Klokka har akkurat passert 17:00 en helt vanlig torsdag i desember i Oslo. I bydelen Nordre Aker har en familie akkurat kommet hjem fra jobb, barnehage og skole.
Om ikke lenge skal familien på fire samles rundt middagsbordet. Før var dette noe mamma Helene og pappa John Birger, gruet seg til. Den sju år gamle sønnen deres har barneautisme og foreldrene var bekymret for at sønnen ikke fikk i seg nok mat. I tillegg var det mye uro når familien skulle spise sammen.
− Vi var i en situasjon hvor sønnen vår nesten ikke spiste. Alt var veldig kaotisk og vi visste ikke hvilke muligheter vi hadde, sier mamma Helene Mo.
− På den tiden var vi veldig bekymret og stresset, legger pappa John Birger Wormdahl til.
Men det var før de deltok i prosjektet ambulant foreldreveiledning. I dag vet de at sønnen får i seg nok mat. Det er heller ikke uro når familien samles for å spise sammen.

Inn i hjemmet. Inn i situasjonen.
Familien i Nordre aker er en av 15 familier som har fått hjelp via ambulant foreldreveiledning. Prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Kapellveien habiliteringssenter, barnehabiliteringen ved Oslo universitetssykehus, samt bydelene Nordre Aker og Sagene. Det var familier fra disse to bydelene som ble plukket ut til å være med i prosjektet.
− Målet med prosjektet er å prøve ut et lavterskeltilbud med ambulante tjenester, som kan bistå familier i utfordrende situasjoner. Foreldreveiledningsteamet har fleksibel arbeidstid utover 8-16, med muligheten til gi råd og veiledning hjemme hos familien i direkte samhandlingssituasjoner mellom barnet og foreldrene. Fokus for veiledningen er foreldrenes egne opplevde behov for bistand og støtte. Et annet mål for prosjektet er å finne en egnet måte å samarbeide på som styrker samarbeid innad i bydel og mellom bydel og spesialisthelsetjenesten, om habiliteringsarbeid til disse familiene, sier Ellen.
Hun er prosjektleder for ambulant foreldreveiledning.
− Barna i denne målgruppen er i behov av en annen tilrettelegging og metodisk tilnærming enn andre barn. Det er viktig at de som skal gjennomføre veiledningen har erfaring med målgruppen og er trygg på å samhandle med disse barna. Det er viktig at man kan vise hvordan det kan gjennomføres og veilede foreldrene i å gjennomføre det samme. Foreldrene er i en sårbar situasjon og de må oppleve å bli vist respekt og at den som gir veiledning er ydmyk for foreldrene og familiens privatliv. Samtidig er det viktig at den som gir veiledningen er trygg, tydelig og tørr å gripe inn/vise hvordan noe kan gjennomføres dersom det er nødvendig. Erfaring med veiledning i familiens hjem, og kompetanse på målgruppen vurderes som nødvendig for å kunne fremstå som trygg og tydelig i veiledningen, sier Ellen.

I 2016 fikk Kapellveien habiliteringssenter 151 henvisninger. Halvparten av disse handlet om foreldreveiledning, noe som ga en klar indikasjon på at foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne hadde et behov for veiledning. Hva foreldrene trengte veiledning til, varierte.
− Noen foreldre ville ha tilbakemeldinger på hvordan de samhandlet med barnet sitt. Andre ønsket å få praktiske råd og veiledning i hverdagslige situasjoner, veiledning i hvordan de best mulig kunne sette grenser for barnet sitt, etablere rutiner, bistand til å strukturere hverdagen eller få hjelp til å kommunisere bedre med barnet. En far ønsket å få bedre informasjon om hvilke tjenester som finnes og hvilke rettigheter de som foreldre har. En mor ønsket hjelp til at begge foreldrene skulle mestre hverdagslig situasjoner og gjøremål med barnet. 

Individuell tilpassing
Ellen forteller at det ofte ikke fungerer med generelle råd når det gjelder barn med nedsatt funksjonsevne.
−Tiltakene må tilpasses og det må legges til rette for mestring hos barna og foreldrene. Hele familien må bli ivaretatt underveis i veiledningen, sier Ellen.  For å gi en best mulig individuell oppfølging måtte veilederne først bli kjent med barnet og familien. Barnet ble også observert i barnehagen – dette for å kunne dra nytte av allerede igangsatte tiltak.
− Familiene fortalte oss hva konkret de trengte hjelp til. Da dette var gjort satte vi oss ned med foreldrene, uten barna tilstede, for å legge en plan for hvordan dette skulle gjennomføres på en best mulig måte, forteller Ellen.
Da det var gjort dro veilederne hjem til familiene.
− Før vi satte inn tiltak var vi hjemme hos familiene for å observere de situasjonene de ønsket hjelp til. Der det var behov for det, dro vi på observasjon på barnets skole eller barnehage, forteller Ellen.
Et annet viktig poeng med prosjektet var at dette skulle være et fleksibelt tilbud. Dersom en familie hadde behov for hjelp tilknyttet kveldsstell eller legging, møtte veilederen opp på det tidspunktet.  

Veiledning ved middagsbordet
Etter kartleggingssamtalen med Helene og John Birger ble det klart det de trengte mest hjelp til, var å sørge for at sønnen deres fikk i seg nok mat. De ønsket også at det skulle være mindre uro når familien spiste sammen.
− I forkant hadde vi observert måltidet hjemme. Så vi la en plan for hvor barnet skulle sitte, hvilke rutiner vi ønsket å ha og hvem som skulle gjøre hva, forteller Ellen.

Da det var tid for å gå inn å gjøre noen grep for å endre situasjonen, ble det bestemt at Ellen og den andre veilederen skulle gjøre dette. Dette ga foreldrene mulighet til å observere hvordan hun gjorde det, slik at de kunne gjøre det på samme måte til neste måltid.
− Barnet protesterte med gråt og ville ikke sitte ved bordet. Men vi sto i det og opprettholdt kravet. Det endte med at vi fikk gjennomført måltidet, forteller Ellen.
Da barnet i starten av måltidet protesterte tok Ellen barnet i armene og gikk frem og tilbake til han roet seg. Samtidig forklarte hun foreldrene hvorfor hun gjorde det hun gjorde.
− Etter fire-fem minutter hadde barnet roet seg og måltidet ble gjennomført slik vi ønsket.
I dagene etter var det foreldrenes oppgave å gjennomføre måltidene på tilsvarende måte, slik Ellen hadde vist dem.
− Da vi kom tilbake litt senere, satt familien og spiste fredelig og rolig sammen. Det var mye fredeligere enn i mange småbarnsfamilier, forteller Ellen.

Familien hadde også tatt i bruk bildekommunikasjon slik at sønnen lettere kunne gi uttrykk for hva han ville.
− Det var veldig vellykket og en veldig fin måte å gjøre det på hos Helene og John Birger. Men dette er bare én måte å gjøre det på. Andre ganger veileder vi og støtter foreldrene når de står i situasjonen selv, sier Ellen.

En roligere hverdag
− Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, jeg blir helt på gråten når jeg snakker om det, sier Helene.
Hun snakker om hjelpen hun og familien fikk gjennom prosjektet. For dem har det vært vanskelig å finne ut hvor de kan søke hjelp.
− Det vi synes har vært vanskelig med å ha et barn med helt andre utfordringer enn andre barn, er at vi ikke vet hva som er lurt og fornuftig å gjøre. Ting skal være ganske skakkjørte før man får et tilbud om hjelp. Man må søke på alt, og man får avslag på alt. I tillegg må man også vite hva man skal søke på, sier Helene.
For dem var det helt avgjørende å få hjelp i hjemmet.
− Det er veldig bra å få folk hjem til seg, det er jo her det skjer. Det er her situasjonen vi trenger hjelp til er. Vi trengte ikke å ta oss fri fra jobb for å dra på et kurs for å få tips som vi skulle prøve ut hjemme. De kom hit og gikk inn i situasjonen for å vise oss hvordan vi skulle gjøre det, sier John Birger.
− Vi har vært på timer hos spesialist med sønnen vår, men problemet med det er at situasjonen er så kunstig, den er ikke reel. Så det er helt avgjørende at vi får hjelp hjemme, legger Helene til.

Det første som ble gjort da familien ble med i prosjektet var å kartlegge hvor mye sønnen faktisk spiste, for det var foreldrenes største bekymring.
− Vi møtte to personer som hadde ulik, men god kompetanse. De hørte på det vi hadde å si, de hverken bagatelliserte det vi sa eller var fordømmende. Vi møtte ikke den der «ja, ja, alle barn er kresne», sier Helene.
Etter samtale med en lege ble det fastslått at sønnen fikk i seg nok mat. Etter det fikk de hjelp til å få ro når familien skulle spise sammen.
− Før var det en veldig vanskelig spisesituasjon med kaos, løping til og fra bordet, leker og roping. Nå tror jeg vi er en over gjennomsnittlig rolig familie som sitter ved bordet, sier John Birger.

Men selv om de setter stor pris på den hjelpen de har fått, er det ikke alltid lett å be om hjelp.
− Det å skulle ta imot hjelp på forholdsvis grunnleggende områder når det gjelder ens barn ve og vel, er i utgangspunktet ekstremt vanskelig. Å be om hjelpen er enda vanskeligere, sier Helene.
− Det er lettere å be om hjelp når man vet at det er hjelp å få, legger John Birger til.

Det å spise sammen i ro og mak var ikke det eneste familien fikk hjelp til.  
− Det som kanskje kan sies å være det beste som skjedde, var innføringen i en metode for å kommunisere med sønnen vår. Det ga også han en enkel måte å kommunisere tilbake til oss. Det har hatt en overføringsverdi på veldig mye annet, sier Helene.
Både hun og John Birger tror også lillesøster har fått det bedre etter at de fikk hjelp.
− Det er klart at de minste blir påvirket når foreldrene er konstant stresset. Nå er mye av stresset borte og vi har mer overskudd til å gjøre ting sammen med henne, sier Helene.
− Jeg tror generelt at ringvirkningseffekten er undervurdert, legger hun til.
− Hvordan tror dere hverdagen deres hadde vært dersom dere ikke hadde vært med i dette prosjektet?
− Jeg tror at dersom man ikke har rammene på plass, før barnet har utviklet seg til et visst nivå, så får man det aldri til. Nå har sønnen vår blitt større, smartere, raskere og enda mer kompetent – så hadde det ikke blitt gjort noe med spisesituasjonen eller rømme-situasjonen, så tror jeg det hadde blitt uutholdelig.
− Men nå er det ikke det. Nå kan vi kose oss sammen med ham, legger hun til.

En så enkel hverdag som mulig
Ellen har stor forståelse for at det kan være vanskelig for foreldre å be om hjelp.
− Dette er familier som har tyngende omsorgsoppgaver. Det å ta imot hjelp kan oppleves som støttende hvis man får det til, men hvis de ikke får det til kan det oppleves veldig vanskelig. Det er opp til veilederne å tilrettelegge for mestring både hos barn og foreldre, forteller hun.
− Jeg er veldig ydmyk ovenfor de foreldrene som faktisk tar imot hjelp. De er de viktigste personene i barna sine liv. Å mestre hverdagslige situasjoner gjør noe med en hel familiesituasjon, legger hun til.

Målet med prosjektet er å gjøre hverdagen lettere for familier med store omsorgsoppgaver. Derfor har de vært opptatt av å i så stor grad som mulig unngå at foreldre har vært nødt til å ta seg fri fra jobb. Der det er nødvendig kan veilederne dra på observasjon på barnets skole eller barnehage, eller kommunisere med nødvendige etater.
− Mange kan nok lure på hvorfor foreldrene selv ikke drar og observerer barnet i barnehagen eller på skolen. Men som nevnt tidligere er det ikke alltid lett å overføre til hjemmesituasjonen. Kompetansen som veilederne har kan gjøre at de faktisk observerer andre ting enn det foreldrene gjør, men som er viktig for å få det til hjemme. En far fortalte at han hadde regnet sammen at han hadde 150 avtaler tilknyttet oppfølging av barnet sitt i løpet av 2015, forteller Ellen.

Håper på et permanent tilbud
Sommeren 2017 fikk prosjektet nye midler. Dette førte til at prosjektet ble videreført og at målgruppa ble utvidet.
− Dette er et tilbud som flere har et behov for, derfor utvidet vi prosjektperioden og målgruppa. Barna må ikke ha en diagnose innenfor autismespekteret eller utviklingshemming. Det kan ta tid før et barn får en diagnose også, så vi ønsker å tilby tjenestene til familiene tidligere. Ved å etablere ambulante foreldreveiledningsteam med kompetanse og erfaring med målgruppen, vil det kunne bidra til å forebygge eller løse utfordringer disse familiene står ovenfor på et tidligere tidspunkt. Dette kan forebygge, redusere og forhindre skjevutvikling i barnas atferdsvansker, sier Ellen.

Prosjektet fortsetter til sommeren 2018, og Ellen håper at det da skal bli et permanent tilbud.
− Vi vet at det kommer nye utfordringer for familiene vi allerede har gitt hjelp til. Barna utvikler seg og det vil komme nye problemstillinger. Når det skjer så håper vi det er et permanent tilbud på plass, slik at familiene kan få støtte igjen, sier Ellen.
Bydelen Nordstrand er nå i gang  med et tilsvarende prosjekt.