Det er storefri. I den høyloftete inngangshallen til Alta videregående skole myldrer hundrevis av ungdommer. Tre skritt fra inngangen har noen av dem satt opp fargeglade stands. Vil vi kjøpe muffins til inntekt for en skoletur til London? Eller smake reinskav og få en mini-parlør med de vanligste ordene og uttrykkene på samisk? Når du bor i Finnmark bør du i hvert fall kunne hilse og si takk på samisk, mener elevene.
Vi er på Finnmarks største videregående skole. Et dusin bygg ligger spredd mellom høstglødende trær på en stor campus. I verksteder og undervisningsbygg holder ti yrkesforberedende programmer hus. Elevhjem og internat rommer 100 borteboere.
Så blir det stille. 950 elever samler sakene sine. Som om de skulle hatt innebygget GPS finner de veien til neste undervisningsøkt.

– Alltid åpent på J-111
Hva hvis du ikke er helt sikker på hvor du skal neste time? Hva hvis du har vansker med å konsentrere deg både om musikken, samtalen med venninnen din og hvordan reinkjøttet smaker? Da har du J-111.
– J-111 er et grupperom som er åpent i frikvarterene og der man kan spille et spill, høre en lydbok, snakke med en voksen og kanskje få følge til neste time, sier Liv Kjellmo Munkvold. Hun er spesialpedagog, har en imponerende oversikt over alle ting som skjer når og hvor på skolen, og er et sånt menneske som tar litt på deg så du skjønner at du er sett.
Liv kaller grupperommet en servicestasjon, andre kaller det en base. Uansett; her foregår det frikvartersaktiviteter, enetimer eller undervisning i små grupper.

Noen elever som av og til er på J-111 i frikvarterene, har en utviklingshemming. Denne dagen i september er skoleåret nytt, og sammen med Liv gjør noen av dem de siste endringene i timeplanen sin.
 – Mye er ferskt for folk, enten de skal ha tilrettelagt undervisning eller ikke, sier Liv. – Etter at de ved selvsyn har sett hva skolen har å tilby, kommer gjerne nye ønsker.  Men nå er det på tide å sette strek!

Mange fagvalg og lite fellesskap?
For alle andre elever på Alta videregående skole – også de med spesielle behov – står valget mellom ti programfag. Elever som skal måles etter individuelle mål på læringsutbytte, har enda større valgfrihet og plukker gjerne litt fra ett og litt fra et annet programområde.
– De kan få skreddersydd timeplan, med utgangspunkt i læreplaner som er ubundet av fagplaner. På spørsmål om hvilke linje de går på, tuller noen med at de går på kokk & mekk, forteller Liv.

Alta videregående har valgt at elever med spesielle behov kan krysse programområdene. Andre videregående skoler tilbyr elever som kommer inn med enkeltvedtak undervisning innenfor én enhet knyttet opp mot ett utdanningsprogram. Liv Munkvold innrømmer at valget mellom modeller ikke var enkelt, og at gjennomføringen byr på noen utfordringer:

–  Det blir undervisning der en møter mange medelever kort tid og der mye sosialt foregår i kantina og fellesområdene. 17-åringer som er usikre på seg selv er ikke alltid så rause med å trekke andre med, for eksempel i kantina. Løsningen kan av og til være å invitere dem til basen J-111 framfor det omvendte, sier Liv Munkvold.

Trygghet, trivsel og fellesskap
 Liv tar fram blokken som hun alltid går og bærer på. På den tegner hun et stort og et lite tannhjul, med tenner som griper inn i hverandre.
 – J-111 er det lille hjulet. Det må gå mange ganger rundt for å skyve på det store systemet, slik at det går sin jevne gang og fungerer for alle. Basen skal gi elevene trygghet og stimulering som de kan ta med seg til det store systemet. Enten det dreier seg om et felles måltid, litt tid til å hente seg inn, eller matte-undervisning.

Fagorienteringen viktigst
Videregående skole er fagorientert, og etter skolens syn skjer det viktigste på skolen innenfor fagprogrammene. Den vanligste formen for faglig oppfølging av enkeltelever, er ved at en ressursperson er med ham eller henne i den vanlige i programundervisningen.

Markus (19) har nettopp avsluttet treårig utdanning i restaurant- og matfag ved Alta videregående skole. I de tre skoleårene fulgte en kontaktlærer med ham i all praktisk program-undervisning. Han hadde alltid en å finne ut av oppgavene sammen med. Markus fulgte ikke den vanlige progresjonen til fagbrev, men brukte de første tre årene til å ta kompetansebevis som lærerkandidat. Mens han gikk på skolen, kunne han følge sin egen plan for allmennfag og studieretningsfag, men i de tre årene etterpå, kan han utvide fagkretsen og ta svennebrevet, mens han jobber som lærerkandidat.

Hverdagskompetanse
Liv Munkvold innrømmer at det kan være ganske krevende å være ressursperson for elever som følger ulike løp:
 – Ingen skal oppleve oss spesialpedagoger eller assistenter som sitt frimerke! Alle elever i klassene skal kunne bruke oss. Da må vi ha en god del kunnskap om nærmere 40 forskjellige fag!
– Har faglærerne god nok kompetanse i å tilrettelegge for elever med spesielle behov?
– Deres kompetansebehov dekkes ved at bolker om spesialpedagogikk legges inn i vanlig pedagogisk fagutvikling, men det er ikke nok å ha kunnskapen. Det er også viktig å motivere faglærerne for å bruke den. Vi får motiverte lærere når vi legger til rette for at hvert program har en passe fordeling mellom elever som skal ha svennebrev og som skal bli lærekandidater.
– Hva slags kompetanse etterspør foreldre og samarbeidsparter?
– Det hender at vi har diskusjoner med foreldre og andre som etterspør diagnosekunnskap om enkelte tilstander. Men vi er skole, og veldig bevisste på at den kunnskapen vi trenger mest, handler om hvordan å finne fram til elevenes ressurser i den praktiske hverdagen.

Ikke for små grupper
Undervisning som skal gi grunnleggende ferdigheter i morsmål, matte, engelsk og IKT gjennomføres i servicestasjonen eller andre passende steder. Det gjelder også selvhjelpsferdigheter.
For spesialpedagogene gjelder det å finne en ballanse mellom ene-undervisning, undervisning i gruppe og klasse.
– Vi sørger for at gruppene ikke er for små, understreker Liv: – Det er ikke nødvendigvis slik at jo færre lærere per elev, jo bedre blir læringsutbyttet! Det er viktig å finne en ballanse mellom læringstrykk og trygghet.

Fysisk tilrettelegging
Espen (17) har gått i knappe to måneder på videregående. Han har utviklingshemming i tillegg til flere andre funksjonshemminger. Overgangen fra grunnskole til videregående startet i svært god tid. Moren hans, Mette Lyng Hansen, hadde overgangen til ungdomstrinnet friskt i minne, der utfallet var dårlig.
– Nå ville vi informere nye fagpersoner og la dem bli kjent med gutten vår i god tid, sier hun.
Espen trenger plass og har behov for både en og to lærere samtidig. Derfor var et tema å finne rom på skolen. Først var det snakk om et lokale et stykke unna hovedbygget.
– Dette godtok vi ikke. Sønnen vår er svært sosial, og vi ønsket at han skulle få et godt opplæringsmiljø med mulighet til å være sammen med andre, sier foreldrene.De oppmuntret skolen til å vise fleksibilitet for å få til gode løsninger, og det løste seg etter hvert. Nå undervises han i et lokale sentralt på skolen.

Personaleovergang
For Espens del ønsket foreldrene at en pedagog fra grunnskolen kunne “følge med” sønnen over i videregående. Opp gjennom årene, spesielt på ungdomstrinnet, har han hatt svært mange å forholde seg til. Skulle de også miste den som han til slutt ble godt kjent med i det siste året i grunnskolen?
 – Fagpersoner som jobber med disse barna våre, utvikler en helt egen spisskompetanse. Det tar lang tid å bli kjent, og de kjenner etter hvert barnet på sin måte. Lærer og elev utvikler sin spesielle kommunikasjon og måte å arbeide på. Slik “taus kunnskap” er det veldig viktig å ta vare på, sier moren.
– Skolen så også behovet, men sa at pedagogen måtte søke på lik linje med andre.
En god stund var situasjonen usikker og uavklart. Ville pedagogen som jobbet med Espen få jobben i konkurranse med andre søkere?  
– Stor var derfor gleden, da hun ønsket og fikk jobben! Med smidighet vil det være lett å få de riktige fagpersonene med, sier foreldrene.

”Se seg selv her”
Lillian Selnes er ansvarlig for å organisere opplæring og tilrettelegging for alle elevene på skolen som har spesialundervisning. Personalovergang og plass er ett av mange tema som må planlegges i overgangsfasen.
– Personalovergang er ofte en utfordring. Vi kan ikke si opp noen for at andre skal få jobben deres. I tilfellene der elevene trenger kompetanse utenom det faglige, trekker vi den inn i skolehverdagen. Hennes erfaring er også at skifte av personell kan føre gode ting med seg.
– Ofte er det snakk om at elevene får tid til å bli godt kjent med personalet på skolen i forkant.  Vårt mål er at ingen skal starte med blanke ark!

Derfor var Espen på besøk ved videregående skolemange ganger mens han gikk det siste året på ungdomsskolen, sammen med kontaktlæreren. Han ble kjent med lokalene, elever og noen av personene som jobber der. Av og til var han i bassenget med dem.

For Liv går store deler mai og juni gjerne med på å arrangere at nyinger hospiterer ved videregående, eller får gjenbesøk på sin grunnskole.– Målet er at eleven skal se seg selv her og at vi får oversikt over hjelpemidler og annet eleven trenger for å få det bra.

Elevens ressurser
Tor Johnsen er pp-rådgiver og den som først kommer i kontakt med elevene mens de er i grunnskolen. Han utarbeider sakkyndig-tilrådning om rett til spesialundervisning for hver enkelt og sammen med skolen lages Individuell opplærings- og deltakelsesplan (IODP). Det munner ut i enkeltvedtak, blant annet om antall timer med spesialundervisning og tiltak som skal sikre ”felleskap, deltaking, medvirkning og læringsutbytte”.
– Det er en utfordring både for foreldre og oss å flytte fokus fra all denne behovsvurderingen og problembeskrivelsen og over på elevenes ressurser, som jo er tema for skolen, sier han.

Samhandling kreves
Før eleven begynner på skolen har familien gjerne vært gjennom søknader, klager, dokumentasjon av hjemmeforhold, ressurskartlegging, diskusjoner om rammetimetall, skyssordning, støttekontakt, avlastning og hjelpemidler.
– Jeg har brukt like mye tid på papirer og møter blant annet foran Markus sitt skoleskifte, som på fotball og friluftsaktiviteter med de andre barna mine, sier Paul Erling Andersen, faren til Markus. Selv om han selv er skolemann, er han overrasket over hvilket utall instanser som skulle ha de samme opplysningene om Markus og familien. Andrelinjetjenester som PP-tjeneste, Statsped og BUP måtte inn i bildet for at tilbudet hans kunne bli helhetlig, og alle hadde hver sine rutiner og søkeprosesser. Med kommunale tjenestene var det betydelig enklere. – Men det var slitsomt at ingen kunne dele opplysningene med hverandre, sier faren.

– Ideelt sett skulle jeg ønske at barn og foreldre ikke merket skifter av folk og ansvar, sier Tor Johnsen; – at ansvaret for undervisningen kunne flyttes sømløst fra kommune- til fylkeskommunenivå. At sektorene kunne fordele ansvaret for skyss og avlastning, omsorgs- og helsetjenester under skoledagen seg i mellom og tiltakene falle på plass uten at elev og familie merket det.

Mer helhetlig plan
Både faren og PP-rådgiveren ønsker at Markus har én plan for alle innsatser han trenger når det gjelder bolig, arbeid, skole og fritid, at den er langsiktig og at de som skal føre den ut i livet deler informasjon. Framfor at han blir en stafettpinne i rekken av tiltak, bør fokus være på samhandling rundt personen mener de. Markus har en Individuell plan (IP) og en ansvarsgruppe. Ifølge faren kunne den brukes mye mer, også til å planlegge start ved ny skole.

– IP er langsiktig og omfatter helheten i personens situasjon, sier Tor Johnsen; – men så lenge den ikke budsjettforplikter tjenestene, er den vanskelig å bruke i skolen. Eleven har rett til skole, men det gjelder ikke alltid andre tiltak i planen.

Samarbeid med kommuner
Ingen elever med utviklingshemming bor i internat eller elevhjem på campus. Den omfattende faglige menyen til Alta videregående skole er altså bare tilgjengelig for de som bor i skyss-avstand til skolen. Hvilke tilbud får elever med utviklingshemming som bor i en av Finnmarks utkantkommuner?
– Finnmark fylkeskommune ser det som viktigere enn fagene at alle 16-åringer som ønsker det, kan velge et skoletilbud på hjemstedet sitt, sier Tor Johnsen. Derfor samarbeider vi med kommunenom å gi ungdom i utkantkommuner tilbud om å ta det første året i videregående skole mens de bor hjemme. Etter denne modellen får elevene nettstøttet opplæring, ofte i kombinasjon med praksis i lokale bedrifter. Denne ordningen gjør at mange 15-16 åringer slipper å flytte hjemmefra tidligere enn nødvendig, og er særlig verdifull for de som trenger tilrettelegging.

Ønsker klarere mål
Etter hvert får de fleste elevene i de yrkesfaglige programmene lærlingplass og svennebrev. Det gjelder ikke de som har behov for tilrettelegging og har egen IODP.
– For noen blir læringsutbyttet mer på linje med en karriereveiledning – de får snuse litt på ulike virkeområder, sier Tor Johnsen. – Men holder det som mål for en treårig utdanning?

Både han, Lillian Selnes og Liv Munkvold savner et sterkere fokus på målsetting med undervisningen av elever med IODP. – For mange elever er fremtiden utydelig og målene vage. Skolen skal ikke bare serve denne elevgruppen. Vi skal tydeliggjøre og forberede dem på voksenlivet, sier de.

– Styringsdokumenter, lover og forskrifter forutsetter at alle skal i arbeid. Bak dette ligger høye forventninger til hvordan arbeidsmarkedet fungerer. I Finnmark venter ikke arbeidsmarkedet på den med utviklingshemming eller andre tilretteleggingsbehov. Skolen og NAV burde samhandle mer med eleven om veien videre, ut fra en realistisk forestilling om hvilke hverdag de kommer til å få, og hva som skal til for å mestre den. I stedet starter dette først når NAV overtar stafettpinnen ved neste skifte.

Trivsel og læringsutbytte
Det viktigste for Markus var at han hadde lyst til å gå på skolen, hver dag i tre år. I dag har Markus kompetanse som lærerkandidat og har fått praksisplass på kjøkkenet i Alta videregående skole.
Espen synes også å trives på skolen.
– Til sammen har alt som har skjedd rundt dette skolebyttet vært positivt, sier Mette Lyng Hansen. Slik hun ser det, har ikke bare Espen fått en skole å hente lærdom fra, skolen har også fått en elev som den kan lære av:
– I de neste tre årene håper vi at det pedagogiske personalet kan lære av hverandre og videreutvikle kompetansen rundt gutten vår. Personale som får avsatt tid og ressurser til å jobbe med kompetanseheving, holdninger og å videreutvikle kunnskap, føler seg verdsatte og gjør en bedre jobb.

Artikkelen er hentet fra Magasinet Utvikling nr 3 - 2012.