Bydel Alna i Oslo kommune gir i et pågående prosjekt veiledning til personer med utviklingshemming, og andre med behov for det, som fortsatt bor sammen med familien. De gir også veiledning til resten av familien ved behov. Dette er en spennende og fleksibel måte å gi tjenester til en målgruppe som det erfaringsmessig er vanskelig å nå ut til. 

Les også vår reportasje fra ambulant foreldreveiledningsprosjekt i Oslo

I 2016 gjennomførte et eksternt konsulentselskap i samarbeid med bydelen en gjennomgang av tjenesteforløpet til blant andre utviklingshemmede i bydelen. Bakgrunnen var at en så en betydelig vekst i antall personer med behov for tjenester og et ønske om å forbedre måten bydelen gir tjenester på. En av utfordringene som ble identifisert ved oppstart var at selv om det var et ønske fra unge personer selv og deres foreldre at de skulle bo lengst mulig hjemme hos foreldrene, så var det lite bydelen kunne tilby denne gruppen. Det ble slått fast at bydelen manglet enkelte tilbud som ble ansett som viktige for at unge med utviklingshemming kunne bo hjemme hos foreldre så lenge som ønskelig. Blant annet ble det påpekt behov for en ambulant miljøarbeidertjeneste som blant annet kunne følge opp unge og voksne som fortsatt bodde hjemme hos sine foreldre. 

Sommeren 2017 ble prosjektet som her omtales igangsatt. Dette var utelukkende gjort med interne midler. Vernepleierkonsulent Lars Kristian Istad ble overført fra en stilling i et bofelleskap til prosjektet. Han har i det året som har gått siden oppstart vært den eneste som har jobbet med denne form for veiledning. Det er Alna Bo- og miljøarbeidertjeneste som har hatt ansvaret for arbeidet. De har i utgangspunktet ansvar for tjenester til personer over 18, men her har også yngre personer blitt integrert. De samarbeider allerede med Fagsenter for barn og unge i bydel Alna, og på sikt er det et ønske om at tilbudet er aldersuavhengig. 

Kate Trondal Bergmann, som er seksjonsleder ved Haugentunet avlastning og aktivitetssenter, og Lars Kristian Istad inviterte oss i NAKU raskt til et møte da vi lurte på om de kunne fortelle oss om veiledningsarbeidet deres. De deler gjerne sine erfaringer med et arbeid som de har stor tro på. Rapporten fra Deloitte pekte på noen utfordringer de kjente seg igjen i. Her var det noen familier og personer i bydelen som sannsynligvis fikk for lite tjenester. Gjerne er det personer som er i slutten av eller ferdig med skolegang, og som ikke har fått noe særlig tjenester fra før. Det kan være ulike grunner til at de ikke har fått tjenester tidligere. Det kan være at de ikke har ønsket dette eller at det ikke har vært tilbud om tjenester som har passet deres situasjon. 

Arbeidet til Lars begynner gjerne med et hjemmebesøk til familien som de har kommet i kontakt med. Det kan både være at familien har bedt om hjelp eller at bydelen har fanget opp hjelpebehov på andre måter. Eksempelvis kan familien ha søkt om andre typer tjenester, men gjennom samarbeid med saksbehandler har de kommet i kontakt med denne aktuelle delen av bo- og miljøarbeidertjenesten. 

Etter et hjemmebesøk blir Lars og den aktuelle familien enige om veien videre. Oftest kan dette være veiledning en gang i uken i starten. Hvordan dette foregår er helt avhengig av behovene til dem som skal motta veiledning. Hvis det er ungdommen selv som skal ha veiledning møter Lars dem der dette er mest hensiktsmessig. De kan også ha møter på kontorene til bydelen. 

Familien vi besøker noen uker etter at vi traff Kate og Lars, forteller at de hadde kontakt med Lars en gang i uken i starten. Han kom gjerne hjem til dem en time før sønnen kom hjem fra skolen. Når sønnen kom hjem var det han Lars samhandlet med. Da tok de seg gjerne en tur på idrettsbanen eller andre steder. Lars observerte også foreldrenes samhandling med sønnen. Han kan også avtale å møte sønnen andre steder enn hjemme. Kanskje de tar en matbit på vei hjem fra den videregående skolen ungdommen går på. Her er fleksibilitet et grunnleggende stikkord. 

Både representantene fra bydelene og foreldrene fremhever dette som et avgjørende suksesskriteria. Selv om mange av familiene som er med i prosjektet har mulighet til å treffe Lars på dagtid er det samtidig avgjørende at han har rammer som gjør at han også kan jobbe sammen med ungdommen og familiene utover ettermiddagen. 

-Lars er raus med tiden, sier foreldreparet vi treffer.  -Han har tid til både å prate med oss her hjemme og sammen med barna våre. Det er ikke slik at han hele tiden ser på klokken og skal videre. 

Foreldrene forteller også om hvordan det var å få tjenesteyter på besøk hjemme. – Det var uvant, men svært lettvint for oss. Dette er også vår hjemmebane. Det er her vi føler oss trygge, men også her våre utfordringer finner sted. Når han kommer hjem til oss, ser han hvordan det er i virkeligheten. Det er himmelvid forskjell på dette og møter på BUP eller andre instanser i hjelpeapparatet.

De innrømmer dog at det er viktig at den som kommer hjem til dem er raus og hyggelig. At de opplever at han er lett å snakke med og at han kommer lett på nett med ungdommene. 

-Det er viktig at han har fokus på det positive også. Personligheten til Lars gjør at dette fungerer godt. Han er rolig og erfaren.

Foreldreparet vi har snakket med forteller at de er opptatt av at hele familien skal bli ivaretatt. De har tidligere både savnet foreldrestøtte og støtte til søsken. Når de for litt siden opplevde at også deres yngste barn slet med utfordringer, spurte de Lars om han også kunne ta en prat med han. De opplever nå at bydelen ser hele familien med de utfordringene de har i hverdagen. På bordet ligger også systemene de har fått fra Lars som hjelpemidler i den daglige samhandlingen. Her er det ulike former for oversikter over gjøremål og også enkle avtalesystemer. Dette sier de har vært med på å strukturere hverdagen.

-Nå gjør vi og får til ting som vi sjelden før har gjort. Små ting i hverdagen er blitt lettere, som for eksempel tannpuss og leggetider. -Vi kan også ringe om det er noe vi lurer på.

I samtalen med Kate og Lars legger også de vekt på viktigheten av å treffe ungdommene der de bor.

– Hvordan kan en veilede foreldre uten å treffe barna deres eller se hvordan de har det, undrer Lars. 

I tillegg til veiledningen i hjemmet tilbyr de også, til dem de tenker kan ha behov for det, et 12 ukers foreldreveiledningsprogram opprinnelig utarbeidet av Glenne regionale senter i Vestfold. Dette er et samarbeid med Fagsenteret for barn og unge. De samarbeider også med andre instanser i og utenfor bydelen. 

Prosjektet gir tilbud til 5-7 personer om gangen, men de ser behovet for at flere får tilbudet. De er usikker på i hvor stor grad de kan utvide arbeidet, men skulle gjerne hatt en veileder til slik at de kunne doble innsatsen. Dette arbeidet gir mulighet til å gi tjenester til noen som ikke har fått nok og riktig tilpassede tjenester tidligere.