Aktiv støtte er en evidensbasert og universell tilnærming som kan benyttes for å sikre engasjement og aktiv deltakelse i relasjoner, aktiviteter og i samfunnet. Tilnærmingen beskrives som tilpasset støtte for å lykkes i aktiviteter og situasjoner i eget hjem, skole og i arbeid.     

Mye av det som beskrives i aktiv støtte er kjent fra miljøarbeid i tjenestene til personer med utviklingshemming i Norge. Opplæring og kunnskaper om aktiv støtte kan bidra til å gi tjenesteytere et felles teoretisk fundament og språk, som kan bidra til å ytterligere øke personens engasjement, aktivitet og kontroll i eget liv (Mansell & Beadle-Brown, 2012). 

Les også eksempelartikkelen, Aktiv støtte gir økt livskvalitet og deltakelse, om Sandnes kommune som benytter Aktiv støtte i tjenestene. 

Aktiv støtte kan realiseres på en vellykket måte gjennom å organisere og tilpasse tjenestene vi gir, ut fra disse fire prinsippene:   

• Hvert øyeblikk har sin mulighet - sitt potensial.  
• Lite og ofte.  
• Gradert og tilpasset hjelp/støtte.  
• Maksimering av valg og kontroll i situasjonen. 

(Ashman & Beadle – Brown (2015), Beadle- Brown, Murphy and Bradshaw, 2017). 

Livskvalitet for personer med alvorlig og dyp utviklingshemming, som mottar tjenester fra hjelpeapparatet, vil avhenge av hvordan støtten gis av tjenesteyterne. Støtte gitt ut fra prinsippene i aktiv støtte vil bidra til å utvikle personens ferdigheter og til å klare mer selv, slik at de blir inkludert, som en verdsatt person av fellesskapet, med mulighet til å kunne utøve valg og ha kontroll over de ulike sidene av livet (Ashman & Beadle – Brown, 2015). 

Hvorfor er aktiv støtte viktig? 
FN vedtok i 2006 konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konvensjonen fastslår at personer med funksjonsnedsettelser skal ha de samme rettighetene og mulighetene til god livskvalitet som personer uten funksjonsnedsettelser. Disse rettighetene inkluderer retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet (artikkel 19), tilgjengelighet (artikkel 9), deltakelse i kulturliv, fritidsaktiviteter, fornøyelser og idrett (artikkel 30), retten til utdannelse (artikkel 24), rettigheten til sysselsetting (artikkel 27) og retten til habilitering og rehabilitering (artikkel 26). Les mer i kunnskapsbanken om FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.  

Konvensjon er tydelig på at personer med funksjonsnedsettelser trenger og skal motta støtte for å oppnå disse rettighetene, der valg og kontroll er det viktigste (Beadle- Brown, Murphy and Bradshaw, 2017). For å få oppnå dette vil den primære oppgaven i tjenesteytingen til personer med utviklingshemming være å legge til rette for å redusere gapet funksjonsnedsettelsen kan føre til.  

Siden en intellektuell funksjonsnedsettelse påvirker de fleste livsområder, vil fokuset på hjelp og støtte dekke forskjellige aspekt av en persons livskvalitet (Ashman & Beadle – Brown, 2015). 

Engasjert og deltakende 
Å være engasjert og deltakende betyr å aktivt ta del i, framfor å bare være til stede eller passivt være klar over hva som skjer. Eksempler:   

• Å gjøre ting selv, så mye som en kan, framfor at ting blir gjort for en. 
• Nok støtte til å oppleve at engasjement i relasjoner og aktiviteter blir vellykket.   
• Engasjement må være meningsfylt for den det gjelder for å ha verdi, og må kunne føre til flere muligheter for positive aktiviteter og samhandling med andre mennesker.   
• Det å gjøre ingenting (inkludert venting), dersom dette ikke er valgt eller ønsket av brukeren, kan oppleves som lite meningsfylt og kan føre til selvstimulering eller annen atferd som utfordrer (Mansell og Beadle-Brown (2012), Beadle- Brown, Murphy and Bradshaw, (2017).  

Å være engasjert og deltakende: 

• Holder oss mentalt våkne og i fysisk form.  
• Viktig for vår personlige utvikling.  
• Gir oss en følelse av personlig verdi og identitet. 
• Gir en opplevelse av å være en del av samfunnet. 
• Utvikler våre talenter og gir oss mulighet til å vise hva vi kan.  
• En måte å ta vare på oss selv og våre daglige behov. 
• Etablerer felles interesser med andre mennesker.  
• Danner grunnlag for vennskap og samhørighet.  
• Er viktig for hvordan vi opplever livskvalitet.  

Et begrep som er verdt å merke seg er, beslutningsstøtte. Beslutningsstøtte innebærer å få hjelp til å velge. Forståelsen av hva beslutningsstøtte er, har vokst seg fram i takt med forståelsen av at å ta valg er noe vi lærer. Alle kan ta valg dersom de blir møtt med positive forventninger og nok støtte (Linde, 2002, s.20). Linde (2022, s.20) forklarer videre at beslutningsstøtte omfatter som oftest mer enn å støtte en person med utviklingshemming til å avklare egne ønsker og preferanser. For mange vil støtte til å realisere beslutningen være helt sentralt.  

Beslutningsstøtte blir studien til Demic, Breemer, Hanisch & Lid (2023) forstått som noe mer enn å fjerne hindringer; det handler om aktiv støtte fra personer i nærmiljøet slik at personer med utviklingshemming skal oppleve frihet og mulighet til å bestemme selv, noe mange av dem ikke ville hatt uten tilpasset støtte.  

Les mer om beslutningsstøtte.

I Aktiv støtte arbeider man ut fra at ingen “har for stor funksjonsnedsettelse” eller "har for mye atferd som utfordrer” til å kunne ha en viktig rolle i eget liv. Kompleksiteten i funksjonsnedsettelsen sier noe om hvor hyppig og detaljert støtten må være (Ashman & Beadle – Brown, 2015. Beadle- Brown, Murphy and Bradshaw, 2017). 

De fire prinsippene i Aktiv støtte 
I miljøarbeidet brukes de fire prinsippene i aktiv støtte ofte sammen for å øke engasjement i aktiviteter og deltakelse i samfunnet for personer med utviklingshemming. Tilnærmingen har i flere kommuner og skoler i Norge blitt tatt i bruk sammen med tilnærmingen SPELL og verdi- og rammeverket Positiv atferdsstøtte (PAS). 

1.      Hvert øyeblikk har sin mulighet – sitt potensiale 
Det første prinsippet utfordrer tjenesteyternes måte å tenke om aktivitet og interaksjon på. En skal se på alt som foregår i løpet av en dag som en mulighet til å bli involvert. En skal kontinuerlig se etter muligheter og måter å tilrettelegge på, slik at personen med utviklingshemming skal kunne delta på den måten de kan. Dette i stedet for å konstruere “aktivitetsperioder” eller tilstelninger der en deltar på utsiden av det som foregår i miljøet og i samfunnet. 

Øyeblikk der det er mulighet for meningsfullt engasjement, opplæring og deltakelse kan være i:  

• Relasjoner; samtaler og samhandling med mennesker rundt seg. 
• Dagliglivets aktiviteter; personlig hygiene, matlaging, renhold, innkjøp osv.  
• Fritidsaktiviteter hjemme og i samfunnet. 
• Arbeid og arbeidsrelaterte aktiviteter; delta i oppgaver som testing av brannalarm, sjekk dekk på rullestol etc. 

Å støtte personer med utviklingshemming til å engasjere seg i en rekke daglige aktiviteter og samhandlinger vil gi mulighet til interaksjon, som resulterer i at en tilbringer mer tid sammen med andre personer, der en kan dele erfaringer og snakke om det en har opplevd sammen. Det å utnytte ekte og naturlige situasjoner til deltakelse og engasjement fører til at en ikke trenger å bruke tid på å lage kunstige og begrensede aktiviteter. Utfordringen er å finne flere og flere naturlige situasjoner personen kan engasjere seg i, samt gi rett type støtte slik at personen opplever suksess uansett hvor stor funksjonsnedsettelsen er. For å oppnå dette må tjenesteyterne kunne identifisere: 

• hva brukeren kan klare alene? 
• hva brukeren trenger hjelp for å utføre? 
• hva vi må gjøre for brukeren?  

(Ashman & Beadle – Brown, 2015. Beadle- Brown, Murphy and Bradshaw, 2017). 

2.      Lite og ofte 
Alle oppgaver, gjøremål og handlinger som skjer i løpet av en dag er satt sammen av små handlinger eller små trinn. Ved å ha det som utgangspunkt er det lettere å identifisere hvordan en kan støtte personen til å kunne delta i den aktuelle aktiviteten og interaksjonen som er tilgjengelig der en til enhver tid befinner seg. I stedet for å se på hele aktiviteten, f.eks «lage kaffe», ser en på de enkelte trinnene som må utføres i den aktuelle aktiviteten, og tilrettelegger deretter for deltagelse på de trinnene hvor det er mulig. Noen personer med utviklingshemming responderer best på invitasjon til å delta i en liten del av aktiviteten eller den innledende samtalen. Engasjement betyr forskjellig for forskjellige personer. For noen handler det om å være engasjert i 5 minutter, for andre er det nok med 5 sekunder. Tidligere erfaring eller skepsis mot nye aktiviteter kan føre til at personen ikke ønsker å delta. 

Tjenesteytere kan bruke et språk som er for komplisert. Det medfører at personer med utviklingshemming bruker energi på å finne ut av hva som er ønsket av dem, og tolker tjenesteyternes kroppsspråk, stemmeleie, tonefall, blikk, eller konteksten det formidles i. Når en skal invitere personer inn i en aktivitet kan sensitiv invitasjon benyttes. Følgende tre prinsipper egner seg ved sensitiv invitasjon til engasjement og deltakelse: 

• Gjør det lett - påse at du først får personens oppmerksomhet, bruk deretter tilpasset kommunikasjon, gester og kommunikasjonshjelpemiddel som f.eks. bilder, pecs og konkreter. 
• Reduser krav og kompleksitet – ikke gi for mye informasjon om hva som skal skje. Lag det enkelt for personen å ta valg og for å starte på engasjementet.  Det viktigste er at dette tilpasses den enkelte.  
• La situasjonen tale for seg selv- ha alt klart, slik at er det tydelig hva som blir tilbudt, og hva personen trenger å gjøre. Ideelt presenteres oppgaven og materialet til oppgaven samtidig (Ashman & Beadle – Brown, 2015). 

Oppsummert handler prinsipp nummer to "lite og ofte" om at tjenesteyterne skal:  

• Starte i det små. 
• Støtte personen i å engasjere seg i deler av relasjonen, aktiviteter og situasjoner. 
• La personen velge seg inn og ut av relasjonen og aktiviteten.  
• Legge til rette for mange korte muligheter for deltagelse i løpet av dagen i stedet for å legge opp til lange økter. 
• Tilpasse måten en utfører ting på for å skape flere muligheter til å delta og involvere seg. 

3.      Gradert hjelp og støtte 
Aktiv støtte legger vekt på å bidra til at personer med utviklingshemming deltar i meningsfylte aktiviteter og relasjoner gjennom å gi riktig mengde og type støtte til rett tid. For mye hjelp reduserer brukerens selvhjulpenhet, og muligheten til å utvikle seg. For lite hjelp og støtte kan føre til at personen mislykkes med oppgaven, og mindre sannsynlighet for at personen vil delta ved neste gang det inviteres til deltakelse og engasjement. 

De fleste personer trenger mer støtte når de deltar i en aktivitet for første gang enn dersom de deltar i en aktivitet de har utført tidligere. Støtten som gis må derfor tilpasses den aktuelle aktivitet, situasjon og personens faktiske funksjonsnivå. 

Les mer om Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). 

Det er ulike måter å gi støtte på, f.eks:  

• Forenkle og tilrettelegge situasjonen og oppgaven.  
• Verbal instruksjon og guiding . 
• Visuelt med bilde, skrift, symboler eller peking. 
• Fysisk støtte, direkte eller indirekte.  
• (Full hjelp). 
• Hver av disse måtene kan også graderes og må tilpasses oppgavens trinn og personen som støttes. 

(Ashman & Beadle – Brown, 2015. Beadle- Brown, Murphy and Bradshaw, 2017).  

4.  Maksimering av valg og kontroll 
Å foreta valg er en viktig del av folks liv. Valg må balanseres med ansvar i hjemmet, på arbeid og det å være en del av en familie eller et fellesskap. Det finnes i alle liv tidspunkt der en ikke kan velge hva en skal gjøre, men en har i større grad mulighet til å velge når, hvor og hvordan en skal gjøre det. Det at en har en rekke aktiviteter og avtaler strukturerer en persons liv. 

Det fjerde prinsippet i tilnærmingen aktiv støtte hjelper oss å tilby muligheter og støtte på en måte, slik at personer med utviklingshemming vil oppleve å ha kontroll, ikke bare over hva de gjør, men også hvordan de gjør det. 

Når det gis støtte med utgangspunkt i Aktiv støtte, vil det være en mengde muligheter til å velge mellom forskjellige aktiviteter og til å bli involvert i aktiviteter i ulike sekvenser. For å kunne gi personer med utviklingshemming mulighet til å foreta reelle valg er de nødt til å ha erfaring fra det de skal velge mellom. Som tjenesteyter må en tilrettelegge på en slik måte at de får mulighet til å få nye opplevelser som igjen fører til at de kan velge mellom flere aktiviteter i fremtiden. Med utgangspunkt i prinsipp to «lite og ofte» kan tjenesteyterne hjelpe personer med utviklingshemming til å få økt erfaring med deltakelse i en rekke aktiviteter. I enhver situasjon er det tjenesteyternes jobb å se etter muligheter for personen til å uttrykke sine ønsker og preferanser, og bli lyttet til. Dette er brukermedvirkning i praksis. Det å stille åpne spørsmål som for eksempel "hva vil du gjøre i morgen" kan føre til stress og angst, fordi det er vanskelig å velge mellom alle de alternativene som finnes. Svarene en får ved å stille for åpne spørsmål er som regel “vet ikke” eller at personen ønsker en aktivitet de kjenner til, eller en repeterende aktivitet (Ashman & Beadle – Brown, 2015. Beadle- Brown, Murphy and Bradshaw, 2017). 

For å lykkes med det fjerde prinsippet er det viktig at tjenesteyterne gir støtten på mest mulig lik måte, dette for å skape forutsigbarhet og trygghet. Når det lages rutiner og dagsplaner for personer som trenger støtte må disse være tilpasset personens ønsker og behov, og at personen er involvert i arbeidet. Det å øke mulighetene til at personer med utviklingshemming blir støttet til å utøve kontroll over hva de gjør og hvordan de gjør det er ikke bare en metode for å øke engasjementet i meningsfull aktivitet og relasjoner, men også en viktig del av dimensjonen livskvalitet (Mansell and Beadle- Brown 2012).