Det foreligger lite forskning på dette feltet, man har derfor valgt en åpen tilnærming ved å innhente erfaringsbasert kunnskap fra personer i ulike posisjoner: Ansatte i statlig og kommunalt barnevern, tidligere barnevernsbarn- nå unge voksne, og fosterforeldre til barn med funksjonsnedsettelser. Til sammen ble det intervjuet 28 personer. Man ønsket å få svar på hvilke utfordringer og muligheter barnevernsansatte ser når det gjelder å ivareta disse barna på best mulig måte og hvordan opplever barnevernsbarn med funksjonsnedsettelser selv å være under barnevernets omsorg? Hvilke utfordringer opplever fosterforeldre som har den daglige omsorgen for barn med funksjonsnedsettelser?

Tidligere barnevernsbarn
De unge voksne som tidligere var under barnevernets omsorg, hadde alle opplevd at omsorgssvikten de var utsatt for hadde en sammenheng med at de hadde en funksjonsnedsettelse. De opplevde at det tok lang tid før barnevernet grep inn og de kjente seg som en byrde for foreldrene og også at de delvis var ansvarlig for omsorgssvikten de ble utsatt for.
For disse barna var en institusjonsplassering en umiddelbar bedring av livssituasjonen, men uavhengig av om de var på en barnevernsinstitusjon eller en institusjon for barn og unge med funksjonsnedsettelse, møtte de et personale som viste liten forståelse av kombinasjonen av å ha blitt utsatt for omsorgssvikt og være funksjonshemmet og hvordan dette gir noen spesielle utfordringer.
Tidligere barnevensbarn følte at de ble møtt med lave forventninger fra barnevernets side når det gjaldt deres framtidige samfunnsmessige deltakelse i form av utdannelse og arbeid. En følge var at det heller ikke ble tilrettelagt for å muliggjøre en slik deltakelse. De opplevde å være kasteballer i et system som som syntes å være mest opptatt av fordeling av betalingsansvar mellom ulike kommunale og statlige etater.

Fosterforeldrene
Informantene i denne gruppa hadde alle hatt relevante erfaringer før de tok til seg barnet med funksjonsnedsettelser. Fosterforeldrene viste et sterkt engasjement for barna de hadde tatt omsorgen for, fosterbarna sine. Selv om de trakk fram positive erfaringer fra samarbeidet med barnevernet, var det spesielt negative erfaringer de vektla. Et sentralt kritisk punkt som ble reist av flere var at saksbehandlerne viste liten interesse for fosterbarnet. Flere av fosterforeldrene hadde i utgangspunktet fått beskjed om at barnet var veldig skadet, og at de ikke burde ha for høye forventninger til dets utvikling. Når de så opplevde at barnet under deres omsorg nettopp utviklet seg, at barnet ga stadig tydeligere uttrykk for hva det ønsket, og at de selv som foreldre fikk økt kompetanse i å lese barnas tegn, ble de skuffet over liten delaktighet fra barnevernets side.
I intervjuene la informantene vekt på økonomiske og administrative forhold som viktige rammebetingelser for hvordan de kunne utføre arbeidet og gjerningen som fosterforeldre. En særlig kritisk fase i samarbeidet med barnevernet var, ifølge det fosterforeldrene fortalte, når barnevernet tok initiativ til å reforhandle avtaler som var inngått på et tidligere tidspunkt, og som fosterforeldrene hadde regnet med skulle vare. For eksempel kunne barnevernet gå inn for å redusere lønnskompensasjonen de hadde som forsterket fosterhjem, eller utgifter til avlastning. Barnevernets argument var ifølge fosterforeldrene at barnets problemer først og fremst hang sammen med dets funksjonsnedsettelse, og at fosterforeldrene derfor måtte søke om støtte over helse- og sosialbudsjettet på linje med andre foreldre med barn med funksjonsnedsettelser. Et slikt skille mellom funksjonsnedsettelse og problemer som skyldtes omsorgssvikt, mente fosterforeldrene det var umulig å trekke, og de så på det som et forsøk fra barnevernstjenesten for å unndra seg ansvar.

Ansatte i barnevernet
De ansatte i barnevernet formidler at arbeidet med å finne ut hva som skal gjøres ved omsorgssvikt er særlig utfordrende når barnet også har en funksjonsnedsettelse. I møte med barn/unge som mistenkes for å være utsatt for omsorgssvikt, går de ansatte gjennom prosedyrer for å sile ut og bestemme om noe skal gjøres og hva, og for å avgjøre hva som er deres ansvar og ikke. Et gjennomgående tema var utfordringene med å vurdere omsorgsevnen til foreldrene når barnet hadde en funksjonsnedsettelse og spesielle, og til tider svært store, omsorgsbehov. En mulig konklusjon kan være at det ikke dreier seg om omsorgssvikt, men snarere om at andre offentlige instanser ikke har gjort nok for å hjelpe foreldre med vanlig, god omsorgsevne til å ivareta barna på en god måte. En alternativ konklusjon er at barna blir utsatt for omsorgsvikt fra foreldre, som uavhengig av barnets spesielle omsorgsbehov ikke har tilstrekkelig omsorgsevne. Informantene uttrykte at det i mange tilfeller kunne være vanskelig å skille mellom disse to ytterpunktene, og at utfordringen var å forholde seg til saker som ligger i en gråsone. De ansatte formidlet at økonomiske ordninger la føringer på hvordan de kunne håndtere denne typen saker. Et viktig aspekt her er avklaring av betalingsansvar. Barnevernet har ansvar for å betale kostnader til plassering i institusjon eller fosterhjem, og tiltak for å avhjelpe de utfordringer barnet har fordi det har vært utsatt for omsorgssvikt. Kommunen har etter sosial- og helsetjenestelovgivningen ansvar for å yte de tjenester og dekke det behovet barnet/ungdommen har som følge av funksjonsnedsettelsen. Når man skal avklare betalingsansvaret, er det duket for ulike problemer og konflikter.

Sentrale funn i studien som kan gi innspill til videre diskusjon er:
Snarere enn flere regler for ansvarsfordeling finnes et behov for å styrke samarbeidsrelasjonene mellom barnevern og andre etater, blant annet gjennom økt kjennskap til hverandres fagområder.  Det finnes et behov for mer forutsigbarhet når det gjelder de økonomiske rammene, noe som også vil kunne gi økt forutsigbarhet for avtalene mellom fosterhjem og barnevern.  For å unngå konflikter og misforståelser kan det være viktig at fosterforeldrene får økt innsikt i barnevernstjenestens arbeid og rammevilkår. Det synes å være behov for økt kunnskap og kompetanse om barn med særlige behov i barnevernet. Samtidig trengs en bevisstgjøring om betydningen av barnevernets kompetanse om barn og unge som utsettes for omsorgssvikt, også for barn med funksjonsnedsettelser.  Det er rom for økt lydhørhet for fosterforeldres ønsker og behov i sin situasjon, og den særegne kompetansen de har opparbeidet seg om sitt fosterbarn. Fosterforeldre ønsker samvær og utveksling av erfaringer med andre fosterforeldre som har omsorg for barn med funksjonsnedsettelser, gjerne organisert av barnevernet.