NOHID- studien inkluderte 214 voksne med utviklingshemming. Resultatene viser at 48 prosent av deltakerne hadde en form for sysselsetting, men nesten alle i skjermede ordninger (VTA-bedrifter) eller dagtilbud. Bare én person hadde ordinær jobb. Omtrent en fjerdedel sto helt uten organisert dagaktivitet. De som jobbet hadde i gjennomsnitt 20 timer per uke, noe som illustrerer at arbeidsinkludering fortsatt er svært begrenset.

Hva påvirker muligheten til arbeid?
Studien viser at graden av utviklingshemming har stor betydning. Personer med moderat eller alvorlig utviklingshemming hadde langt lavere sannsynlighet for å være i arbeid enn de med mild grad. Psykiske helseutfordringer reduserte også sjansen for sysselsetting. Utfordrende atferd, spesielt irritabilitet, var en barriere.

Et interessant funn i studien var at verbal utfordrende atferd (upassende tale) økte sannsynligheten for arbeid. En mulig forklaring er at denne typen atferd kan henge sammen med bedre språklige ferdigheter og høyere kognitiv funksjon, noe som gir større mulighet til å delta i arbeidsaktiviteter – selv om kommunikasjonen ikke alltid er sosialt tilpasset.

Det ble ikke funnet forskjeller knyttet til kjønn, alder eller bosted.

Sammenheng mellom arbeid og helse
Arbeid har dokumentert positiv effekt på psykisk helse, både i den generelle befolkningen og hos personer med utviklingshemming. Internasjonal forskning viser at personer som er i arbeid har lavere nivå av angst og depresjon og høyere livskvalitet (Modini et al., 2016; van der Noordt et al., 2014), og at arbeid gir bedre helse også for personer med utviklingshemming (Robertson et al., 2019). Det gir struktur i hverdagen, sosial tilhørighet og opplevelse av mestring, noe som kan forebygge isolasjon og styrke selvbestemmelse (Robertson et al., 2019; Modini et al., 2016; van der Noordt et al., 2014).

I NOHID-studien fant Pedersen at 18 prosent av deltakerne hadde psykiske helseproblemer og 16 prosent viste alvorlig utfordrende atferd. Han peker på at tilpassede arbeidsplasser kan redusere irritabilitet og utfordrende atferd, og dermed skape bedre forutsetninger for trivsel. Samtidig viser studien at dårlig helse og utfordrende atferd reduserer sjansen for arbeid, noe som understreker at sammenhengen går begge veier: arbeid kan fremme helse, men god helse øker også muligheten for arbeid.

Medikamentbruk og oppfølging
Et sentralt funn var at 39 prosent av deltakerne brukte psykofarmaka, mens bare 23 prosent rapporterte psykiske helseproblemer. 18 prosent ble identifisert med psykiske vansker gjennom kartleggingsverktøyet MPAS-Check. Dette viser en betydelig forskjell mellom faktisk medisinbruk og forekomst av diagnostiserte eller rapporterte psykiske lidelser. De mest brukte medikamentene var angstdempende midler og sovemedisin/sedativa, fulgt av antidepressiva og antipsykotika. Bruken av antipsykotika var lavere enn det tidligere norske studier viser (Holden & Gitlesen, 2004; Hove et al., 2019), men fortsatt utbredt.

Pedersen peker på at denne forskjellen kan tyde på at psykofarmaka ofte brukes for å håndtere utfordrende atferd, snarere enn kun for behandling av psykiske lidelser. Et bekymringsfullt funn er at 45 prosent av dem som brukte psykofarmaka ikke hadde hatt kontakt med spesialisthelsetjenesten eller habiliteringstjenester det siste året. Dette reiser spørsmål om kvaliteten på oppfølgingen og risikoen for polyfarmasi, særlig hos personer med epilepsi som ofte kombinerer antiepileptika med andre psykofarmaka. Manglende oppfølging kan øke risikoen for bivirkninger, interaksjoner og redusert livskvalitet. Pedersen understreker behovet for regelmessige medikamentgjennomganger, bedre samarbeid mellom fastleger og spesialisthelsetjenester, og vurdering av ikke-medikamentelle tiltak som alternativ til medisinering.

Veien videre
Pedersen konkluderer med at dagens ordninger ikke gir lik tilgang til arbeid for personer med utviklingshemming. De fleste får uførepensjon ved fylte 18 år uten en systematisk vurdering av individuelle forutsetninger og ønsker (Wendelborg et al., 2017; POBA, 2016). Dette kan bidra til at arbeidsdeltakelse oppfattes som urealistisk, selv om mange har ressurser som kan brukes i tilrettelagte jobber. Pedersen anbefaler at det innføres mer individuelle vurderinger før uførepensjon, og at arbeidsplasser tilpasses ulike funksjonsnivåer gjennom fleksible produksjonskrav, opplæring og støtteordninger.

Utfordrende atferd bør møtes med tilpassede tiltak, som miljøarbeid og strukturert oppfølging, fremfor medisinering alene. Studien viser at nesten halvparten av dem som bruker psykofarmaka ikke har hatt kontakt med spesialisthelsetjenesten det siste året, noe som reiser spørsmål om kvalitet og kontinuitet i oppfølgingen. Bedre samarbeid mellom fastleger, habiliteringstjenester og arbeidsgivere er nødvendig for å sikre trygg medisinbruk og helhetlig oppfølging.

Pedersen fremhever også behovet for systematisk bruk av kartleggingsverktøy (som MPAS-Check og ABC-C) for å identifisere psykiske helseproblemer og utfordrende atferd tidlig. Dette kan bidra til mer målrettede tiltak og forebygge ekskludering fra arbeidslivet.