele personalgruppa kan ta kurset samtidig i fellesskap, sier Cecilie.

Etter å ha valgt metode startet jobben med å finne ut hva leksjonene skulle inneholde. Til denne jobben fikk Cecilie hjelp av Sonja Fjellstad, miljøterapeut i Tromsø kommune, og Henning Kristiansen som er avdelingsleder i Tromsø kommune.Til slutt satt de igjen med til sammen 14 leksjoner.  En av de første leksjonene var en kartlegging av kunnskapsnivået til de ansatte. Deretter fulgte leksjoner om alt fra ulike typer fett, motivasjon og brukermedvirkning, lovverk og etikk, ernæringsrelaterte helseplager og lovverk og etikk. Den siste leksjonen var en avsluttende spørreundersøkelse.  Det var også viktig for Cecilie at leksjonene skulle være korte. Til slutt endte de opp med leksjoner på mellom 5-7 minutter. Det ble sendt ut to leksjoner per uke i to måneder.  De som gjennomførte leksjonene fikk også mulighet til å komme med egne kommentarer og evalueringer. Alt dette ble gjort anonymt.

For Cecilie var det viktig å ikke gjøre forskjell på de ansatte. Alle ansatte ved de utvalgte bofelleskapene skulle gjennom de samme leksjonene, uansett utdanning og bakgrunn.
− Vi skulle nå alle, både vernepleiere og assistenter. Alle sitter med litt kunnskap, men vi ville få et fokus. Derfor brukte vi kosthåndboken fra Helsedirektoratet og tips og råd med tanke på målgruppa, sier Cecilie.
Men det å heve det generelle kunnskapsnivået om kosthold og ernæring var bare ett av målene. Hun hadde også et mål om å at boligene skulle få bedre rutiner, blant annet ved innkjøp av mat og middagsplanlegging. Da ble det ekstra viktig å inkludere alle som jobbet der.
− Hvis man skal endre på rutiner må man gjøre det i felleskap, sier Cecilie.

 I første del av prosjektet ble leksjonene sendt ut til ansatte ved tre bofelleskap med til sammen 61 ansatte i Tromsø kommune
− Før vi sendte ut leksjonene dro vi rundt til bofelleskapene og fortalte om prosjektet og hvordan det skulle gjennomføres, sier Cecilie.

Lite engasjement og får endringer
Da resultatene av pilotprosjektet var klart var ikke Cecilie veldig imponert. Før oppstart ble det send ut brev fra Tromsø kommunes kommunaldirektør til alle ansatte i bofelleskapene, med beskjed om at kurset var obligatorisk for alle. Det tok ikke alle like alvorlig.
− Selv avdelingsledere åpnet ikke mailene, forteller Cecilie.
Deltakernes evaluering av prosjektet var heller ikke veldig optimistiske. På påstanden «Jeg tror kurset kan føre til brukerne får et bedre kosthold», svarte 53 prosent nei, mens 47 prosent svarte ja.

I den ene leksjonen måtte deltakerne svare på seks kartleggingsspørsmål. Her svarte deltakerne at både de og kollegene hadde en relativt god kunnskap om kosthold og ernæring. De mente også at de hadde gode rutiner for matinnkjøp og matlaging. Men da de skulle svare på påstanden «Tjenestemottakerne har et bra kosthold», var mange uenig i påstanden.
− Dette avslører hvordan tilstanden egentlig er. Det er ikke samsvar i det de svarer, sier Cecilie.
På spørsmålene i starten av kurset var 67 prosent av svarene på kunnskapstesten riktige. På slutten av kurset var 97 prosent av svarene riktige. Dette viser at mange hadde lært noe nytt om kosthold og ernæring. Likevel var det noe som manglet: engasjement og vilje til å endre rutiner.
− Bare et av bofelleskapene gjennomførte prosjektet slik vi hadde tenkt, forteller Cecilie.
Hun forsto raskt at engasjement var viktig for at prosjektet skulle lykkes. Resultatene fra pilotprosjektet viste at deltakelsen ikke var optimal og at mange falt fra underveis.
− Da vi så resultatene tenkte både jeg og faglederen ved utviklingssenteret for sykehjem og hjemmetjenester i Troms, May Iren Bendiksen, at «dette må vi gjøre noe med, det lever ikke av seg selv», forteller Cecilie.

Runde to
Etter at piloten var gjennomført bestemte Cecilie seg for å gjennomføre prosjektet en gang til. Hun kunne ikke la resultatet fra piloten bli stående alene.  Denne gangen var det ansatte ved tre bofelleskap som skulle gjennomføre kurset; Harstad, Balsfjord og Tromsø. Men før kurset ble sendt ut til de tre bofelleskapene måtte hun gjøre noen endringer.
Cecilie mente at dersom prosjektet skulle ha noen virkning og føre til varige endringer med tanke på kosthold og ernæring, måtte hun øke engasjementet rundt prosjektet. Derfor engasjerte hun avdelingslederne i Balsfjord, Harstad og Tromsø.
− Jeg ba avdelingslederne om å velge en eller to ansatte som var litt interessert i temaet. Vi ville at disse skulle hjelpe til med å drive prosjektet og ha hovedansvaret i bofelleskapet.
At noen få ansatte ved bofelleskapene har et overordnet ansvar for kosthold og ernæring har vært Cecilies kjepphest i flere år. Dette var noe hun tok hun opp under Vinterlyskonferansen allerede i 2012.
− Det jeg ikke skjønner er hvorfor det ikke kan være en eller to i hvert bofelleskap som har ansvaret for ernæring? Vi har jo medisingrupper og andre grupper, så hvorfor kan vi ikke ha en gruppe for kosthold og ernæring?, spør Cecilie. 

Da prosjektet skulle gjennomføres for andre gang ble Storvollen valgt ut som et av de tre bofelleskapene. Cecilie var ikke så begeistret for å kjøre prosjektet der hun selv jobbet.
− Jeg ville egentlig ikke at min bolig skulle være en del av prosjektet, jeg ville ikke bli «frelser i eget hus», sier Cecilie.
Men da to kolleger ble utpekt som ansvarlige for prosjektet i bofelleskapet, gikk hun likevel med på det. Etter at avdelingslederne ved de to ande bofelleskapene hadde rekruttert to eller tre ansatte til å være pådrivere, satt de igjen med ei ressursgruppe på 11 personer. Før kursene ble sendt ut til de ansatte deltok ressursgruppa på møter hvor de fikk informasjon om selve prosjektet og kursets innhold.
Kurset ble på nytt send ut til de ansatte. Innholdet var det samme, men nå hadde de to-tre pådrivere ved hvert bofelleskap. Det ga resultater!
− Avdelingslederne og de to-tre med et hovedansvar følte at de fikk med seg helepersonalgruppa. Dette førte igjen til at deltakelsen ble bedre denne gangen, forteller Cecilie.

Denne gangen viste resultatene at hele 98 prosent mente at kurset ville ha betydning for kartleggingen og dokumentasjonen av ernæring hos brukerne. I tillegg mente 95 prosent at kurset ville føre til et bedre kosthold for brukerne. Både antallet som deltok og som fullførte økte på runde to sammenlignet med piloten.
− Det fungerte. De satte fokus på ernæring og kosthold og de ryddet tid til å snakke om det, både på personalmøter og på rapportene, sier Cecilie.
Selv om det ble bedre resultater etter gjennomføringen av runde to, kom det frem i begge rundene at det ikke fantes rutiner for å gjennomføre ernæringskartlegging av beboerne. I tillegg hadde ikke de ansatte kartleggingsverktøy til å utføre ernæringskartleggingen.

Fra skippertak til hverdagslig rutine
På Storvollen omsorgsbolig har klokka blitt fire på ettermiddagen. Assistenten Sissel Johansen har kommet på jobb og har satt seg ned ved kjøkkenbordet.
− Karbonader med fjerterstuing? Cecilie sender et spørrende blikk mot assistenten.
− Jeg så det, men lot det bare stå, humrer Sissel.

Sissel jobbet også her da prosjektet ble gjennomført. Hun mener de har et mye større fokus på kosthold og ernæring nå, enn det de hadde før prosjektet.
− Før bar det preg av skippertak. Nå har hele personalgruppa et mye større fokus på kosthold gjennom hele uka, ikke bare i perioder, sier Sissel.
For henne passet metoden med leksjoner tilsendt på e-post godt.
− Jeg jobbet nattevakt i den perioden, så jeg samlet opp leksjonene og gjorde mange etter hverandre.
Cecilie forteller at hun fikk tilbakemeldinger fra de ansatte om at mange satte pris på å igjennom leksjonene få tips og råd til hvordan de kunne gjøre ting i praksis. Middagskartoteket som hun lagde for noen år siden har også brukt flittig.  
− Middagskartoteket gjorde det enklere å planlegge fellesmiddager. Middagskartoteket inneholder oppskrifter på mat som er godt sammensatt, forteller Sissel.
For henne har hverdagen på jobb blitt mer lettvint på grunn av det hun lærte i leksjonene og tilgangen til middagskartoteket.
− Jeg kunne jo ikke å lage mat da jeg begynte her. Nå har jeg lært meg å lage mye mat fra grunnen av. Er det noe jeg ikke kan er det bare å ringe andre, sier Sissel.

En av de Cecilie fikk med seg som ressursperson ved Storvollen var Tove Hansen. Hun er i dag konstituert avdelingsleder, men jobbet som miljøterapeut da de gjennomførte prosjektet.
− Da prosjektet startet tenkte jeg at dette var et viktig tema å ha fokus på. Vi så at beboerne ikke forsto hvor viktig kosthold var, sier Tove.
Hun tror det var avgjørende at de hadde ressurspersoner i hvert bofelleskap.
− Vi hadde fokus på det under hele prosjektperioden og vi ga de andre ansatte påminnelser om at de måtte gjennomføre leksjonene, forteller Tove.

Karoline Kastnes var på den tiden tilkallingsvikar i boligen. Hun er veldig glad for at også hun fikk delta.
− Tilkallingsvikarene er ikke her like ofte, og da er det bra at vi også får mulighet til å delta, sier Karoline. 
Tove mener det var en helt riktig avgjørelse å inkludere alle ansatte i prosjektet.
− Alle må være med å videreføre det vi har lært til brukerne. Dersom bare noen hadde fått kurset, kunne det fort blitt slik at det bare var de som hadde fokus på det, men ikke resten. Det ville blitt vanskelig for beboerne å forholde seg til.

Tilbake til hverdagen
Ett av målene Cecilie hadde for prosjektet var å få til varige endringer i bofelleskapene. Det mener både Cecilie, Tove, Sissel og Karoline at de har klart ved Storvollen.
− Vi satte opp standard handleliste for hver beboer. Det var spesielt positivt. Vi faste kjenner beboerne og rutinene godt, men i perioder er det en del tilkallingsvikarer som ikke vet hva en bruker trenger og hva som er normen, forteller Tove.
Som tilkallingsvikar syntes Karoline det var lettere å hjelpe beboerne å ta sunnere valg etter kurset.
− Når man har en standard å gå ut ifra er det mye lettere å veilede dem, sier Karoline. 
De nye rutinene er nå godt innarbeidet i boflleskapet, blant alle ansatte.
− Alle beboerne vet at de har en handleliste å forholde seg til, men det er ikke alltid de holder seg til den. Da kan vi forsøke med veiledning, men står de fortsatt på sitt så kan vi ikke nekte dem i å kjøpe det de vil, sier Tove.

Alle fire har tro på at rutinene de innførte etter prosjektet vil vedvare.
− Rutinene vi har nå er veldig innarbeidet. Vi ser problematikken og at dette er noe vi må ha trøkk på hele tiden. Vi kan ikke tenke at vi kan bare «slippe det» nå som vi er ferdige med prosjektet, sier Tove.
− Vi trenger ikke nye rutiner, men vi må hele tiden forbedre de vi har, legger Cecilie til.

De ansatte som forbilder
− Det er veldig fint når noen skriver at de har blitt mer bevisst på at de er et forbilde for brukerne når det kommer til kosthold, sier Cecilie.
Dette kan Sissel bekrefte.
− Det har vært mye fokus på at vi som ansatte skal gå foran som gode rollemodeller for brukerne. Vi sitter ikke i fellesarealet å drikker brus og spiser godteri, sier Sissel.
− Dette er noe vi har fokus på fortsatt og som vi lærer til nye vikarer. Det er ikke bare beboerne vi lærer opp i å velge sunnere alternativer, forteller Tove.
Sissel har også sett at beboernes holdninger er i endring.
− Da jeg og en bruker var på butikken spurte jeg om hun ikke skulle ha hamburgerbrød- og pekte på det hamburgerbrødet jeg ville valgt om jeg skulle handlet til meg selv. Da fikk jeg beskjed om at det ikke var den typen hun skulle ha, hun skulle ha grove hamburgerbrød. Da merker du at de har fått med seg mye. De legger også merke til nøkkelmerkede produkter, forteller Sissel.
− Var det noe du ikke likte ved kurset?
− Jeg likte ikke å bli bevisst de dårlige vanene jeg har, sier Sissel lattermildt.

Selvbestemmelse
Flere av kursdeltakerne ga etter pilotprosjektet tilbakemelding om at det var vanskelig å bidra til et bedre kosthold for brukerne fordi de har rett på å selv bestemme hva de skal spise. At dette kan være utfordrende har Cecilie stor forståelse for.
− Medbestemmelsesretten veier tungt, og det skal vi være glade for. Men vi kan veilede dem til å velge. Det er mange måter å lage en matrett på, man kan veilede de til å velge sunnere varianter av ingrediensene. Det er ikke bestandig brukerne er redde for å prøve noe nytt, sier Cecilie.
Hun mener man må ta tiden til hjelp.
− Å endre vaner og holdninger tar tid, både for brukerne og de ansatte, sier Cecilie.
Hun tror også det er viktig å være en del av et fellesskap – også når det gjelder mat.
− Hos oss har vi fellesmiddag annenhver onsdag og i helgene. Da blir beboerne med på å lage middag og vi snakker mye om det. Da blir det et implisitt matlagingskurs. Det er klart at ikke alle kan delta på dette, men for de med lettere psykisk utviklingshemming er det ideelt, forteller Cecilie.

Seks boliger har til sammen deltatt i de to rundene prosjektet har vært prøvd. Cecilie har et håp om at flere vil prøve.
− Det er Jungelmap som eier kurset, men alt er lagd ferdig. Det er ikke dyrt for kommunene å kjøpe, men det krever litt organisering, sier Cecilie.