Når vi skal tre inn en ny fase i våre liv, er det for oss alle knyttet uvisshet og uro til overgangen. For personer med utviklingshemming og for personer med kommunikasjonsvansker blir disse overgangene i enda større grad belastende. Det kan være at ingen lenger forstår hva de sier eller vet hvordan en skal snakke med dem. De føler gjerne at de må starte på nytt og få personalet eller fagfolkene til å forstå deres situasjon og hvordan tolke reaksjoner og deres omsorgsbehov.

Skjemaet «Kartlegging av kommunikative forutsetninger og behov i personens miljø» bidrar til å lette overgangene. Gjennom skjemaet samles informasjon om brukerens kommunikasjonsevner, og det sikrer videreføring av behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).

Kritiske faser
ASK-teamet ved Habiliteringssenteret ved Sykehuset i Vestfold har god erfaring med bruk av skjemaet. Tone Mjøen, ergoterapispesialist ved sykehuset i Tønsberg, har vært med å revidere og oversette det opprinnelige svenske skjemaet til norsk.

– Når vi jobber med personer som strever med kommunikasjon, så er alle overganger veldig kritiske faser. Da faller kompetansen bort, forteller Mjøen og legger til at dette er en kompetanse det tar tid å bygge opp.

– I disse overgangene opplever mange å kunne miste flere personer rundt seg som forstår og vet hvordan de kan støtte kommunikasjonen, som vet hvordan hjelpemidler virker og som har kompetansen på hvordan de skal oppdateres og alle slike ting.

Hun og andre som jobber med ASK, erfarer ofte at personer med utviklingshemming og andre som har kommunikasjonsvansker, får det dårlig ved overganger. De opplever dårlig livskvalitet, de har kanskje ikke lyst å dra på skolen eller de orker ikke å være på avlastning fordi de ikke blir forstått.

– De blir ikke forstått på helt grunnleggende behov, som at de er tørste, at ingen skjønner deres kroppslige uttrykk eller at ingen bruker hjelpemidlene deres, rett og slett fordi de ikke vet hvordan. De blir veldig sårbare når alle arenaer skifter, konstaterer Mjøen.

– Som en mamma sa her forleden: Når det komme nye mennesker, blir sønnen utrygg, han klarer ikke å falle til ro, de får ham ikke med seg, han vil ikke gå, han vil ikke gjøre noen ting fordi han føler seg utrygg og ikke blir forstått. Da skjærer egentlig alt seg.

God kartlegging
Mjøen forklarer at utgangspunktet for det norske skjemaet er hentet fra Sverige. Der har en lenge brukt skjemaet «Funksjonell kommunikasjon» ved spesialskoler og ved overganger i livsfaser. Det var logopeden Eric Curt Reichmann ved Habiliteringsavdelingen ved Akershus universitetssykehus som hentet det svenske skjemaet til ASK-nettverket i Helseregion Sørøst.

Skjemaet gir et grunnlag for å vurdere kompetansebehovet. Ifølge Mjøen så det svenske skjemaet på hva slags kommunikative funksjoner en person har inne, hva som allerede har vært gjort, hva som er vurdert, hva som er på plass og hvordan personen må følges opp videre og hvilken kompetanse en da trenger.

– Vi syntes ikke skjemaet var godt nok, så vi fikk lov til å oversette og tilpasse det. Vi har endret det ganske mye, forteller Mjøen.

Den norske versjonen er blitt på åtte sider. Det kan være veldig mye for noen. Men det må en kunne klare – det er gjennomførbart, mener hun.

Skaper bevissthet
Noe av grunnen til at skjemaet oppleves som vanskelig å fylle ut, er at tjenesteytere ikke kjenner til viktig informasjon om eleven. Det ser Mjøen når hun fyller ut skjemaet sammen med noen på en ungdomsskole, som har hatt en elev i tre år og som skal begynne på videregående skole. De vet for eksempel ikke noe om synet til eleven.

–Det er litt sjokkerende, etter at de har hatt eleven i tre år. De som er ansvarlige i det pedagogiske systemet, kan mangle informasjon om veldig sentrale temaer for de elevene det gjelder.

Også informasjonen til avlastningsboliger er veldig tilfeldig, ifølge Mjøen. Derfor synes hun at det å gå gjennom skjemaet, enten når et barn har begynt på skolen, på ungdomsskole eller i andre overganger, er nyttig. Noen ganger drøfter hun eller andre fagfolk utfyllingen fordi at de lokalt ikke alltid har kompetanse til å vurdere hva som er viktig eller fordi de synes det er vanskelig.

Blir fortere kjent
Jan Terje Kultorp er fagutvikler og kontaktlærer ved Sandefjord videregående skole og bruker «Kartlegging av kommunikative forutsetninger og behov i personens miljø». Han jobber med seks elever med multifunksjonshemming ved skolen.

– Dette er et veldig nyttig verktøy. De siste årene har det for oss vært en del av standardprosedyrene ved overganger for alle elever som søker seg inn på vår avdeling Hverdagslivstrening, forteller Kultorp.

Skolen har i år 21 elever ved avdelingen som gir tilrettelagt undervisning og individuelle opplæringsplaner for alle i denne gruppen. Allerede året før elevene begynner ved skolen, gjennomføres en innledende avklaring for å identifisere elevene så tidlig som mulig. Det gjøres for å få til en god overgang.

– Disse elevene får deretter en inntakssamtale allerede før jul. I denne prosessen får de blant annet dette skjemaet. Så det er tidlig med i fasen ved overganger hos oss. Vi bruker dette som en første kartlegging, i tillegg til flere andre verktøy, sier Kultorp.

Det er ikke bare elever med multifunksjonshemming som får skjemaet, men alle som søker til avdelingen. Det hjelper for å få på plass tilrettelegging i forhold til kommunikasjon og opplæring.

– Dette bruker vi direkte i arbeidet med elevenes IOP fordi det gir oss en god oversikt over ferdighetene og hvordan elevene uttrykker seg. Vi bruker det som en aktiv idébank for å se på hvilke ferdigheter vi må trene på.

Kultorp konstaterer at det er et veldig fruktbart, faglig verktøy. Flere setter seg ned sammen med skjema om én elev og da kommer det alltid frem ulike tolkninger. Det skaper dialog og gjør det mulig å enes om fremtidig tolkninger av uttrykk.

– Skjemaet gjør at vi tidlig får en oversikt som vi ellers ville ha brukt mer tid på å finne ut av. Vi blir fortere kjent med eleven.

Nyttig verktøy
Tone Mjøen tror at «Kartlegging av kommunikative forutsetninger og behov i personens miljø» spesielt er viktig for tverrfaglige fag som rehabiliteringsfeltet. Mange av brukerne som skjemaet er tenkt for, forteller om at kompetansen mangler.

– Dette har vært et nyttig hjelpemiddel for å sette fokus på spesielt kommunikasjon, men også på det som har med forutsetningene for kommunikasjon å gjøre, sier Mjøen.

– Det er jo viktig at personalet som skal jobbe med en person, vet om personen har en lett eller alvorlig utviklingshemmet. Det er stor forskjell i hvordan en skal forholde seg. Så hvis dette faktisk er avklart, er det utrolig viktig at vedkommende som jobber med personen, får denne informasjonen.

Mjøen håper at når dette er fylt ut for eksempel på ungdomsskole og blir sendt til videregående skole at den læreren og det teamet som skal jobbe med denne eleven, leser det. Men hun har opplevd begge deler. Og det skyldes blant annet at systemene for informasjonsflyt varierer veldig.

– Det handler også litt om misforstått personvern og at en ønsker å danne seg et bilde selv. Jeg har hørt det mange ganger at, nei vi vil jo starte på ny frisk, vi må gi folk en ny sjanse og vi må bli kjent selv – som om kunnskap fra det forrige miljøet hemmer eller skader.

Men erfaringene viser at de som strever med å uttrykke seg eller å forstå, er ekstra sårbare i slike situasjoner.

Skaper bevissthet
Det er særlig barnehager og skoler som har tatt skjemaet i bruk. Der det brukes har det gitt en bedring i kompetanseoverføringen. Skjemaet skaper mer bevissthet både for dem som fyller ut og for dem mottar det. Det gir veldig nyttig informasjon. Mjøen initierer ofte selv og er med når foreldre og lokale fagfolk fyller ut skjemaet fordi mange som nevnt, synes det er vanskelig. Flere og flere bruker nå skjemaet og trenger ikke bistand til utfyllingen.

– Etter hvert ser vi at lokale fagfolk tar det i bruk selv, at det ikke trenger å være oss som initierer det.

Så langt er det først og fremst alle i ASK-nettverket i Helseregion Sørøst som har tatt i bruk skjemaet. Mjøen håper at andre regionen etter hvert som det blir mer kjent, vil innføre det.

– Dette er et redskap som jeg håper at lederne på enhetene, skolene eller avdelingene bruker med tanke på å bygge opp riktig kompetanse, sier Mjøen og viser til at det i opplæringsloven står at kommunene er ansvarlig for at personalet har nødvendig og tilstrekkelig kompetanse.

– Det holder ikke bare å kunne noen tegn hvis en elev bruker tegnspråk. Kommunikasjon er et fagfelt der det er en veldig utvikling og der det mangler mye kompetanse.